I 1976 satte Norske Samers Riksforbund (NSR) og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) ned et felles utvalg som skulle utrede spørsmålet om samenes offisielle status i Norge. Et av spørsmålene dette utvalget ønsket å undersøke nærmere, var grunnlaget for et eget folkevalgt organ for samene i landet.
Medlemmene i Norsk sameråd, som var etablert i 1964 som rådgivende organ for regionale og nasjonale myndigheter i samiske spørsmål, ble oppnevnt av regjeringen. Det var derfor uklart hvor representative rådets medlemmer var for den samiske befolkningen.
Akutt spørsmål
Spørsmålet om hvem som rettmessig kunne representere samene i Norge, ble akutt under Alta-konflikten. Da regjeringen nedsatte Samerettsutvalget i oktober 1980, ble spørsmålet om et eget folkevalgt organ for samene tatt med i utvalgets mandat.
Den første innstillingen fra Samerettsutvalget konsentrerte seg om to viktige normative spørsmål: Burde Grunnloven få en egen bestemmelse om samene? Og burde den samiske befolkningen få sitt eget folkevalgte organ? Et flertall av Samerettsutvalgets medlemmer argumenterte for at samene burde ha større innflytelse over samiske saker, og anbefalte at et nytt nasjonalt direkte valgt organ, Sametinget, burde erstatte Norsk sameråd.
Hva er Sametinget? NRK Skole forklarer:
Sameloven vedtas
Regjeringen fulgte Samerettsutvalgets anbefaling. Regjeringens lovforslag slo fast at Sametingets myndighet i utgangspunktet var rådgivende, men åpnet samtidig for at myndighetsområdet kunne utvides etter hvert.
Mot stemmene fra Carl Ivar Hagen (FrP), Bjørn Erling Ytterhorn (FrP) og Magnar G. Huseby (H) vedtok Stortinget lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) i mai 1987, på tross av betydelig motstand fra blant andre Samenes Landsforbund.
Ved de første valgene til Sametinget var landet delt inn i 13 særskilte valgkretser. Hver valgkrets hadde tre mandater til fordeling. Valgordningen ved sametingsvalg har siden gjennomgått flere endringer.
Sametinget overtok Norsk sameråds oppgaver, men skulle samtidig bygge opp sin egen interne organisasjon fra bunnen av. Det å være sametingsrepresentant var ingen lønnet heltidsjobb og er det heller ikke i dag, og jobben som sametingspresident ble først en lønnet fulltidsstilling fra august 1990.
Sametingets valgmanntall
Loven slår fast at Sametinget skal velges i direkte valg av samer bosatt i hele landet. For å få til dette måtte det etableres et valgmanntall. Både internt i Samerettsutvalget og blant høringsinstansene hadde det vært svært delte meninger om hvorvidt det burde opprettes et slikt manntall, og hva som eventuelt skulle være kriteriene for å kunne registreres i dette manntallet.
Sameloven slo fast at de som ønsket å registrere seg i Sametingets valgmanntall, måtte oppfylle to kriterier:
- at de oppfattet seg som same
- at de selv eller minst én av foreldrene eller besteforeldrene snakket samisk hjemme under oppveksten
Kriteriene ble utvidet i 1997 til også å inkludere personer som hadde hatt minst én oldeforelder som snakket samisk hjemme. I tillegg fikk også barn av en person som var eller tidligere hadde vært registrert selv, også rett til å registrere seg.
Økende antall
Før det første valget til Sametinget hadde i alt 5505 personer registrert seg i Sametingets valgmanntall. Norske Samers Riksforbund, som hadde vært en pådriver for etableringen av et eget samisk folkevalgt organ, ble den største gruppen på Sametinget, med 19 mandater. Ole Henrik Magga ble valgt til Sametingets første president.
Mange nasjonale politiske partier stilte med egne lister eller felleslister ved det første sametingsvalget. Arbeiderpartiet ble det største av disse, med 8 mandater.
Sametingets valgmanntall har vokst jevnt og trutt, og før sametingsvalget i 2013 hadde i alt 15 019 personer registrert seg i manntallet.