Midt under striden om utbyggingen av Altaelva satte regjeringen ned et utvalg som skulle utrede samenes rettigheter i Norge. Samerettsutvalgets arbeid har vært viktig for den omfattende revurderingen av samenes stilling i det norske samfunnet som har skjedd etter 1980.
Ektefødt barn av Alta-saken
I november 1978 vedtok Stortinget å bygge ut Altaelva. Vedtaket var kontroversielt og førte til en rekke protester fra blant annet miljøvernorganisasjoner, Norske Samers Riksforbund (NSR) og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL). I januar 1980 bestemte regjeringen seg for å sette ned et utvalg som skulle utrede samenes rettigheter, og i oktober samme år ble Samerettsutvalget nedsatt. Jussprofessor Carsten Smith var utvalgets første leder.
Utvalgets mandat var bredt og favnet så vel kulturelle og politiske rettigheter som spørsmålet om landrettigheter.
Sameting og ny grunnlovsbestemmelse
Samerettsutvalget avgav sin første delinnstilling i 1984. Utvalget konkluderte med at samene måtte anses og gis rettigheter som en urbefolkning og en etnisk minoritet, ikke kun som norske borgere.
De viktigste forslagene var forslaget om å ta inn en ny paragraf i Grunnloven som skulle omhandle samene, og forslaget om å opprette et eget folkevalgt organ for samene, Sametinget. I 1987 ble lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) vedtatt av Stortinget.
I 1988 vedtok Stortinget en ny paragraf i Grunnloven, paragraf 110A, som lød: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.» Denne bestemmelsen var den eneste som brøt med Grunnlovens universelle utforming.
Folkeretten som motor
Utvalget brukte folkerettslige bestemmelser om etniske minoriteter som motor for de innenrikspolitiske endringene det foreslo. Spesielt viktig var artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
Folkeretten hadde ikke en like sterk stilling i norsk rettspraksis på begynnelsen av 1980-tallet som den senere skulle få. Utvalgets henvisning til Norges eksisterende folkerettslige forpliktelser overfor samene for å påskynde interne politiske endringer var derfor på mange måter banebrytende.
Hvem eier grunnen i Finnmark?
Samerettsutvalget fortsatte å arbeide med spørsmålet om retten til land og vann i Finnmark. Utvalgets innstilling om disse spørsmålene ble publisert i januar 1997. I tråd med den internasjonale rettsutviklingen på dette området bruker innstillingen begrepet «urfolk» og ikke «urbefolkning» om samene.
Det skulle gå ytterligere åtte år før Stortinget vedtok Finnmarksloven i 2005. Denne loven etablerte en ny forvaltningsordning for mesteparten av grunnen i Finnmark.
Den 1. juli 2006 ble eiendomsrettigheten til den grunnen som tidligere ble omtalt som «statens umatrikulerte grunn i Finnmark», overført fra Statskog SF til et nytt grunneierorgan som heter Finnmarkseiendommen. Det ble også opprettet en kommisjon, Finnmarkskommisjonen, som skal kartlegge eksisterende individuelle og kollektive bruks- og eiendomsrettigheter på det som i dag er Finnmarkseiendommens grunn.
Finnmarkseiendommen kontrolleres av et styre som består av seks personer. Sametinget og Finnmark fylkesting oppnevner tre styrerepresentanter hver.
Samiske landrettigheter sør for Finnmark?
Samerettsutvalget ble gjenopprettet i 2001 for å utrede bruk og forvaltning av grunn og naturgoder i områder sør for Finnmark. Utvalget avgav sin siste innstilling i desember 2007. Utvalget har foreslått en rekke nye lover og endringer i eksisterende lover.
Blant annet har utvalget foreslått at det skal opprettes en kommisjon som skal kartlegge de områdene fra og med Troms fylke og sørover der samene ifølge ILO-konvensjon 169 har krav på å få kartlagt eksisterende bruks- og eiendomsrettigheter.
Et flertall av utvalget foreslo også at de delene av den nåværende statsgrunnen i Troms og Nordland som andre ikke får anerkjent eiendomsretten til, overføres til et nytt eierorgan som skal kontrolleres av Sametinget og fylkestingene i Troms og Nordland.