Dag Solstad (f. 1941) er en sentral og prisvinnende norsk samtidsforfatter. I 1970-åra skrev han sosialrealistiske romaner, noe Arild Asnes 1970 er et typisk eksempel på. Solstad var medlem av den maoistiske grupperingen Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), bedre kjent som AKP (m-l), dannet i 1972.
Arild Asnes er hovedpersonen i romanen med samme navn. Han er en forfatter på rundt 30 år og sosialist. Handlingen dreier seg om hans politiske utvikling fra å være «uavhengig sosialist» og «kritisk intellektuell» til å bli organisert kommunist.
I romanutdraget under reflekteres det over forholdet mellom Vesten og Kina på den tiden og hvordan representanter fra unge generasjoner i Norge følte seg koplet til utviklingen i enkelte asiatiske land.
Kilden
| Tittel: | Arild Asnes 1970 |
|---|---|
| Datering: |
1971 |
| Opphav: |
Dag Solstad |
| Hentet fra: | Dag Solstad: Arild Asnes 1970, Aschehoug 3. opplag 1974, ss. 15-17 |
|---|---|
| Rettigheter: | Kilden er underlagt opphavsrett og publisert med tillatelse fra Aschehoug. |
Mer informasjon om kilden
Altså: De avgjørende tingene for mennesker i Vesten skjer ikke i Vesten, men utenfor Vesten. Vi er utlevert til det som skjer i Asia. At en mann dukker ned i en elv i Kina og svømmer noen hundre meter nedover den, forårsaker at mange liv i Vesten endrer karakter. Det som skulle bryte ned Arild Asnes nå i 1970, gjøre ham til en grimase, en absurd person, hadde sitt utspring i noe som skjedde i Kina i 1966. Sommeren 1966, juli (?). En kinesisk elv renner flat og utrolig het nedover på sin vei mot havet, over vannflaten surrer fluene, nå og da snapper de etter føde blant støv og grums som flyter seigt og dorsk på overflaten, mens elva bukter seg langsomt og omstendelig på sin vei mot havet, hva var elvas navn? husker ikke, husker ikke, det var en elv i Folkets Kina, som buktet seg rolig på vei mot havet, tenk på havet, det salte havet som omgir alle omriss av land, som skyller mot strender, klipper, berg, år etter år, og forandrer omrissenes karakter, langsomt, uhyre langsomt, sliper til stein, runder formene, forandrer, forandrer, en langsom prosess, armillionene, glem havet, elvene som flyter som årer gjennom Kinas kropp, landskaper, rismarker, det var en elv i Kina, navnet glemt, i det røde Kina sommeren 1966, at en olding, en dum olding, på 73 år dukket ned i elva og svømte nedover. Den dumme oldingens navn var Mao Tsetung. Han dukket ned i elva og vannet omsluttet hans fyldige kropp på alle kanter, han flyter nedover, gammel av dager, hvor mange soloppganger hadde han sett? hvor mange tanker hadde han tenkt? hvor mye sorg hadde han gjennomlevd? hvor mange lykkelige timer hadde han hatt? å, mange, mange, han fløt nedover elva, han løsner på det hele nå, på tide å legge på svøm igjen nå, trå vannet, svømme nedover med rolige, alderdommelige tak, ingen skal leve evig, du kan ikke stige to ganger ned i den samme elva, det er på tide å legge på svøm igjen nå, nedover en elv i sitt Kina, massenes Kina, når man er 700 000 000 menneskers leder, er det på tide å legge på svøm igjen, svømme, svømme, vise at det er nødvendig, tilbake til vannet, − ingenting er som vann, det tunge vannet, ingenting har slik tyngde som vannet. Kinas leder la på svøm en het julidag(?) 1966, og snart svømte millionene. Det var slik kulturrevolusjonen startet. Det var slik den ble kjent for menneskene i Vesten – som en svømmetur den dumme oldingen foretok nedover elva, og at folket fulgte ham på svøm.
Begivenhetene ble slått stort opp i alle Vestens aviser. Det ble raljert over denne svømmeturen i norske aviser i måneder etterpå. Få visste at dette var begynnelsen til en historisk epoke. Arild Asnes hadde ingen peiling. Han så på det med en slags forundring. Han syntes det var spennende, merkelig, men skjønte ikke stort av det. Kanskje skjønte han ikke stort av det nå heller, men han visste at den lammelsen han led av, hadde sitt utspring i den dagen han så gjengitt fotografier av Mao Tsetung på svøm nedover sitt Kina. Gradvis hadde Mao på svøm brutt inn i hans liv (parallelt med hans egen stadig sterkere politiske oppvåkning) og nå var han i ferd med å sprenge det. For et ekkelt samfunn han levde i! Han hatet det. Han lengtet mot Kina og de kinesiske elvene. Romantikk. Ja. Romantikk, og derfor umulig. Men han levde i et usedvanlig ekkelt land. Han levde i en provins av den hittil ekleste stormakt verden hadde frembrakt: U.S.A. Alle tidligere stormakter hadde hatt noe fascinerende ved seg, noe som ihvertfall kalte på respekten hos de som leste om dem i historiebøkene etter deres fall. Men U.S.A.? Er det virkelig noen som tror at fremtidens generasjoner vil lese om U.S.A. uten å kjenne en vond smak i munnen over at verdens stormakt i to tredjedeler av det 20. århundre til de grader var uten forsonende trekk, men at de egenskaper som ble fremelsket var vrangsider av de egenskaper borgerskapet hadde dyrket siden den franske revolusjonen, og nå fikk kveile seg uhemmet i sola. I 1966 startet kulturrevolusjonen i Kina. Hvordan ble disse begivenhetene oppfattet i Vesten? Hvordan informerte norske aviser, via sine telegrambyråer, om disse begivenhetene?