NATO vedtok i 1979 å plassere ut nye mellomdistanseraketter i Europa. Samtidig la organisasjonen opp til forhandlinger med Sovjetunionen med sikte på atomnedrustning. Dette dobbeltvedtaket ble en verkebyll i norsk sikkerhetspolitikk. Særlig skapte rakettspørsmålet mye strid mellom Høyre og Arbeiderpartiet. En bred, norsk folkebevegelse mot atomvåpen bidro til å sette fyr på debatten.
Til tross for at Norge sa nei til atomvåpen på norsk jord, var atomvåpen og terrorbalansen en del av NATOs og dermed også norsk forsvarsstrategi. Etter en periode med oppmykning mellom øst og vest, økte spenningen ved inngangen til 1980-årene. Sovjetunionen og USA hadde nøytronvåpen, det vil si kjernevåpen med forsterket strålevirkning, på dette tidspunktet. Andre land, blant annet Frankrike (ikke medlem av NATO 1966-1996) vurderte å produsere dem.
Kilden under er fra Stortingets spørretime hvor statsminister Willoch må svare på spørsmål om atomvåpen i en tid da debatten om dobbeltvedtaket raste.
Kilden
| Tittel: | Atomvåpen i spørretimen |
|---|---|
| Datering: | 1982 |
| Opphav: | Stortinget |
| Hentet fra: | Regjeringen.no |
|---|---|
| Rettigheter: |
Mer informasjon om kilden
Spørretimen i Stortinget onsdag 17. november 1982 kl. 1100
Spørsmål nr. 2 fra representanten Gro Harlem Brundtland [Arbeiderpartiet] til statsministeren:
Statsministeren har etter sitt offisielle besøk i Frankrike pekt på at den norske og franske regjeringens synspunkter på utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål faller nært sammen.
Gjelder dette også for den franske regjeringens planer om eventuell produksjon av nøytronvåpen?
Benyttet statsministeren denne anledningen til å gi uttrykk for den holdning Norge tidligere har inntatt til dette spørsmålet?
Svar fra statsminister Kåre Willoch [Høyre]:
Ærede president,
Jeg kan bekrefte representanten Brundtlands henvisning til at de franske og norske regjeringers syn på en rekke utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål faller nær sammen. Samtalene under mitt besøk nylig i Paris stadfestet dette spesielt med hensyn til fremgangsmåten i arbeidet for å begrense atomstyrkene i øst og vest, samtidig med at man må unngå sovjetisk overmakt på dette område.
Så vidt jeg kan se er det full enighet mellom de to regjeringer om at NATO nå må gjennomføre forberedelser til eventuell utplassering av nye atomvåpen, slik også tidligere norske regjeringer har hevdet, og at NATO må fastholde sin beslutning om at slike våpen vil bli utplassert, dersom Sovjetunionen ikke går med på en begrensning av sine atomstyrker. Formålet med dette er som kjent å presse frem en begrensning av de sovjetiske styrkene. Erfaring viser at dersom Vesten i stedet ensidig begrenser sine styrker, vil Sovjet ikke begrense sine. Ensidig begrensning i vest vil således føre til at atomtrusselen mot Vest-Europa blir større, ikke mindre.
Det jeg her har henvist til gjelder de typer atomvåpen som er omtalt i NATO’s såkalte dobbelvedtak av 1979, som regjeringen Nordli sluttet seg til på Norges vegne, og som fikk gjentatt tilslutning fra Norge ved regjeringen Harlem Brundtland i 1981. Dette vedtak omfatter som kjent ikke produksjon eller utplassering av nøytronvåpen. Under samtalene i Paris ble det opplyst at den franske regjering ikke har tatt noen beslutning om produksjon av slike våpen. Samtalene om atomvåpen konsentrerte seg for øvrig om mellomdistanseraketter i øst og vest, og arbeidet for balanse mellom de to blokker med færrest mulig slike våpen.