Omstillinger i økonomi og arbeidsliv på 1980-tallet pågikk med store kredittlån i både offentlig og privat sektor. En lånefinansiert vekst gikk bra så lenge oljeprisene var høye og renta lav. Et internasjonalt oljeprisfall våren 1986 slo negativt ut for Norges del og underskuddet overfor utlandet vokste.
Gro Harlem Brundtland (Ap) dannet sin andre regjering etter at den borgerlige Willoch-regjeringen ble felt på et kabinettspørsmål. Med et lite unntak styrte Arbeiderpartiet sammenhengende fra 1986-1997 og mange begynte å kalle Gro for landsmoder. Flere pekte på at Arbeiderpariet i perioden gikk vekk fra tradisjonell sosialdemokratisk politikk, blant annet fortsatte de med liberaliseringspolitikken som startet under Willoch.
Da Bruntlands andre regjering tiltrådte, diskuterte man hvordan den økonomiske krisen skulle løses. Arbeiderpartiet hadde tidligere ment at man måtte øke offentlig pengebruk, men gikk i regjering inn for å stramme inn, noe som skapte debatt. Kildeutdraget gir et innblikk i den økonomiske og politiske krisen forøvrig.
Kilden
| Tittel: | Debatt om Regjeringens erklæring 1986, 13. og 15. mai 1986 |
|---|---|
| Datering: | 1986 |
| Opphav: | Stortinget |
| Hentet fra: | Stortinget.no |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
Sak nr. 1
Erklæring fra Regjeringen
Statsminister Gro Harlem Brundtland [Arbeiderpartiet]: Arbeiderpartiet har som den største gruppen i Stortinget påtatt seg regjeringsansvaret, da det etter regjeringen Willochs avgang ikke viste seg mulig å få dannet en regjering med flertall bak seg i Stortinget.
Norge er nå inne i den alvorligste økonomiske krisesituasjon på mange år. Landet står overfor dyptgripende problemer med sterk svekkelse av utenriksøkonomien og et forbruksnivå vi som nasjon ikke har dekning for. Problemene har vært økende, særlig det siste året, og ble forsterket av det dramatiske fallet i oljeprisene.
Det er en nasjonal oppgave å bringe landet på fote igjen. De utfordringer vi star overfor, må møtes med tiltak som løser de mest presserende problemer, og som peker mot ny økonomisk fremgang for landet. Situasjonen stiller store krav til alle. Regjeringen har tillit til at det norske folk vil se alvoret, slik at vi i fellesskap kan mestre utfordringene.
Situasjonen krever omfattende reformer som leder til bedre utnyttelse av landets menneskelige og materielle ressurser, og som gir en mer rettferdig fordeling av goder og byrder. Regjeringen kan I den nærmeste tiden bare gå inn for å øke de offentlige utgifter på helt spesielt prioriterte områder. [...]
Regjeringens første og mest presserende oppgave vil være å gripe tak i de store utfordringer vi står overfor i norsk økonomi. Utenriksøkonomien var sterkt svekket allerede før fallet i oljeprisene. Det er et for sterkt press i store deler av norsk økonomi. Vår svekkede konkurranseevne tilsier en langt mer dempet vekst i det private forbruket. Utsiktene til fortsatt lave oljepriser har forsterket problemene på en dramatisk måte.
Den betydelige ubalansen i norsk økonomi har siden høsten 1985 ført til en omfattende spekulasjon mot den norske krone. Søndag 11. mai besluttet Regjeringen derfor i samråd med Norges Bank å skrive ned kronen. De økonomiske tiltak som regjeringen vil foreslå for Stortinget, vil være tilpasset en lavere kroneverdi og være innrettet på at nedskrivningen skal få en varig og positive virkning på vår samlede økonomi. Nedskrivningen må følges opp med omfattende tiltak for at den skal få den tilsiktede virkning. Alt i alt er det nødvendig med kraftige innstramminger i den økonomiske politikken. [...]
Jan P. Syse [Høyre]:
«Jeg har en drøm,» sa vår nye statsminister på et valgmøte i høst. Nå fremstiller hun landets situasjon som et mareritt. Landet skal ha vært uten styring i lengre tid, den nye regjeringen har overtatt et konkursbo. Arbeiderpartiet skjønte ikke hvor ille det var, før de hadde nådd sine taburetter. [...]
Ikke bare har valgløftene blitt borte, men også garantiene har forsvunnet. I valgkampen skjønte også Arbeiderpartiet at for mange og for store løfter til sammen virker lite troverdige. Derfor plukket partiet ut et eget knippe av løfter og sa at disse garanterer vi for. Lavere pensjonsalder for alle. Lavere renter. Flere sykehjemsplasser osv. Dette kunne velgerne stole hundre present på. "Dette har vi råd til," sa Arbeiderpartiet. Det er bare et spørsmål om vilje.
Og så vil altså partiet likevel ikke. [...]
To dramatiske uker er gått siden Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV felte Willoch-regjeringen og brakte en sosialistisk regjering til makten. Det har vært to dyre uker for landet.
Med ett slag er den norske krone 12 present mindre verd. [...] I første omgang vil folk flest oppleve devalueringen som de opplever inflasjon. Pengene i lommen blir mindre verdt. En mengde av de varer og tjenester som man trenger, blir dyrere. Folks inntekt rekker kortere. [...] [D]a regjeringen Willoch ville stramme inn ved salderingen, var det ikke måte på vår uansvarlighet. Situasjonen er at mens vi har forsøkt å bremse, har Arbeiderpartiet sittet ved siden av og ropt: fortere, fortere, og forsøkt å lirke foten bort på gasspedalen. [...]
Den nåværende statsminister sa: "Regjeringen broker nå oljeprisene som begrunnelse for å løpe fra selv meget beskjedne løfter." Dette sa fru Brundtland, som jeg nå må si i så henseende nærmest har avslørt seg som politikkens Grete Waitz. [...]
Det er i sannhet en underlig situasjon. Hva vi er vitne til, er ikke en ny regjering som bare vil snu om på den forrige regjerings politikk, men et nytt regjeringsparti som snur om på seg selv.
Jeg har også en drøm. Jeg ser for meg at opposisjonslederen Gro Harlem Brundtland kunne ha fått møte statsminister Gro Harlem Brundtland her i salen. Det burde blitt litt av en forestilling! Jeg vet ikke hvilken Gro som ville vunnet, men debatten ville i hvert fall ikke ha stått tilbake for de gamle Gro/Kåre-duellene.
Hanna Kvanmo [Sosialistisk Venstreparti]: Jeg må spørre: Er det for mye forlangt å be om at Høyre nå innser at Høyre, som satt med finansminister og statsminister i den regjeringa som gikk av, har det største ansvaret for at det nå ble nødvendig med denne devalueringen som ingen ønsket seg. Spekulasjonen mot krona satte inn i oktober 1985 – det er beviselig – og nådde sitt klimaks fordi Willoch-regjeringa gikk av. Er det ikke nå på tide at også Høyre tar sin del av ansvaret for at krona ble devaluert?
Jan P. Syse: Det er jo synd å måtte skuffe en så hyggelig dame som Hanna Kvanmo. Men Høyre tar ansvar for det som er en følge av våre handlinger. Det har vi gjort, og det ønsker vi å gjøre. Men det var noe annet som skjedde denne gang. […] Når vi så kommer over til devalueringen, vil jeg i grunnen anbefale at man bl.a. leser den artikkel i Aftenposten i dag som karakteriserer Arbeiderpartiets devaluering som en gavepakke til spekulanter, og som påpeker at valutareservene ved devalueringstidspunktet tilsvarte ca. 70 milliarder kr.
Einar Førde [Arbeiderpartiet]: Gro Harlem Brundtlands andre regjering har starta sin harde arbeidsdag. Vi har bak oss eit udramatisk regjeringsskifte etter strenge spelereglar, slik vi ønskjer det her i landet. Maktskiftet har skjedd utan faner og fanfarar. Regjeringa er meir prega av realisme enn retorikk. Det er ei regjering som meir må søke samarbeid enn strid. Eit samla og styrkt arbeidarparti helsar Regjeringa velkommen. Men det gjer også hundretusen av nordmenn utanom partiet. Det kan bli ei regjering som det blir vanskeleg å felle.
Framleis skal vi vel på føyre den enklaste av alle forklaringar – den at regjeringa Willoch vart felt på bensinavgifta. Men ettertida vil ikkje godta eit så forenkla bilete av røyndomen. Dei vil oppdage at det bak dette regjeringsskiftet ligg kompliserte sosiale prosessar, fascinerande makt- og interessekampar og interessante personrelasjonar. Til slutt var det berre ein utveg. Arbeidarpartiet måtte igjen ta regjeringsansvaret. Slik har det vore før i norsk historie. […]
Lars Velsand [Senterpartiet]: Arbeiderpartiet har forlatt opposisjonstilværelsen, og samtidig legger partiet bak seg alle sine fete valgløfter og framstår som det mest ansvarlige av alle og maner til moderasjon og tilbakeholdenhet, og det er sannelig nye toner. […] Men hvorfor er det ikke mulig for Arbeiderpartiet å være litt mer redelig og la det være litt mer samsvar mellom den kurs som føres i regjering, og den kurs som føres i opposisjon? Jeg tror det ville øke respekten for politisk virksomhet hvis man ikke til de grader som Arbeiderpartiet gjør, står fram med to ansikter og ikke forholder seg på samme måte til problemet uansett hvor man er her i salen.
Men utfordringen nå er større enn å få fram i dagen den omvendelse som har foregått i Arbeiderpartiet. Utfordringen består i å løse de økonomiske problemene som vi står oppe i, og som ikke minst Arbeiderpartiet er medansvarlige for gjennom å ha skapt forventninger om at vi har råd til nær sagt alt mulig. Dette arbeidet vil Senterpartiet delta i på en konstruktiv måte, og jeg vil gjerne si at jeg finner interessante signaler i den tiltredelseserklæringen som Regjeringen har lagt fram.