Høyre gjorde et brakvalg i 1981 med blant annet skattelette som merkesak. Partiet fikk hele 31,7 % av stemmene og selv om noen av mellompartiene gikk tilbake ble det et solid borgerlig flertall på Stortinget.
Forhandlinger om å danne en samlingsregjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet brøt sammen på grunn av abortsaken. Kåre Willoch dannet dermed den første rene høyreregjeringen siden 1928. Etter to år med høyrestyre startet de tre partiene nye forhandlinger om dannelse av en samlingsregjering.
I kildeutdraget under får du innsyn i de lukkede regjeringsforhandlingene mellom de borgerlige partiene i 1983. Kåre Willoch er klar statsministerkandidat og leder møtene, men styrkeforholdet partiene imellom og hvem som skal styre hvilke departement er gjenstand for forhandlinger.
Kilden
| Tittel: | Protokoll fra møtet mellom forhandlingsdelegasjonene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, 4-5 juni 1983. |
|---|---|
| Datering: | 1983 |
| Opphav: | Forhandlingsprotokoll mellom Høyre, KrF og Senterpartiet |
| Hentet fra: | |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
Protokoll fra møtet mellom forhandlingsdelegasjonene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, Lørdag 4. juni 1983 kl. 1000
Møtested: Statsministerens kontor.
Møtet ble ledet av statsminister Kåre Willoch.
Fra Høyre deltok stortingsrepresentantene Jo Benkow og Petter Thomassen. Fra Kristelig Folkeparti deltok stortingsrepresentantene Kjell Magne Bondevik og Kåre Kristiansen. Fra Senterpartiet deltok stortingsrepresentantene Johan J. Jakobsen og Johan Buttedahl.
Desuten deltok statssekretærene Erling Norvik og Erik Nessheim.
Man diskuterte først det foreliggende utkast til protokoll om det politiske grunnlag. […] Man gikk derefter over til å diskutere Regjeringens sammensetning.
Statsministeren henviste til pkt. 1 i sitt opprinnelige utkast til retningslinjer vedrørende regjeringsspørsmålet. Han mente at målet måtte være at det står et mest mulig likt antall stortingsrepresentanter bak regjeringsmedlemmene fra det enkelte parti.
Kristiansen minnet om at det var to nye partier som skulle inn i regjering. Man aksepterte at Høyre skulle ha flertallet i Regjeringen, men det var ikke rimelig at man slavisk skulle følge en matematisk fordeling. Han mente at 5 til KrF og 4 til SP var et rimelig utgangspunkt. […]
Jakobsen minnet om at man aldri tidligere hadde fulgt en rent matematisk modell ved dannelse av ikke-sosialistiske regjeringer. Det var ikke noen grunn til å følge en slik modell denne gangen heller. Fordelingen 12–3–2 var ikke akseptabel for mellompartiene.
Bondevik mente at det ideelle ville være at det ikke var flertall for noe parti i Regjeringen, men han innså at samarbeidet avhenger av at partiene finner løsninger som alle kan godta. […] Han minnet om at det ikke var noen som hadde satt spørsmålstegn ved statsministerens posisjon og at dette i betydelig grad måtte telle med når man vurderer Høyres posisjoner i Regjeringen. Han mente at 11–3–3 var urimelig. Dette ville gi KrF en dårligere brøk enn Høyre. Fordelingen 10–4–3 vil bedre situasjonen noe, men da kommer ikke KrF ut bedre enn Senterpartiet.
Benkow minnet om at også Høyres forhandlere hadde nokså begrensede fullmakter. Sentralstyret var av den klare oppfatning at man måtte følge matematikken, som i denne sammenheng også er den mest demokratiske løsning, dvs. den som tar hensyn til valgresultatet. Han kunne heller ikke se at det skulle være noen konsesjon fra mellompartiene at Høyre fortsatt skulle ha statsministeren. Dette var en helt naturlig konsekvens av valget, - og alt annet ville bare være merkelig. Han fant dessuten grunn til å påpeke at KrF vil følge matematikken i forholdet mellom KrF og SP, men at den ikke skulle telle i forholdet til Høyre. Han slo fast at valgresultatet måtte være retningsgivende og at det ikke var slik at mellompartiene nå skulle ha ekstrapremie fordi de ikke gikk inn i 1981. Benkow la til at man heller ikke måtte glemme at mellompartienes ledere vil være naturlige tyngdepunkter i Regjeringen, hvis de går inn.
Statsministeren sa at han regnet det som selvsagt at mellompartiene lot seg representere ved sine ledere i Regjeringen. Han mente at dette måtte være noe nær en forutsetning, når man skulle samarbeide i Regjeringen.
(Bondevik forlot møtet.)
Statsministeren minnet om at det i Borten-regjeringen ikke hadde vært noen tilleggsbelastning for SP at man hadde statsministeren. Men den gang hadde KrF med tyngde hevdet at det minste partiet (KrF) måtte ha samme representasjon som det nestminste partiet.
Jakobsen mente at dette måtte være et godt prinsipp. Han sa Senterpartiet ikke hadde avklart spørsmålet om hvem som evt. skulle gå inn i Regjeringen, men han merket seg statsministerens synspunkter. For Senterpartiet var det aktuelt å vurdere antallet statsråder avhengig av hvilke departementer man fikk.
Kristiansen sa at 3 statsråder til KrF ville gi partiet en dårligere uttelling enn Høyre. Han minnet om at KrF hadde vist stor tilbakeholdenhet under dannelsen av Korvald-regjeringen, fordi man skulle ha statsministeren.
Statsministeren minnet om at Høyre ikke var med i Korvald-regjeringen og at dette derfor ikke var relevant. […]
Protokoll fra møtet mellom forhandlingsdelegasjonene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, søndag 5. juni 1983 Kl. 12.30
Møtet ble ledet av statsminister Kåre Willoch.
Fra Høyre deltok stortingsrepresentantene Jo Benkow og Petter Thomassen. Fra Kristelig Folkeparti deltok stortingsrepresentantene Kjell Magne Bondevik og Kåre Kristiansen.
Fra Senterpartiet deltok stortingsrepresentantene Johan J. Jakobsen og Johan Buttedahl.
Dessuten deltok statssekretærene Erling Norvik og Erik Nessheim.
[…]
Kristiansen sa at KrF regnet det som naturlig at partiet får 4 statsråder i Regjeringen og nevnte at KrF ville foretrekke Utenriksdepartementet, Kirke- og undervisningsdepartementet, Forbruker- og administrasjonsdepartementet og et næringsdepartement (Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Samferdselsdepartementet eller Fiskeridepartementet).
Jacobsen sa at Senterpartiet for sin del regnet det som naturlig med 3 statsråder. Senterpartiet prioriterer: Utenriksdepartementet, Olje- og energidepartementet, Kommunaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet. […]
Bondevik understreket at det var umulig for KrF å godta mindre enn 4 statsråder, - enhver annen løsning ville bety at KrF kommer ut dårligere enn både Høyre og Senterpartiet. […] KrF synes at det er rimelig at utenriksministerposten går til det nest største parti, -særlig når KrF har en så utmerket kandidat som formannen i utenrikskomiteen. Bondevik mente at man raskt burde kunne konstatere at antallet 4 for KrF legges til grunn. […]
Statsministeren sa at man ikke kunne regne med noen innrømmelser fra Høyre når det gjaldt det tallmessige styrkeforholdet før spørsmålet om tyngden av departementer er avklart. Han minnet igjen om at 4 på KrF var en klar tallmessig overrepresentasjon, samtidig som man krever større tyngde enn Høyre. Dette kan vanskelig aksepteres. Han forsto nå at KrF la vekt på å få KUD, og han ville ikke legge skjul på at Høyre hele tiden hadde regnet med at KrF hadde dette ønske, - med en tilfredsstillende kandidat.
Bondevik sa at KrF selvsagt regnet KUD som et viktig departement, men man regnet også KUD som et mindre tungt departement enn tidligere efter delingen.
Statsministeren minnet også om at Senterpartiet med 3 statsråder vil få en ikke ubetydelig overrepresentasjon. Det ville bli meget sterkt om det også skulle få utenriksministeren. […]
Buttedahl mente at det ville være urimelig om Høyre skulle ha statsministeren, utenriksministeren og finansministeren. Til tross for Senterpartiets sterke ønske om å beholde Jakobsen i Stortinget, var man innstilt på å efterkomme statsministerens sterke anmodning om at han burde gå i Regjeringen. Men da må det være noe bortimot en forutsetning at Jakobsen får utenriksministerstillingen. Han mente at det ikke burde skape noen problemer å skifte utenriksminister, uten at det derved oppstår tvil om fastheten i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Bondevik sa at KrF regnet det som helt naturlig at det nest største partiet får utenriksministeren, - ikke minst fordi man har en så utmerket kandidat. Han understreket at man ikke kunne se at det er noe i Krf’s program som skulle skape problemer i utenrikspolitikken.
Benkow kunne gjerne slutte seg til rosen av mellompartiets kandidater, men han kunne ikke være helt enig med Bondevik. Det kunne ikke være tvil om at Kristiansen som utenriksminister ville bli oppfattet som en endring av vektleggingen i utenrikspolitikken, - i forhold til Midt-Østen. Det ville uvegerlig bli oppfattet som et signal om en annerledes holdning. Han mente også at man i denne sammenheng må være klar over at å velge en annen kandidat fra mellompartiene til utenriksministerstillingen ville bli utlagt som et alvorlig nederlag for Kristiansen. Også dette tilsier at man holder fast på Stray. […]
Statsministeren ville til overveielse nevne tanken om en egen statssekretær for bistandsspørsmål eller et særskilt departement for u-hjelp.
[…]
Bondevik gjentok at KrF ikke kunne akseptere at Kristiansen er en uaktuell kandidat til UD og at KrF mener at partiets Midt-Østen-politikk er på linje med den offisielle. […]
Statsministeren […] minnet ellers om at KrF ville få sitt sekundærønske oppfylt med KUD, og han syntes det var merkelig at man ikke var interessert i sentrale departementer som forsvar og handel.
Kristiansen sa at dette ikke var uinteressant, men at det i KrF var en utbredt oppfatning av at Forsvarsdepartementet ikke vil kle KrF så godt. […]
Buttedahl sa at Senterpartiet fortsatt ville se statsminister, utenriksminister og finansminister i sammenheng og gjentok det sterke ønske om at Jakobsen skulle overta UD. Senterpartiet la avgjørende vekt på at Jakobsen får en sentral plassering i Regjeringen, og det ville være så å si umulig å akseptere at man verken skulle få UD eller OED,- med Jakobsen som kandidat.[…]
Les original kildetekst
Hele protokollen fra de borgerlige regjeringsforhandlinger i 1983 kan leses hos digitalarkivet.no