Nygaardsvold om kriseforliket

Kildeintroduksjon

Dagbok om det politiske spillet rundt kriseforliket i 1935.

Johan Nygaardsvold (1879-1952) var stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet 1916-1949, stortingspresident 1934- 1935 og statsminister 1935-1945. I kildeutdraget under kan du lese hans dagbok fra begivenhetene rundt kriseforliket i 1935. 

Inntil 1935 hadde Bondepartiet og Arbeiderpartiet vært politiske motstandere og representerte ulike velgergrupper. Men arbeidskonfliktene og krisetida i mellomkrigstida tvang fram nye løsninger både i politikken og arbeidslivet.

Avtalen mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet ble kalt et «kriseforlik»: Bondepartiet støttet en Arbeiderparti-regjering som til gjengjeld lovet å bekjempe de økonomiske krisene i jordbruket. Lignende politiske forlik ble gjort i Danmark og Sverige på samme tid. 

Regjeringen Nygaardsvold
Nygaardsvold-regjeringen (AP) kom til makten gjennom kriseforliket. Her ser vi Johan Nygaardsvold med lys frakk i midten omgitt av sine statsråder utenfor slottet. 

 

Kilden

Tittel: Dagboken til Johan Nygaardsvold
Datering: 1935/1937
Opphav: Johan Nygaardsvold
Hentet fra: AAB/ARK-1354/I/L0011/0002 
Rettigheter: Underlagt opphavsrett. Kilden er publisert etter avtale med Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er forkortet og modernisert. Les et lengre originalutdrag lenger ned på siden.]

4. mars 1935

I dag har jeg hatt en lang samtale med Hundseid [Bondepartiets leder] om regjeringskrisen [i den sittende Venstre-regjering] og et eventuelt samarbeide mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet.

Han var villig til å gå med på et organisatorisk samarbeid, bare vi ville være med på å sikre landbruket bedre vilkår. Disse vilkår forstod jeg var: Høy korntrygd, kr. 3.00 pr.kg for smør og fri utvikling for melk, flesk og eggsentralene.  

Jeg forstår det slik at Bondepartiet nå mener å ha oss i saksa. De vil gå med på noe forhøyet bevilgning til krisen, men så skal vi til gjengjeld gå med både på en omsetningsskatt og alt hva de forlanger til landbruket.

10.mars

Regjeringsspørsmålet – krisen – som det populært kalles, er fremdeles dagens mest aktuelle spørsmål. I går avslo presidentskapet med 3 mot 3 stemmer å imøtekomme regjeringens anmodning om å utsette finansdebatten i tre dager, fra torsdag til mandag. Det var vi og Bondepartiet som sto sammen, og min dobbeltstemme gjorde utslaget. Det var en fornærmelse mot regjeringen, det skal jeg villig innrømme, men forholdet er nå engang slik, at når man vil en regjering til livs så bruker man både fine og ufine midler. Hundseid kom inn til meg på formiddagen og varslet om at de ville stemme mot enhver utsettelse, og da var det en selvfølgelighet at jeg var med på notene. Jeg er klar over at regjeringen vil bringe saken inn for Stortinget, og at vi da vil få en hard og hatsk debatt, men det vil etter min mening ikke skade oss. Tvert i mot, det vil bare utdype kløften mellom Bondepartiet og Venstre. Vi har hatt kommunalkonferanse i går og i dag. Vrøvl! Jeg selv er meget udisponert [uopplagt]. I morgen skal vi ha møte mellom stortingsgruppen og landsstyret om den politiske situasjon.

Fredag den 15.mars 1935

I kveld kl. 7.25-19.25, ble regjeringen Mowinckel felt.

Mowinckel fremsatte ved finansdebattens begynnelse torsdag forslag om at Stortinget skulle slutte seg til hans forslag til budsjett og ikke forhøye det ved økende eller nye avgifter eller skatter. Dette forslaget forkastet Stortinget med 94 mot 55 stemmer – én var fraværende. De 94 var hele Arb.partiet, hele Bondepartiet samt Räder, Frisinnede venstre, og Dybwald Brockmann. Mowinckel meddelte da at han imorgen ville inngi sin avskjedsansøkning og henvise Kongen til meg. Så i morgen blir det altså å gå til Kongen. 

Debatten mellom Venstre og Bondepartiet var bitter. Vi holdt oss mest mulig unna. Kan hende at jeg var vel bisk i mitt innlegg. Det forhindret ikke at Mowinckel kom opp på presidentplassen og snakket om «fremtiden». Han sluttet med å be meg om å betrakte ham som venn og kamerat!

Torsdag den 21. mars 1935

I dag har jeg i Stortinget lest opp min regjeringserklæring. Men kanskje jeg først må gå litt tilbake for å få mer sammenheng i beretningen. Regjeringen Mowinckel ble styrtet fredag den 15. mars og dagen etter altså lørdag den 16. ble jeg kalt til kongen. Jeg sa at jeg skulle gi svar på mandag om jeg kunde påta meg regjeringsdannelsen. Jeg gikk straks i gang med å forberede listen, og her begikk jeg visstnok min første og største feil. Jeg satte nemlig opp listen slik som jeg mente den burde være. Jeg skulle vist heller ha satt den opp som andre mente den skulle være. Jeg satte opp følgende navn: Nygaardsvold arbeidsmin. Koht utenriksmin. Monsen forsvarsmin. Indrebø finansmin. Bergsvik socialmin. Hjelmtveit kirkemin. Ystgård landsbruksmin. Trygve Lie justismin. Og Corn. Holmboe handelsmin.

Dette skulle etter min mening være en god liste, både geografisk og personmessig. Men deri tok jeg skammelig feil. Mandag den 18. hadde jeg kalt sammen til et møte av gruppen, sentralstyret og det faglige sekretariat, og her var det spetaklet begynte. Nordlendingene ville ikke ha Holmboe, og sekretariatet ville ha to mann. Jeg har kun tenkt dem en, nemlig Lie. Det var voldsomme og truende uttalelser, og jeg forsvarte skarpt mitt forslag. Møtet ble avbrutt kl. 12 uten votering da Torp bestemt motsatte seg en sådan. Om kvelden kl. 8 hadde sentralstyret møte, hvor jeg og den faglige samarbeidskomité var tilstede. Også her gikk stridens bølger høyt. Nesten alle var mot Holmboe og sekretariatet forlangte at Madsen skulle inn ved siden av Lie, altså to representanter fra fagorganisasjonen. Skulle dette krav imøtekommes så måtte jeg la Holmboe falle, men da ble Nord-Norge uten representant, og det måtte jeg tilslutt gå med på. Men nå er nordlendingene rasende. De har for fullt alvor tatt avstand fra meg og min regjering. Og bare de vil fortsette, bare de vil krangle alt de orker, for da skal jeg benytte den første og beste anledning til å stikke av, for jeg tror ikke jeg klarer dette allikevel.

Oslo den 26. mars 1935

I dag har vi hatt debatten om regjeringens erklæring. Det var en debatt som nesten var flau. Intet angrep, men desto mer betinget anerkjennelse. […]

Det har forøvrig vært travle dager. Jeg var hjemme lørdag og søndag, men forøvrig har det vært både 10 og 12 timers arbeidsdag. Og i morgen skal jeg begynne forhandlingene med Bondepartiet om utgifter og inntekter. Hundseid skal møte med 3 mann og jeg med 3 mann. Det beror da på om vi kan komme til noen enighet. Jeg er klar over at vi ikke kan få våre forslag gjennom, helt og fullt, uten Bondepartiets hjelp. Det beror bare å se hvor langt vi kan få dem til å strekke sig. Hvis jeg kunne få finansieringen noenlunde i havn så ser jeg meg en utvei til å få fortsette.

Onsdag den 27. mars 1935

I dag påbegynte jeg forhandlingene med Bondepartiet. Jeg hadde med meg finansministeren, sosialministeren og sosialministeren [sic.]. Hundseid hadde med seg Sundby, Moseid og Langeland.

Forhandlingene var preget av, la meg si, stor interesse for å nå frem til en enighet. Vårt kriseforslag er på kr. 60 mil., men det kan vi på langt nær ikke få gjennom. Jeg foreslo derfor at vi skulle bli enige om kr. 15 mil. i omsetningsavgift, kr. 15 mil. i direkte skatt og kr. 15 mil. i lån. De to siste var det verst for Bp. å gå med på. De ville heller ha kr. 30 (mil.) i omsetningsskatt. Det beror imidlertid på hvor langt vi kan strekke oss for å imøtekomme deres krav om støtte til landbruket, og derom skal det nå forhandles videre. […]

1937

Lørdag den 16. januar 1937

Å så lang tid som det er gått siden jeg skrev i denne boka. Jeg har nok tenkt på den mange ganger, men jeg har manglet tiltak til å begynne på den igjen. I kveld fant jeg den da jeg gjennomgikk noen gamle papirer og så får jeg føye noen ord til de som står der før.

Kriseforliket med B.p. i 1935 medførte at min regjering hadde et nokså rolig år 1935. Så kom valgåret i 1936. Også da ble det om budsjett og også om andre viktige politiske spørsmål oppnådd enighet med B.p. Vi kom opp i et budsjett på kr. 48 mil. kr. hvorav kr. 20 mil. skulle dekkes ved lån. Det var et typisk arbeidsbudsjett, med et ekstraordinært budsjett på over kr. 80 mil. Det som B.P. oppnådde som kompensasjon for å støtte regjeringen var sikring av bedre lønnsomhet for jordbruket. En bedring av prisene f.eks. på melk, smør, flesk og egg oppnådde vi ved å legge avgifter på margarin og på kraftfôr. Samtidig innførte vi en omsetningsskatt på all handel – 1% - til dekning av enkelte kriseutgifter. Våre bevilgninger medførte en sterkt øket arbeidsvirksomhet, særlig for veibyggingen og jernbanebyggingens vedkommende.

Vi gikk også i gang med foranstaltninger til sanering av kommunenes økonomiske stilling. Vi innførte skatt på bankinnskudd og denne skatt skulle benyttes til å utjevne skatten mellom de forskjellige kommuner. […]

Les original kildetekst

4. mars 1935

Idag har jeg hat en lang samtale med Hundseid om regjeringskrise og et eventuelt samarbeide mellem bondepartiet og arbeiderpartiet.

Han var villig til å gå med på et organisatorisk samarbeide, bare vi vilde være med på å sikre landbruket bedre vilkår. Disse vilkår forstod jeg var: Høi korntrygd, kr. 3.00 pr.kg for smør og fri utvikling for melk, flesk og eggsentralerne.  

Jeg forstår det slik at bondepartiet nu mener å ha os i gleksen. De vil gå med på noget forhøiet bevilgning til krisen, men så skal vi til gjengjeld gå med både på en omsetningsskat og alt hvad de forlanger til landbruket.

10.mars

Regjeringsspørsmålet – krisen – som det populært kaldes, er fremdeles dagens mest aktuelle spørsmål. Igår avslo presidentskapet med 3 mot 3 stemmer å imøtekomme regjeringens anmodning om å utsette finansdebatten i tre dage, fra torsdag til mandag. Det var vi og bondepartiet som stod sammen, og min dobbeltstemme gjorde utslaget. Det var en fornermelse mot regjeringen, det skal jeg villig innrømme, men forholdet er nu engang slik, at når man vil en regjering til livs så bruker man både fine og ufine midler. Hundseid kom inn til mig på formiddagen og varslet om at de vilde stemme mot enhver utsettelse, og da var det en selvfølgelighet at jeg var med på noterne. Jeg er klar over at regjeringen vil bringe saken inn for Stortinget, og at vi da vil få en hård og hatsk debat, men det vil efter min mening ikke skade os. Tvertimot, det vil bare utdype kløften mellom bondepartiet og venstre. Vi har haft kommunalkonferanse igår og idag. Vrøvl! Jeg selv er meget udisponert. Imorgen skal vi ha møte mellom stortingsgruppen og landsstyret om den politiske situasjon.

Fredag den 15.mars 1935

Ikveld kl. 7.25-19.25, blev regjeringen Mowinckel fældt.

Mowinckel fremsatte ved finansdebattens begyndelse torsdag forslag om at Stortinget skulde slutte sig til hans forslag til budgett og ikke forhøie det ved økende eller nye avgifter eller skatter. Dette forslag forkastet Stortinget med 94 mot 55 stemmer – en var fraværende. De 94 var hele Arb.partiet, hele Bondepartiet samt Räder, Frisinnede venstre, og Dybwald Brockmann. Mowinckel meddelte da at han imorgen vilde indgi sin avskjedsansøkning og henvise Kongen til mig. Så imorgen blir det altså å gå til Kongen.

Debatten mellom Venstre og Bondepartiet var bitter. Vi holdt os mest mulig unda. Kan hende at jeg var vel bisk i mitt innleg. Det forhindret ikke at Mowinckel kom opp på presidentplassen og snakket om «fremtiden». Han sluttet med å be mig om å bedrakte ham som venn og kamerat!

Torsdag den 21. mars 1935

Idag har jeg i Stortinget lest op min regjeringserklæring. Men kanskje jeg først må gå litt tilbake for å få mere sammenheng i beretningen. Regjeringen Mowinckel ble styrtet fredag den 15. mars og dagen efter altså lørdag den 16de blev jeg kaldt til kongen. Jeg sa at jeg skulde gi svar på mandag om jeg kunde påta mig regjeringsdannelsen. Jeg gikk straks igang med å forberede listen, og her begikk jeg vistnok min første og største feil. Jeg satte nemlig op listen slik som jeg mente den burde være. Jeg skulde vist heller ha sat den op som andre mente den skulde være. Jeg satte op følgende navn: Nygaardsvold arbeidsmin. Koht utenriksmin. Monsen forsvarsmin. Indrebø finansmin. Bergsvik socialmin. Hjelmtveit kirkemin. Ystgård landsbruksmin. Trygve Lie justismin. Og Corn. Holmboe handelsmin.

Dette skulde efter min mening være en god liste, både geografisk og personmessig. Men deri tok jeg skammelig feil. Mandag den 18de hadde jeg kaldt sammen til et møte av gruppen, centralstyret og det faglige sekretariat, og her var det spetaklet begynte. Nordlendingene vilde ikke ha Holmboe, og sekretariatet vilde ha to mand. Jeg har kun tenkt dem en, nemlig Lie. Det var voldsomme og truende uttalelser, og jeg forsvarte skarpt mit forslag. Møtet blev avbrudt kl. 12 uten vottering da Torp bestemt motsatte sig en sådan. Om kvelden kl. 8 hadde centralstyret møte, hvor jeg og den faglige samarbeidskomite var tilstede. Også her gikk stridens bølger høit. Nesten alle var mot Holmboe og sekretariatet forlangte at Madsen skulde inn ved siden av Lie, altså to representanter fra fagorganisasjonen. Skulde dette krav imøtekommes så måtte jeg la Holmboe falle, men da blev Nord-Norge uten representant, og det måtte jeg tilslut gå med på. Men nu er nordlendingene rasende. De har for fuldt alvor undsagt mig og min regjering. Og bare de vil fortsette, bare de vil krangle alt de orker, for da skal jeg benytte den første og beste anledning til å stikke av, for jeg tror ikke jeg klarer dette allikevel.

Oslo den 26. mars 1935

I dag har vi hatt debatten om regjeringens erklæring. Det var en debat som næsten var flau. Intet angrep, men desto mer betinget anerkjendelse. Hambro var den første taler og han forsøkte sig med en del citater av både vort principielle program og hvad enkelte hadde sagt før, men både han og Stortinget forøvrigt var ganske snart klar over at det han hadde å si det var det ingen smelt i. Og så slog han over til å rose os, især mig og utenriksministeren. Valen fra venstre, hadde heller ikke noe å si og Hundseid snakket så å si både for os og bondepartiet. Debatten varte bare 1 og en halv time. Og så var det slutt, og min regjering hadde sat en rekord i kort erklæringsdebatt.

Det har forøvrigt vært travle dage. Jeg var hjemme lørdag og søndag, men forøvrigt har det vært både 10 og 12 timers arbeidsdag. Og imorgen skal jeg begynde forhandlingene med bondepartiet om utgifter og inntekter. Hundseid skal møte med 3 mand og jeg med 3 mand. Det beror da på om vi kan komme til nogen enighet. Jeg er klar over at vi ikke kan få vore forslag igjennem, helt og fuldt, uten bondepartiets hjælp. Det beror bare å hvor langt vi kan få dem til å strekke sig. Hvis jeg kunde få finansieringen nogenlunde i havn så ser jeg mig nogenlunde utvei til å få fortsette.

Onsdag den 27. mars 1935

Idag påbegynte jeg forhandlingene med Bondepartiet. Jeg hadde med mig finansministeren, socialministeren og socialministeren [sic.]. Hundseid hadde med sig Sundby, Moseid og Langeland.

Forhandlingene var preget av, la mig si, stor interesse for å nå frem til en enighet. Vort kriseforslag er på kr. 60 mil., men det kan vi på langt nær ikke få igjennem. Jeg foreslo derfor at vi skulde bli enige om kr. 15 mil. i omsetningsavgift, kr. 15 mil. i direkte skat og kr. 15 mil. i lån. De to siste var det verst for Bp. å gå med på. De vilde heller ha kr. 30 (mil.) i omsetningsskat. Det beror imidlertid på hvor langt vi kan strekke os for å imøtekomme deres krav om støtte til landbruket, og derom skal det nu forhandles videre.

Det var Kronprinsessens fødselsdag idag. Man forklarte mig at jeg måtte vise den høflighet at jeg gi kop på slottet å tegnet mit navn i en gratulasjonsprotokol. Ja, jeg labbet op, skrev mit navn og skulde så stikke av igjen. Da jeg kom ned i trappa så møtte jeg Kronprinsessen. Tablå. Ja, jeg måtte da gratulere personlig. [feil dato]

1937

Lørdag den 16. januar 1937

Aa så lang tid som det er gått siden jeg skrev i denne boka. Jeg har nok tenkt på den mange gange, men jeg har manglet tiltak til å begynde på den igjen. Ikveld fandt jeg den da jeg gennemgik noen gamle papirer og så får jeg føie noen ord til de som står der før.

Kriseforliket med B.p. i 1935 medførte at min regjering hadde et nokså roligt år 1935. Så kom valgåret i 1936. Også da blev det om budgett og også om andre viktige politiske spørgsmål opnådd enighed med B.p. Vi kom op i et budgett av kr. 48 mil. kr. hvorav kr. 20 mil. skulde dækkes ved lån. Det var et typisk arbeidsbudget, med et ekstraordinært budget på over kr. 80 mil. Det som B.P. opnådde til kompensasjon for å støtte regjeringen var sikring av bedre lønnsomhet for jordbruket. En bedring av prisene f.eks. på melk, smør, flesk og egg opnådde vi ved å legge avgifter på margarin og på kraftfor. Samtidig innførte vi en omsetningsskat på al handel – 1% - til dækning av enkelte kriseutgifter. Vore bevilgninger medførte en sterkt øket arbeidsvirksomhet, især for veibyggingen og jernbanebyggings vedkommende.

Vi gikk også i gang med foranstaltninger til sanering av kommunernes økonomiske stilling. Vi innførte skat på bankinnskud og denne skat skulde benyttes til å utjevne skatten mellem de forskjellige kommuner.

Ved valget var det mange som trodde at vi skulde opnå flertal. Det blev imidlertid ikke tilfelde. Vi hadde en stemmefremgang på ca. 117 000 stemmer – en voldsom fremgang når man husker på at vi også ved siste valg, i 1933 gik frem med ca. 120 000 stemmer – men vor fremgang i mandater blev bare 1 fra 69 til 70. Vi vandt 4, men tapte 3.

I høst har vi hatt et nokså stort strev med å få istand budgettet. Før vi gikk i gang med dette arbeide stilte jeg i en regjeringskonferanse op følgende program: Et budgett uten nye skatter og uten ny gjeldsøkning, men med behold av den nuværende høide av arbeidsbevilgningene. Hele regjeringen var enig om at forsøke å nå frem til dette mål. Statsråd Indrebø var gått trett av finansministerstillingen. Han søkte avsked i oktober. I hans sted overtok Bergsvik finansdepartementet og som ny statsråd blev utnevnt Oscar Trop. Han overtok Socialdepartementet.

Efter mye, efter mange og lange overlegninger og efter mange nedskjæringer på de forskjellige budsjetter nådde vi frem til det mål jeg hadde staket op. Budgettet er på 522 mil., men uten gjeldsøkning og nye skatter.

Nu siste fredag foregik Stortingets høitidelige åpning og efterpå blev budgettet offentliggjort. Så vidt jeg forstår er det litt vanskelig for de borgerlige å angripe det. Det eneste som de driver med, det er at vi ikke har foreslått noe ekstraordinært til forsvaret. Det søkes nemlig nu, især fra høire, å få opagiteret en rusningsfeber. Man erklærer åpent fra dette hold at vi må ha en ekstrabevilgning til militærvesenet på kr. 40 a 50 mil. Det værste er at denne galskap går langt inn i vårt eget parti. Ja, selv innen regjeringen er det både lyst og vilje til å imøtekomme høires ønsker. Principielt er jeg imot enhver ekstraordinær bevilgning og jeg måtte i regjeringen faktisk nedlegge et veto med trusel om å gå av for å få avverget at en sånn bevilgning blev ført op på budgettet. Jeg sa at det spørgsmålet måtte vi i tilfelde drøfte med stortingsgruppen og med vort centralstyre. Til dette sluttet så flertallet av regjeringen sig, men Lie, Monsen og Torp er for at vi foreslår ca. 30 a 40 mil. Når jeg fikk saken utsat foreløpig var det ikke bare for å få den drøftet i gruppen. Det var også for å vinde tid og for å få sondere stemningen i selve Stortinget, især fra venstre. Jeg tror nemlig at især Mowinckel ikke er særlig lysten på noen oprusting. Hvis vi imidlertid foretog noe i den retning så vilde han kanske stemme for det, men skyte som rimelig var skylden over på oss.

I hele fjor vinter lå jeg syk i giktfeber. Jeg var siste gang i Stortinget den 27.februar og kom ikke tilbake før den 2.juli. Det var en fæl tid. Når jeg holdt på å bli bedre for giktfeberen, så fikk jeg voldsom indreblødning, så jeg måtte kjøres på Røde Kors’ hospital den 1.mai tidlig om morgenen. Jeg blev operert og lå der i ca. 14 dage. I hele juli måned blev jeg kjørt frem og tilbake mellem mit hjem og Kurbadet hvor jeg fikk bad, pakninger og massasje. Efter påske flyttet jeg fra Ths. Heftyes gt. og til statsministerboligen i St. Olavs gt. 35 III og her er jeg fremdeles. Her er 6 værelser, kjøkken, 2 pikeværelser og en stor hal. Bra bad er det også. Centralopvarming. Kjøkken.

Astri kom hit ner skjærtorsdag og var hos oss like til pinse. Hun var stil stor nytte, støtte og hygge for oss alle.

Rolf, Aagot og Roald var også nedover en tur på vinteren. Rolf kom også allene nedover engang for å besøke mig mens jeg lå syk. I midten av juli kom Rolf Aagot, Roald, Arne, Reidun, Gudmund og Astri nedover på ferie. De var her i 14 dage. I fulgtes hjem da også jeg reiste på ferie.

Publisert 6. sep. 2018 12:33 - Sist endret 12. mars 2020 08:26