Minner fra et liv i anleggsbrakka

Kilden

Mer informasjon om kilden

Nå [etter konfirmasjonen] skulle eg ut og få meg ein plass. På den tiden var det ikkje vondt å få seg ein plass på Hansa bryggeri, og dit kom eg. Eg skylte flasker og fikk seks kroner uka. […] Eg var ikkje der lenge før eg sluttet, et par måner tenker eg. Så var eg barnepike, og tok meg litt arbeid her og der til eg var tre måner på atten år. Da reiste eg til Oslo og var hos nokken slektninger. I Oslo trefte eg Ka`l, og det ble bestemmende for min skjebne. Eg følgte Ka`l til Gransherad, og siden reiste vi til Arendal-Åmlibanen. I Åmli ble vi gifte.

Vi hadde er riktig sluskebrøllop i stor stil i Liabrakka, der eg skulle bli kokke. Vi rodde til kjerka. Foran i båten satt en spillemann, og bak satt eg og Ka`l, og så kom det båt i båt. Når vi kom i land, sto hestekyssen og venta, og så kom vi til Åmli kirke. Vi var det første ekteparet som ble vigde i den nyrestaurerte Åmli kirke. Etter seremonien reiste vi tilbake til brakka, og så festa vi til lyse morningen. Vi hadde bedt til oss noen kokker, arbeidslaget til Ka`l og andre kjente. Ka`l hadde vært ute og kjøpt brennevin, og andre gode saker til mat. Så hadde gutta med seg litt. Men alt var stille og rolig, og det var bare moro alt sammen.

Den kvelden fekk eg ødelagt brudekjolen min. Eg danste med eia av gutta; han var full, så han tok en overhaling, og vi ramla opp i peisen – eg under og han over, og heile bakenden og ryggen ble full av sot. Det betydde lykke, sa dei andre. Om kjolen var ødelagt, så gjorde ikkje det nokke – eg danste heile natten, og det var veldig moro. Neste dag fortsatte gutta å drekke, og feste gjorde dei så lenge det var noe å drekke på. Men litt etter litt ble det slutt, etter et par dager ga dei siste seg, og satte kursen til sine brakker, og så var moroa over.

27. mai i år (1954) var det fem og førti år siden vi gifta oss, og på disse årene har vi vært på mange plasser – eg som kokke og Ka`l som brakkesjef. Den første brakka vi hadde, var Liabrakka på Arendal- Åmlibanen. Det var en bondegård som staten hadde kjøpt og innredet som brakke. Anlegget tok meg inn og godkjente meg som kokke; men det var gutta som var min arbeidsgiver, og det var dei som lønte meg. Eg hadde aldrigen vært kokke før, men det hjelpte meg at eg hadde gått på en fortsettelsesskole der det var skolekjøkken. Og så fekk eg god hjelp av Ka`l, for han hadde vært til sjøs og kokka litt, så det gikk veldig bra. Han hadde lært nokken finesser, som eg hadde stor nytte av, og etter kvert lærte eg. Eg lærte snart at det var betre å kjøpe inn for mye mat enn for lite, og nytte all mat og ikkje kaste nokke i skuledonken, som så mange kokker gjorde.

Men det ble lange dager. Eg måtte opp klokka fem om morningen for å sette på den store kaffikjelen – det var tyve mann i brakka. Så skulle eg opp på rommet til gutta og fyre i spisesalen og smøre niste. Det var ikkje lite mat som skulle til, for det var storetere, som ville ha åtte-ni blingser til frokost. Når eg så syntes det var passe tid for gutta å stå opp, tok eg piasavakosten og dunka skaftet i taket. Så kom dei sigande, søvnige og larmande, ned trappa, fekk vaska seg, sette seg ved bordet og fekk mat. Så tok dei nistepakka og rusla ut.

Nå sette eg over middagsmaten, hvis det var slik at dei kunne komme hjem til middag; men arbeidde dei langt borte, så venta eg, og da fekk dei middagsmat om kvelden. Kunne dei komme midt på dagen, satte eg på grytene om morningen. Mens middagsmaten kokte, tok eg fatt på rengjøringen. Eg reide opp sengene til gutta, vaska rommet, trappa, spisesalen og kjøkkenet. Alt i ett måtte eg inn på kjøkkenet og passe på, få lagt i [ved]komfyren og se etter at ikkje nokke ble ødelagt. Eg hadde oppvasken etter morrastellet. Så skulle eg kvitskure langbordet, hente inn ved og vatn, og etter kvert sette på bordet. Og så kom dei, fekk seg mat, og rusla ut igjen.

Nå sette eg på kaffikjelen, for den skulle være kokt til dei kom om kvelden. Så hadde eg oppvasken frå middagen, og eg skulle bære to tønner full med vatn – å, det var et grusomt slit. Eg bar to bøtter i en vass-sele og hadde lang vei. Så skulle eg bære inn ved, for viss det var vinter og kaldt, måtte eg fyre opp rommet til gutta og i spisesalen. Eg dekte på bordet, og nå var alt klart så gutta kunne få seg kveldsmat. Når dei hadde spist, hadde eg oppvasken og å rydde vekk.

Men ennå var det langt til kvelden for meg. Eg skulle ordne med middagsmaten til neste dag. Eg tok fram erter og la dei i vann. Skulle vi ha ertesuppe, måtte eg legge kjøtt og flesk i vann. Skrelle poteter. Var det slik at gutta ville ha kjøttkaker, sto eg på kjøkkenet og malte deigen på en kvern, men da kunne Ka`l hjelpe meg. Nå vil eg si det, at Ka`l var flink til å hjelpe, for det var ikkje så lite arbeid når det skulle stelles for tyve mann. Og meste arbeidet falt på meg. Eg hadde all vannbæringa, og det eneste eg slapp, var å hogge ved. Gutta hadde kver sin tørn; Ka`l hadde ei liste med navnet på alle gutta, og han kryssa av for kver som hadde hogd.

Som eg nå satt i kjøkkenet og arbeidde med etkvert, kunne en av gutta komme inn med et par strømper som eg måtte hjelpe han med å få stopt, eller det kunne være ei skjorte eller ei bukse som skulle lappes. Enkelte ganger kom eg ikkje i seng før ett-to tiden om natten, men som oftest var eg ferdig ved elleve-halv tolv-tiden.

Slik som eg har skildret min arbeidsdag i Liabrakka, var det i alle brakkene der eg var kokke fram til 1917. […]

Vi var en kort tid i ei brakke på Hen stasjon, da Ka`l arbeidde på Randsfjordbanen. Men en dag reiste vi nordover og kom til Dovrebanen.

Vi tok kystruta nordover til Ålesund, og eg, Ka`l og bikkja gikk opp gjennom Romsdalen. Vi skulle ha ei brakke i Drivdalen, men før eg kunne ta kokkejobben måtte eg legeundersøkes. Eg og ei annen kokke ble godtatt. Vi måtte ikkje være i omstendigheter [gravide], for det var langt til jordmor og lege, fælt øde var det og langt til folk. Værhardt var det på vinterstid, og når det storma på det verste om vinteren, kunne vi ikkje stikke nesa utenfor døra.

Der hadde eg seks mann å stelle for. Det var kjøkken, et lite rom for Ka`l og meg, og et soverom for gutta. Dei spiste på kjøkkenet. All mat fikk vi opp fra Drivdalen, og kjøpmannen sørga for å kjøre den opp.

Der overvintret vi, men det var ikkje mi første jul i ei brakke. Eg hadde alt feira mange juler langt frå hjemmet, så for meg ble det en vane.

Denne jula hadde eg, som eg pleide, bakt og stelt til for gutta, på gammelt julevis. Julekvelden kom dei frå soverommet sitt, vaska og oppdressa, inn på kjøkkenet. Der hadde eg dekt på bordet med alt det beste vi hadde, og så hadde dei ei flaske akevitt til steika. Når vi så hadde spist, tok dei fram presentene sine. Det var nokke tøys dei hadde funne på, pakka godt inn; og det var stor jubel når dei ga kverandre gaver. Eg hadde strikka strømper til dei, for eg visste at dei hadde det dårlig med strømper, og det var rørende  å se kor takknemlige dei var. Nå var det snart tid for kaffi og kaker, og så tok dei frem brennevinet sitt, - ikkje så mye, men dei måtte smake litt.

Eg vil si at dei hadde veldig respekt for julekvelden, og ingen var full, for dei passa seg. Der satt dei rundt bordet med ein dram og sang julesanger og salmer, og gamlingene gråt, så rørte ble dei. Dei mintes sine barneår, og tenkte på sine, som var langt borte, der dei nå la langt til fjells på Dovre. En gammel svenske, en kjekkande kar, gråt som et barn når han sang «Brandomshjemmet». – Eg la merke til at dei var så bløthjerta nesten alle anleggsfolk. Om dei kjefta og sloss og holdt hus når dei var på lag, så var dei så snille. Og så snille som dei var mot barn og dyr! Dei hadde et godt hjerte, det vil eg si. Ja, det var nok underlig å feire jul på denne måten. Ute blåste det, inne var det godt og varmt og en egen koselig stemning, som ikkje kan forklares, men må oppleves.

Når så gutta hadde sunge det dei kunne av sanger og salmer, rusla dei opp på soverommet, drakk litt og hadde det moro, men snart sovna dei, og det ble så stille, så stille. Bare vinden ruska og låt i barduner og telefontråder.

Første juledag, tok gutta med seg ein dram og gikk på besøk til andre brakker, eller til en gård der dei hadde kjente, og så gikk dei og smådrakk så lenge jula varte. Men gutta laga aldri til noe leven, det var bare moro og gøy alt sammen.

Det var bare ei jul det var slagsmål i brakka. Det var noe arbeid dei ikkje ble forlikte om kossen det skulle gjøres, eller noe slikt, og så tok det ene ordet det andre, og så sloss dei. Men er vil si at gutta hadde veldig respekt for Ka`l når han snakte til dei. Dei likte nå at det skulle være ro og orden i brakka, så dei tok ikkje på han når han snakte til dei.

Karl Sørum forteller

Det var meningen at jeg skulle bli pølsemaker, men det ville jeg ikke og stakk til sjøs isteden. Samme året jeg blei konfirmert drog jeg til Tønsberg. […] I Tønsberg fikk jeg hyre på ei seilskute som hette «Nord». Den gikk med trelast fra Hvitehavet og til England. Jeg skulle være kokk, og hyra var 12 kroner månen. Jeg hadde aldri vært kokk før, og nå skulle jeg koke mat for et mannskap. For det meste gikk det på erter og flesk, havrevelling og skonrokker [kavringer] og sterk, svart kaffi. Kjøttet låg i tønner. Det var gammalt og fullt av mark. Før jeg la det opp i gryta, måtte jeg vaske det riktig godt. Om jeg fikk vekk alt, er ikke godt å si, men jeg hørte ingen klager. […]

[Tilbake i Norge begynner han etter hvert å jobbe som anleggsarbeider]

Om høsten 1908 begynte jeg på Arendal-Åmlibanen, […] og det var på denna banen at jeg begynte som bas. Vi låg i brakker, og kjerringa blei kokke og jeg brakkesjef. Vi gifta vors her, og sea har vi flakka sammens fra anlegg til anlegg.

[…] Den brakka vi låg i der, var egentlig en bondegård, som anlegget hadde kjøpt og bygd om til en brakke. Den gikk under navnet Liabrakka, og der hendte det ei episode, som jeg ikke så lett glømmer. Det var ei brakke lenger oppe etter banen, og der var det ei slugge som fordyra maten for gutta. En dag spørte døm om ikke jeg og kjerringa kunne overta brakka. Det sa vi ja til. En svenske som hette Lindgren, skulle overta Liabrakka som brakkesjef, og kjerringa hass skulle være kokke. Døm hadde en tre-fire småunger med seg.

Samme dagen vi skulle reise, kom Lindgren oppover, og uheldigvis kom også Herman Trondhjemmer fra Bakken i Skien med noe langersprit. Herman Trondhjemmer var sammen med en som hette Oskar Gudbrandsen. Han hadde noe utestående med «Eidsvoll-Lasse» fra den tida døm arbedde i kvartsbruddet ved Tinnsjøen. Eidsvoll-Lasse bodde i Liabrakka. Nå var det slik at i denne brakka sto køyene etter den ene veggen, like innafor døra. Det blei noe turing i brakka. Oskar Gudbrandsen hadde krabba opp i overkøya like ved døra og låg der og drakk. Nå skulle Eidsvoll-Lasse ut en tur, og da han var en stor og svær kar, måtte han bøye huet for ikke å stange opp i dørkarmen. Med det samme han bøyde huet, hogg Gudbrandsen til han i nakken med en tollekniv og skar nesten huet av han. Heldigvis blei ikke de store hals-senane råka, og heller ikke pulsårene, men huet knepte sammen nerpå brøstet til Eidsvoll-Lasse, og blodspruten sto til værs. Det blei et frøktelig røre, ungene til Lindgren skreik. Det var ikke fritt for at vi andre ble redde heller.

Der satt Oskar i overkøya og fekta med et par balberkniver og skreik at hvis det kom noen nær han, så skulle han skjære huet av flere. Nå hadde jeg tatt inn en skjenebit på en 25-30 sentimeter, som jeg brukte til å banke læret på når jeg halvsulde sko. Denne biten tok Lindgren og dro til Oskar i huet så han datt sammen. Han var ikke dau, og da han liksom skulle reise seg opp, slo Lindgren et slag til. Skjenestumpen satt fast i skallen på Oskar, og hjernemasse spruta til alle kanter. Jeg kom meg av gårde etter dokter, ja jeg gikk nå bort på en bondegård og fikk ringt etter doktoren. Eidsvoll-Lasse kom på sjukehus og klarte seg. Men det var en fæl trafikk etterpå. Jeg måtte fly en to-tre ganger nedover dalen i snøhaugene og avgi forklaring. Lindgren blei frikjent for han hadde handlet i selvforsvar.

Vi var vel en tre-fire år på Arendal-åmlibanen – den siste tida var vi på Åmli-Tveitsundbanen. Kjerringa var kokke og jeg brakkesjef. Kosten var rimelig og jeg hørte aldri at gutta klaga. Og så blei det aldri noe leven der kokka var gift. Det hadde så lett for å bli slagsmål og sjalusi og leven der kokka var ugift. Alle trudde at døm hadde sjans hos kokka, og var det så en som fikk lov å fri til henne, blei ikke det tålt, og så kunne gutta ryke opp i slagsmål.

På denne banen var det dårlig fortjeneste – omkring en fire-fem kroner dagen. Lønningene hadde begynt å stige litt, men der holdt den seg lågere enn på andre plasser. Jeg blei så lei, og reiste til Randsfjorden. Vi bodde da ved Hen stasjon. Det var ikke så fært lenge jeg holdt ut der, og en dag var vi på vei med kystbåten til Ålesund. Så traska kjerringa og jeg oppover Romsdalen til Dombås.

[…]

Så kom vi til Drivdalen. Det var et jævlig høl, for der blåste det slik at vi måtte bardunere brakkene. Vinden kom fra to kanter – fra Gudbrandsdalen og opp fra Drivdalen, og på vinterstid føyka det slik at det ikke var råd å være ute. Her måtte vi ha en streng fra hjørnet av brakka og ner til arbeidsplassen for ikke å gå vors bort i snøføyka. Når uværet raste som verst, dreiv den fine fokken inn gjennom sprekker i brakkeveggen og kunne legge seg som ei lita fonn på sengeklea i køyene.

En jul kom vi ikke ut. Da måtte vi pisse i en dunk på gangen. En bonde som kom opp til vors på julekvelden, måtte vi ha hos vors helt til fjerdedag jul, og hesten hass måtte vi setta inn i et tomt rom i brakka og fore med brød og hveitemjøl. Hesten var skarpskodd og tråkka svære høl i golvet. Da været bedaga seg, reiste bonden, og jeg måka ut hestemøkka. Så tok kjerringa og skura golvet og slang over noen tomsekker, så ikke ingeniøren skulle merke noe.

Jeg er ikke sikker på om det var denne jula eller ei annen jul der oppe at gutta klabba på hverandre i brakka. Vi hadde vaska vors og tatt på nye klær. Kjerringa hadde brasa og stekt, og så, når gutta hadde fått eti, kom brennevinet fram. Det var en eller annen som ikke kunne holde kjeft, så fikk han seg en på trynet. Dermed var slagsmålet i full gang. Noen fikk blå auer og skrammer her og der, noen fikk rivi sund klea sine. Men om morran var dom like gode busser.