Jernbaneminner: godstrafikk og stasjonsarbeid

Kilden

Mer informasjon om kilden

Jeg ble fast ansatt som bud 1. mars 1899 etter å ha gått snautt et år som ekstramann. Ved juletider samme året kom jeg inn på telegrafistkurset og var ferdig der utpå våren 1900.

Skolen var i grunnen nokså slitsom. Det var mye pugg, og hele ettermiddagen måtte vi sitte oppe på et av skolerommene og øve oss på telegrafapparatet. Det var nemlig apparat- og ledningslære som var hovedfagene våre, og det var bestyrer Sandboe sjøl som var læreren vår, mens Lilleaasen hadde oss i regnskapsføring. Å skrive «balansarket» for stasjonen lærte vi imidlertid ikke på skolen. Det ble også holdt svært hemmelig av mesterne på de stasjonene hvor jeg har vært. De lurte seg nærmest til å gjøre det unna når vi ikke så dem, og ga aldri oss yngre noen opplæring i hvorledes det skulle være.

Etter skolen kom jeg tilbake til Kongsvinger og var der til Gjøvikbanen ble åpnet før jul samme året. Da ble jeg telegrafist på Gran og fikk beskjed om å bli med et tog for funksjonærene som skulle oppover en av de siste dagene før åpningen.

Det var i desember måned med mye snø, og svært kaldt var det også. Vi samlet oss oppe på Grefsen alle sammen, både ungkarer og gifte folk med familier. Det hele var nokså dårlig organisert, og vi ble gående der hele dagen uten at det ble satt opp noe tog. Først langt utpå kvelden kom vi av sted. Ungene ble stuet inn i brekkvogna der det var noenlunde oppvarmet, mens vi voksne måtte ta til takke med uoppvarmede vogner, og noen av oss var til og med nødt til å sitte i G-vogner.

Vi stoppet flere ganger opp gjennom Nordmarka og satte av baneavdelingens folk ved de forskjellige vokterboligene. Overalt var det stummende mørkt, så det var neimen ikke greitt for folkene å ta seg fram. Mange av dem hadde småbarn med seg, og helt ukjente med forholden på de nye stedene var de også.

Det gikk smått oppover, og svarte skogen var det hele veien. Vi så det lyste fra Hakadalsverket og fra noen husmannsplasser der oppe, men det var også alt. Heller ikke ved Roa var det noen bebyggelse den gangen. Først ved Lunner ble det en del lys rundt i åsene. Ingen hadde møtt fram hverken der eller på de andre stasjonene og stoppestedene vi hadde passert. Bare ved Gran hvor jeg skulle av, sto det en gammel gubbe fra et av nabohusene og ventet. Han hadde fyrt for mesteren, som kom med det samme toget, og inne på rommet mitt var det visst også en lunk.

Jeg fikk bo på telegrafistrommet oppe i bryggerhuset, og det er det kaldeste rommet jeg har ligget på. En morgen fant jeg den emaljerte vaskevannsmugga bunnfrosset og bulet ut av isen. Inventaret som var nokså spartansk, besto av en seng, et bord, en liten kommode, to stoler og et jernstativ med vaskevannsfat.

Vi hadde gode dager der på Gran. Mesteren og jeg pleide å være sammen på arbeidet mesteparten av dagen og delte den innvendige tjeneste mellom oss. Den utvendige hadde vi en stasjonsbetjent til å ta seg av.

Det verste arbeidet vi hadde, var i grunnen sjauen med å få lastet på mjølkespanna om morgenen. Gran meieri sendte nemlig mjølka til Oslo, og vi måtte opp klokka 6 hver morgen for å være med på innlastinga i vognene. Det trengtes to mann til den jobben, og vi skiftet den slik mellom oss at vi kunne slippe den tredjehver uke.

Før jernbanen kom, hadde de sendt de ferdige mjølkeproduktene til Oslo med hest og vogn.

Jeg var ikke på Gran mer enn et års tid. Deretter vikarierte jeg på forskjellige steder til jeg i 1901 kom til Brandbu. Der var det større trafikk enn på Gran, bl.a. var det to meierier der, Brandbu og Staksrud meieri, dessuten var det tre garverier, et hotell og en skysstasjon på stedet. 5-6 kjøpmenn og en baker hadde også slått seg ned der, og alle sammen brukte jernbanen når de skulle skaffe seg de varene de trengte. Før jernbanen ble åpnet nordover fra Jaren, hadde vi også all trafikken fra vestsiden av Einavatnet.

Vi hadde et svært pakkhus på stasjonen. Der kunne vi laste tre godsvogner på en gang, men sjølve stasjonsbygningen var liten. Kontoret var så trangt at det bare var plass til en mann der om gangen, og hadde vi regnskapene, måtte en av oss sitte på venteværelse. Andre rom var det ikke i stasjonsbygningen, så jernbanen måtte leie hus for mesteren hos en privatmann på stedet.

Mesteren var en svært nervøs mann. Vi var sammen på tjenesten om formiddagen, men han hadde ordnet seg sånn at han alltid slapp kveldsvakta. Han hadde nemlig skrevet til distriktssjefen og klagd over at han ofte hadde vondt i hodet og var nødt til å legge seg tidlig.

Han var bare stasjonsekspeditør der til å begynne med, men han forsøkte stadig å få forhøyet stillingen til mester, og til slutt kom det også en komité fra Stortinget for å se på forholdene. Det ble varslet at de skulle komme på en søndag, men så var vi så uheldige at hver eneste kjøpmann der oppe hentet varene sine på lørdag, så hele pakkhuset ble stående tomt. Da var gode råd dyre, men så fant mesteren på å be bestyreren for et av meieriene der om tillatelse til å lesse av ei vogn med ost som de nettopp hadde lastet opp. Meieriet hadde ikke noe imot det, og i løpet av kort tid hadde vi lastet den av og fordelt varene slik inne i pakkhuset at det så ganske fullt ut.

Mesteren sjøl ville ikke være tilstede da komitéen kom, men bra gikk det nå likevel, for Brandbu ble stasjon.

Jeg var der i tre og et halvt år i alt. Da søkte jeg meg til Sander for å komme nærmere hjemmet mitt på Kongsvinger. Mannskapet der besto av mester, telegrafist, telegrafkyndig stasjonsbetjent og en vanlig stasjonsbetjent. Mesteren het Niels Andreassen, og det var en meget kjekk kar som jeg alltid kom så godt ut av det med. Han ble der forresten alle sine dager.

Det var mye å gjøre der, for det var nemlig både et bryggeri, et teglverk og flere sagbruk på stedet. Odals verk eide visstnok omtrent alt sammen, og så vidt jeg husker, hadde de minst 20 husmenn i arbeid. En stor del av produktene gikk med jernbanen, og jeg husker f.eks. at bryggeriet sendte øl til steder oppover langs Kongsvinger- og Solørbanen og dessuten til mange av stasjonene på Hovedbanen. Det var jo slik den gangen at hvert eneste hotell og hver skysstasjon hadde ølrett, så det gikk lett unna.

Når det var «varmevognsdager» [dager der det ble kjørt med oppvarmete godsvogner] om vinteren, hadde vi ofte 5- 6 vogner bare fra bryggeriet. De pleide å sende ned papirene til oss dagen før, og neste morgen møtte de opp med en 20 hestekjøretøyer og lastet vognene under ledelse av en av sine egne formenn. Bryggeriet var i det hele tatt en grei trafikant som det aldri var noe trøbbel med.

Foruten Odals verk fantes den enda et sagbruk der oppe som sendte plankene med jernbanen. Det var det kommunen som eide. Dessuten eide en kar som het Herman Sæthern, visstnok et sagbruk langt inne i skogen, og plankene derfra gikk også over Sander.

Likedan ble det sendt mye rundlast fra stasjonen, særlig til Oslo. Skogsved derimot var det lite av. Bare en gang imellom gikk det ei vogn av det slaget.

Den telegrafkyndige stasjonsbetjenten og jeg delte dagene mellom oss der oppe. Dessuten var jo mesteren der fra morgen til kveld. Han hadde riktignok litt lengre middagspause enn de andre, men til gjengjeld var han der hele dagen ellers.

Jeg holdt til på telegrafistværelse til å begynne med, men giftet meg etter en tid og fikk leilighet på en bondegård i nærheten. Der hadde vi to rom og kjøkken for 6 kroner måneden. Da var det attpå til lagt inn vann i leiligheten. Sia flyttet vi til et annet sted og fikk også der to rom og kjøkken, men der var leia 9 kroner måneden. Vi kjøpte oss en del møbler i de første åra, men nå har vi bare 4 plysjstoler igjen av det opprinnelige inventaret.

Fra Sander flyttet jeg til Eina. Jeg hadde egentlig søkt om å få komme til Årnes hvor det var blitt lovt at jeg skulle få leilighet, men så gikk det ikke likere til enn at telegrafisten på Eina fikk denne stillingen, og i stedet ble jeg forflyttet dit og fikk jobben etter ham.

Det var en ordentlig «slitestasjon». Den var utgangspunkt for Valdresbanen, og følgelig hadde vi nærmest to administrasjoner å sloss med. Lite folk hadde vi også. Det var bare mesteren, telegrafisten og ei telegrafistinne til det innvendige arbeidet, og ute var det en sporskifter, tre stasjonsbetjenter og en fast ekstramann. Mesteren hadde stillingen som poståpner ved siden av, så han rakk ikke stort annet av jernbanens arbeid enn togekspederingen.

Både ilgodset, fraktgodset og reisegodset måtte lastes om å tas inn på pakkhuset. Her måtte vi skrive nye lister og ta fraktene som etterkrav. De ble ført som utgifter i regnskapet.

Reisende som ikke hadde overgangsbilletter, måtte løse nye billetter på Eina, og likedan måtte reisegodset omekspederes. Det kunne derfor være svært travelt der mellom togene, for vi hadde bare et kvarter å gjøre det på. For reise- og ilgodset måtte vi også ta kvitteringer av konduktørene på de respektive baner, noe vi alltid måtte være svært nøyaktige med på grunn av erstatningskrav.

Alle godsvogner som skulle over fra Gjøvik- til Valdresbanen eller omvendt, måtte lastes om hvis ikke minst 20 prosent av deres lasteevne var utnyttet. Det gjaldt både stykkgods og vognlaster. Det gikk en direkte vogn oppover til Valdresbanen hver dag og en nedover til Oslo.

Når en av Statsbanenes vogner gikk inn på Valdresbanen, måtte vi alltid notere nummeret på den og dessuten dagen og klokkeslettet for passeringen. På samme måten gjorde vi når den kom tilbake, og likedan måtte alle opphold av Valdresbanens vogner på Statsbanenes områder noteres. Alle oppgavene ble sendte Vognkontoret.

Posten skulle også bringes over fra den ene banen til den andre. Det var Statsbanene som hadde ansvaret for det, og helst var det ekstramannen ved stasjonen som hadde den jobben. Det var to ganger om dagen.

En måneds tid hver sommer var det stor transport av tømmer fra Eina. Det ble tatt opp fra Einavatnet med kjerrat og kjørt til Røykenvik og styrtet i Randsfjorden. Derfra gikk det antagelig ned gjennom Drammensvassdraget.

Arbeidsdagen ble gjerne lang. Jeg måtte møte opp til mjølketoget som gikk til Oslo klokka 4:20 om morgenen, og i alminnelighet var det stasjonsbetjenten og jeg som hadde jobben med å få det av gårde. Vi kunne gå hjem igjen etter at vi hadde fått tilbakemelding fra Kutjern, men det ble nå likevel ingen søvn i den tida som var igjen av natta. Klokka halv 8 var det å ta fatt på nytt og holde på til ved 12-tida. Etter det hadde vi fri til klokka 2, og sia gikk det i ett kjør nesten til klokka 8 da Valdresbanen var ekspedert. Deretter var vi fri en times tid, og så måtte vi ta en tur ned på stasjonen igjen og holde på til omkring klokka 10 om kvelden. Da hadde det siste toget fra Oslo kommet.

Det var ofte mye snø om vintrene, og vi måtte ta inn en mengde ekstrafolk straks det hadde vært et større snøfall. Vi måtte nemlig til stadighet ha alle sporene oppe, for ikke mindre enn 4 av dem var opptatt av tog. Det var forresten ikke vanskelig å få fatt på folk til snømåking. De ringte fra alla kanter av bygda og spurte etter arbeid straks snøværet begynte. En stasjonsmester hadde også så mye og si den gangen at han kunne ta inn ekstrafolk på egen hånd. Betalinga var 30 øre timen, så det ble jo ikke stort de tjente, men likevel var det de samme folka som kom igjen år etter år. På Reinsvoll var det derimot vanskelig å skaffe snømåkere. Det hendte ikke så sjelden at vi måtte sende folk fra Eina dit opp.