Amalie Skram – Karens jul

Kildeintroduksjon

Skram ønsket å løfte frem sannheten om menneskers livsvilkår og framstilte sosiale forskjeller med stor innlevelse.

Amalie Skram (1846-1905)

Skram kan plasseres innenfor naturalismen. Hun var ikke redd for å skildre ting som ble regnet for stygt og frastøtende. I sine romaner og fortellinger tok hun også opp tabubelagte temaer, som seksualitet og død.

I novellen «Karens jul» skildrer Amalie Skram fattigdom og nød med virkelighetsnære beskrivelser.

Kilden

Tittel: Karens jul
Datering: 1885
Opphav: Amalie Skram
Hentet fra: Amalie Skram. Foraadt. Kjøbenhavn:Schubothes Boghandel, 1892
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Novellen er modernisert.]

Karens jul

På en av dampskipskaiene i Kristiania lå det for en del år siden et gråmalt trehus med flatt tak, uten skorstein, omtrent 2,5 m langt og litt kortere i bredden. I begge tverrveggene var det et lite vindu, det ene like ovenfor det andre. Døren vendte mot sjøsiden og kunne lukkes både innvendig og utvendig med jernkrok som ble hektet fast i kramper av samme metal.

Hytten hadde opprinnelig blitt oppført til fergemennene, for at de skulle ha tak over hodet i regnvær og i vinterkulden, når de satt og drev og ventet på at noen skulle komme og forlange båt. Senere, da smådamperne mer og mer slukte trafikken, hadde fergemennene trukket annet steds hen. Så ble huset kun benyttet leilighetsvis av hvem det kunne falle seg. De siste som hadde gjort bruk av det var noen steinarbeidere, når de holdt sine måltider to av gangen, da de en sommer reparerte på kaistykket i nærheten.

Siden var det ingen som tok notis av den gamle, lille rønnen. Den ble stående hvor den stod fordi havnevesenet ikke fikk det innfall å ta den bort, og fordi ingen hadde klaget over at den stod i veien for noen eller noe.

Så var det en vinternatt i desember måned oppunder jul. Det drev så smått med snø, men den smeltet mens den falt og gjorde den klebrige sørpen på kaiens brosteiner alt våtere og fetere. På gasslyktene og dampkranene lå snøen som et grålikhvitt, fintfrynset overtrekk, og kom man tett ned til skipene, kunne man skimte gjennom mørket at den hang i riggen som girlandere mellom mastene. I den mørkegrå, disige luften, fikk gassflammene i lyktene en skitten, branngul glans, mens skipslanternene lyste med et grumset-rødt skinn. Av og til skar den knallende lyden fra skipsklokkene med et brutalt gnelder gjennem den fuktige atmosfæren, når vakten om bord slo glass [snudde timeglasset] til avløsning.

Politikonstabelen som patruljerte på kaien stanset ved gasslykten utenfor det forhenværende fergemannshuset. Han trakk uret sitt frem for å se hvor langt natten var leden, men idet han holdt det opp mot lyset, hørte han noe som lignet barnegråt. Han lot hånden synke, så seg om og lyttet. Nei, det var ikke så. Opp igjen med uret. Lyden var der igjen, denne gang blandet sammen med en sakte tyssen. Igjen lot han hånden synke, og igjen ble det stille. Hva djevelen var dette for narreri? Han ga seg til å snuse om i nærheten, men kunne ingen ting oppdage. For tredje gang kom uret opp mot gasskinnet, og denne gang fikk han fred til å se at klokken straks var 4.

Han drev oppover forbi huset, undret seg litt, men tenkte sluttelig at det vel måtte ha vært innbildning…. Eller hvordan det nå kunne henge sammen.

Da han en stund etter kom samme vei tilbake og nærmet seg huset, skottet han til det. Hva var det? Så han ikke noe røre seg der inne? Gasslyktene utenfor kastet fra begge sider skinnet inn gjennom vinduene så det så ut som om det var tent lys der inne.

Han gikk bort og kikket inn. Ganske riktigt. Det satt et vesen på benken tett under vinduet, en liten sammenkrøket skikkelse, som bøyde seg forover og puslet med noe han ikke kunne se. Et skritt omkring hjørnet og han stod ved døren og ville inn. Den var stengt.

«Lukk opp» – ropte han, og banket på med knoken.

Han hørte det fare opp med et sett, det kom som et svakt, forskrekket utrop, og så ble det ganske stille.

Han banket igjen med sin knyttede neve og gjentok:

«Lukk opp, Dere der inne! Lukk opp på øyeblikket.»

«Hva er det? Herregud, her er ingen her,» – kom det forskremt fra tett ved døren.

«Lukk opp. Det er politiet!»

«Jøsses, er det Polletie – å kjære, vene, det er bare meg, jæ gjør ingenting, bare blottenes sitter her, skjønner Dere.»

«Kan Dem se til å få opp Døren med Dem, eller Dem ska få and’t å vite. Vil Dem…»

Han kom ikke lenger for i det samme gikk døren opp, og i neste øyeblikk lutet han seg gjennom åpningen inn i det lave rommet, hvor han akkurat kunne stå oppreist.

«Er Dem galen! Ikke lukke opp for politiet! Hva tenker Dem på?»

«Om forladelse, Hr. Polletie, – jæ lukker jo opp, ser Dere.»

«Det var nok også beste Raa’en» – brummet han.

«Hva er Du for en, og hvem har gitt deg lov til å ta Lossement her?»

«Det er bare meg, Karen,» – hvisket hun. «Jæ sitter her med ungen min.»

Politikonstabelen tok den talende nærmere i øyesyn. Det var et tynt, lite fruentimmer, med et smalt, blekt ansikt og et dypt kjertelarr på den ene kinnet, rett opp og ned som en stake, og øyensynlig neppe ganske voksen. Hun var iført et lysebrunt overstykke, en slags kofte eller jakke, hvis snitt røpet at den hadde kjent bedre dager, og et mørkere kjoleskjørt, som hang i laser nederst og nådde henne til anklene. Føttene stakk i et par hullete soldatstøvler, hvis åpninger foran var uten snørebånd. I den ene armen holdt hun en bylt filler, som lå tvers på livet hennes. Ut av byltens øverste ende stakk noe hvitt. Det var et barnehode som diet hennes magre bryst. Om hodet hadde hun en tjafs av et tørkle som var knyttet under haken, bak i nakken stakk hårflisene frem. Hun skalv av kulde fra øverst til nederst, og når hun flyttet seg, klisset og knirket det i støvlene, som stod hun og stampet i en grøtaktig substans.

«Jæ trudde inte, det ku sjenere naa’en» – ble hun ved i en pibende tone – «det står jo her, dette Kotte’.»

Politikonstabelen fikk en beklemmende fornemmelse. I det første øyeblikk hadde han tenkt å drive henne ut med fyndige ord og la henne slippe med en advarsel. Men da han så på dette elendige barnet, som stod der med det lille krypet i armen og trykket seg opp av benken og ikke turte sette seg av frykt og ydmykhet, gikk det et slags rørelse i gjennom ham.

«Men i Jessu navn da – hva gjør Du her, pika mi?»

Hun oppfanget den mildere klangen i stemmen hans. Angsten fortok seg, og hun begyndte å gråte.

Konstablen trak døren til og lukket den.

«Sett deg ned litt» – sa han – «Ungen er sagta tung å stå og holde på.»

Hun gled stille ned på benken.

«Nådda» – sa konstabelen oppmuntrende og satte seg på den motsatte tverrbenk.

«Aa Herregud, Hr. Polleti – la meg få være her,» lespet hun gjennom gråten. «Jæ ska ikke gjøre ugang, ikke det verdige gran – holde rent etter meg – Dere ser selv – her er ingen urenslighet – det der, er brødskorper.» – Hun pekte på et filleknytte nede på gulvet. «Je går og ber om dagene. – I flasken er det en skvett vann. – La meg få være her om nettene, til jæ får plassa mi tilbake – bare madammen kommer» – hun holdt inne og snøt seg i fingrene, som hun tørket av på skjørtet sitt.

«Madammen, hvem er nå det da?» spurte konstabelen.

«Det var henne, jæ tjente hos. – Jæ hadde slik pen kondisjon med 4 kroner måneden og frokost, men så kom jæ i uløkka, og så måtte jæ jo vekk, forstås. Madam Olsen gikk sjøl og fikk meg på stiftelsen, hu er så snill, Madam Olsen, og jæ var i tjenesten, like til jæ gikk på stiftelsen og la meg, for hu er alene, Madam Olsen, og hu sa, hu skulle beholde meg, til jæ ikke ku’ orke mer. Men så kom dette på, at Madam Olsen sku’ reise, for hu er jordmor, Madam Olsen, og så ble hu syk liggende der oppe på landet, og nå sier dem, hu kommer ikke før til Jula.»

«Men Gudbevare meg vel, å gå slik og slepe omkring med ungen, mens De venter på madammen. Kan det være mening i slikt no’e?» Konstabelen ristet på hodet.

«Jæ har ingen sted å være» – sutret hun. «Nå siden far min døde, er det ingen til å ta meg i forsvar når min stemor kaster meg ut.»

«Men barnefaren da?»

«Han da,» sa hun og gjorde et lite kast med nakken. «Der er nok inte naa’en skikk å få på ham, læl.»

«Men Du vet da vel det, at Du kan få’n dømt til å betale for barnet?»

«Ja dem sier så,» – svarte hun. «Men hosdan ska en bære seg ad, når han ikke finns?»

«Oppgi Du bare navnet hans til meg, Du» – mente konstabelen – «så skal han nok bli fremskaffet.»

«Ja, den som visste det,» – sa hun stillferdig.

«Hå for nå’e! Kjenner Du ikke navnet på ditt eget barns far?»

Karen stak fingeren i munnen og sugde på den. Hodet gled forover. Det kom et hjelpeløst, fjollete smil på ansiktet. «N–e–i,» hvisket hun med en langtrukken betoning på hver bokstav og uten å ta fingeren bort.

«Nå har jeg aldri i mine dager hørt så galt,» – satte konstabelen i. «I Jesu navn da, hvordan gikk det til, at Du kom i sammen med ham?»

«Jæ traff ham på gata om kveldene, når det var mørkt,» sa hun, uten spor av undseelse, «men det varte ikke lenge før han ble borte, og siden har jæ aldri sett ham.»

«Har Du ikke spurt deg for da?»

«Det har jæ nok alltids, men det er ingen som vet hvor han er blitt av. Han har tatt seg en plass på landet, ventelig, for han hadde enten med hester eller kyr å gjøre det ku jæ kjenne på lukta, som følgte ham.»

«Gud bevare meg vel for et slags stell,» – mumlet konstabelen. «Du må gå og melde deg til fattigvesenet,» sa han høyere, – «så det kan bli en greie på detteneherre.»

«Nei det gjør jæ ikke,» svarte hun plutselig stødig.

«Det er da vel bedre å komme på Mangelsgården og få mat og husly, fremfor det, Du går på nå,» – sa konstabelen.

«Ja, men når bare Madam Olsen kommer – hu er så snil, Madam Olsen – hun tar meg til månespike, jæ vet det så vist, for hu lovte det – så kjenner jæ en kone, som vil ta oss i lossji for 3 Kroner måneden. Hun vil passe ungen, mens jæ er hos Madam Olsen, og så skal jæ gjøre henneses arbej, når jæ kommer fra madammen. Det blir så vel altsammen, når bare Madam Olsen kommer, og hu kommer til jula, sier dem.»

«Ja, ja, jenta mi, hver som er voksen, rå’er seg sjøl, men her har du ingen rettighet til å oppholde deg.»

«Om jæ sitter her om natten – kan nå det gjøre nå’e? Å herregud la meg få lov til det, ungen ska ikke få skrike. Bare til Madammen kommer – å go’e Hr. Polleti, bare til madammen kommer.»

«Men du fryser jo fordervet, både Du og barnet.» Han så på hennes usle klær.

«Her er da alltid likere her enn ute på åpne gata, ser Dere. Å, Hr. Polleti – bare til madammen kommer.»

«Egentlig så sku’ du nå på stassjonen, ser Du» – sa konstabelen i en overveiende tone og klødde seg bak øret.

Hun fôr opp og flyttet seg bort til ham. «Ikke gjør det, ikke gjør det,» klynket hun, idet hun med sine frosne fingre grep fatt i hans erme. «Jæ ber så vakkert – i Guds Navn – bare til madammen kommer.»

Konstabelen tenkte seg om. Tre dager til julen, regnet han ut.

«Ja ja, la gå», sa han høyt, i det han reiste seg. «Du kan være her til julen, men ikke en dag lenger. Og legg merke til det: det er ingen som må vite det.»

«Gud signe Dere, Gud signe Dere, og takk skal Dere ha,» brøt hun ut.

«Men pass på å være vekk kl. 6 presis om morgenen, før de begynner trafikken herute,» la han til, da han var halvt ute av døren.

 

Neste natt, da han kom forbi hytten, stanset han og så inn. Hun satt i en skrå stilling, tilbakelent ved vinduskarmen, hennes profil med knyttetørklet om hodet tegnet seg svakt mot rutene. Barnet lå ved brystet og diet. Hun rørte seg ikke og syntes å sove.

Ut på morgenen slo det om til frost. I løpet av den neste dag gikk termometeret ned til 12 grader. Det ble gneldrende kulde med klar og stille Luft. På vinduene i det lille fergemannshuset kom det et tykt lag av hvitt rim, som gjorde rutene aldeles ugjennomsiktige.

Julaften ble det igjen værforandring. Det tødde og dryppet allesteds fra. Man var nesten nødt til å gå med paraply, selv om det ikke regnet. Nede på kaien var alle pakkhusvinduene atter blitt isfri, og føret var verre enn noensinne.

Om ettermiddagen ved totiden kom konstabelen derned. Han hadde hatt fri de siste par netter på grunn av en forkjølelsesfeber, som legen hadde gitt ham attest for. Nå skulle han ut og snakke med en fyr på et av dampskipene.

Hans vei falt forbi huset. Selvom det allerede var begynnt å skumre, så han det dog på flere skritts avstand, det som bragte ham til å stanse og bli så underlig ille ved. Der satt hun i nøyaktig den samme stilling som natten for to dager siden. Den samme profilen på ruten. Han anstillet egentlig ikke noen refleksjon derover, bare følte seg grepet av gru over dette forstenede selvsamme. Det gikk et uvilkårlig gys gjennom ham. Skulle det være hendt noe?

Han skyndtet seg bort til døren, den var stengt. Så slo han i stykker en rute, fikk fatt på en jernstang som han strakte inn gjennom åpningen og hektet med den kroken av krampen. Trådte så inn, sakte og forsiktigt.

De var stendøde begge to. Barnet lå opp til moren og holdt enda i døden brystet i munnen. Nedover dets kinn var det fra brystvorten silet noen dråper blod, som lå størknet på haken. Hun var forferdelig uttæret, men på ansiktet lå det som et stille smil.

«Stakkars jente for jul hun fikk,» mumlet konstabelen, mens han gned seg i øyet.

«Men kansje det er best, som det er for dem begge to. Vårherre, han har nå vel en mening med det.»

Han gikk ut igjen, trak døren til og festet kroken. Skyndte seg så på stasjonen for å melde tildragelsen.

Den første arbeidsdagen etter julehelgen lot havnevesenet det gamle fergemannshuset rive ned og transportere bort. Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengere.

Les original kildetekst

Les novellen i originalversjon på bokselskap.no

Publisert 26. juni 2019 10:15 - Sist endret 13. mars 2020 01:06