Hamsun ønsket å skildre enkeltindividets sanseinntrykk og sjeleliv der motsetninger med sine irrasjonelle motsetninger. Romanen Sult er et tydelig eksempel på dette.
Under kan du lese to utdrag fra Sult. I det første blir vi kjent med bokens hovedperson og hans liv som fattig skribent i storbyen. I det andre får vi bli med på et stevnemøte mellom hovedpersonen og en kvinne han kaller Ylajali.
Kilden
| Tittel: | Sult |
|---|---|
| Datering: | 1890 |
| Opphav: | Knut Hamsun |
| Hentet fra: |
Knut Hamsun, Sult. København: Gyldendal, 1999, side 5-11 og 129-141. |
|---|---|
| Rettigheter: | Underlagt opphavsrett. Publisert med tillatelse fra Gyldendal og Hamsuns etterkommere. |
Mer informasjon om kilden
[Kildeutdragene er modernisert.]
Utdrag 1, side 5-11:
Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …
Jeg ligger våken på min kvist og hører en klokke under meg slå seks slag, det var allerede ganske lyst og folk begynte å ferdes opp og ned i trappene. Nede ved døren, hvor mitt rom var tapetsert med gamle nummer av «Morgenbladet», kunne jeg så tydelig se en bekjentgjørelse fra fyrdirektøren, og litt til venstre derfra en fet, bugnende annonse fra baker Fabian Olsen om nybakt brød.
Straks jeg slo opp øynene begynte jeg av gammel vane å tenke etter om jeg hadde noe å glede meg til i dag. Det hadde vært litt knapt for meg i den siste tiden, den ene etter den andre av mine eiendeler var brakt til «Onkel», jeg var blitt nervøs og utålmodig, et par ganger hadde jeg også ligget til sengs en dags tid av svimmelhet. Nå og da, når lykken var god, kunne jeg drive det til å få fem kroner av et eller annet blad for en føljetong.
Det lysnet mer og mer og jeg ga meg til å lese på annonsene nede ved døren, jeg kunne til og med skimte de magre, grinende bokstavene om «Liksvøp hos Jomfru Andersen, til høyre i porten». Det sysselsatte meg en lang stund, jeg hørte klokken slå åtte nedenunder før jeg stod opp og kledde på meg.
Jeg åpnet vinduet og så ut. Der hvor jeg stod hadde jeg utsikt til en klessnor og en åpen mark, langt ute lå pipen tilbake av en nedbrent smie hvor noen arbeidere var i ferd med å rydde opp. Jeg la meg med albuene ned i vinduet og stirret ut i luften. Det ble ganske visst en lys dag. Høsten var kommet, den fine, svale årstiden, hvor allting skifter farge og forgår. Støyen var allerede begynt å lyde i gatene og lokket meg ut. Dette tomme værelse, hvis gulv gynget opp og ned for hvert skritt jeg tok bortover det, var som en gisten [utett], uhyggelig likkiste, det var ikke ordentlig lås for døren og ingen ovn i rommet. Jeg pleide å ligge på strømpene mine om natten, for å få dem litt tørre til om morgenen. Det eneste, jeg hadde å fornøye meg ved var en liten rød gyngestol som jeg satt i om kveldene og døste og tenkte på mange slags ting. Når det blåste hardt og dørene nedenunder sto åpne lød det alle slags underlige hvin opp gjennom gulvet og inn fra veggene, og «Morgenbladet» nede ved døren fikk revner så lange som en hånd.
Jeg reiste meg og undersøkte en bylt borte i kroken ved sengen etter litt til frokost, men fant ingenting og vendte tilbake til vinduet igjen.
Gud vet, tenkte jeg, om det aldri skal nytte meg å søke etter en bestilling mer! Disse mange avslag, disse halve løfter, rene nei, nærede og skuffede håp, nye forsøk, som hver gang løp ut i intet hadde gjort det av med mitt mot. Jeg hadde til sist søkt en plass som regningsbud, men hadde kommet for sent. Dessuten kunne jeg ikke skaffe sikkerhet for femti kroner. Det var alltid et eller annet til hinder. Jeg meldte meg også til brannkorpset. Vi stod halvhundre mann i forhallen og satte brystet ut for å gi inntrykk av kraft og stor dristighet. En fullmektig gikk omkring og så på disse søkerne, følte på deres armer og ga dem et og annet spørsmål, og meg gikk han forbi, ristet bare på hodet og sa at jeg var kassert på grunn av mine briller. Jeg møtte opp på nytt uten briller, jeg stod der med rynkede bryn og gjorde mine øyne så hvasse som kniver, og mannen gikk meg atter forbi og han smilte, – han hadde kjent meg igjen. Det verste av alt var at klærne mine var begynt å bli så dårlige at jeg ikke lenger kunne fremstille meg til en plass som et skikkelig menneske.
Hvor det hadde gått jevnt og regelmessig nedover med meg hele tiden! Jeg sto til sist så besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en kam igjen eller en bok å lese i når det ble for trist. Hele sommeren igjennom hadde jeg søkt ut på kirkegårdene eller opp i Slottsparken hvor jeg satt og forfattet artikler for bladene, spalte etter spalte om de forskjelligste ting, underlige påfunn, luner, innfall av min urolige hjerne. I fortvilelse hadde jeg ofte valgt de fjerneste emner som voldte meg lange tiders anstrengelse og aldri ble opptatt. Når et stykke var ferdig tok jeg fatt på et nytt og jeg ble ikke ofte nedbrutt av redaktørenes nei. Jeg sa stadig vekk til meg selv at engang ville det jo lykkes. Og virkelig, noen ganger, når jeg hadde hellet med meg og fikk det litt godt til, kunne jeg få fem kroner for en ettermiddags arbeid.
Jeg reiste meg atter opp fra vinduet, gikk bort til vaskevannsstolen og dynket en smule vann på mine blanke bukseknær for å sverte dem litt og få dem til å se litt nye ut. Da jeg hadde gjort dette stakk jeg som vanlig papir og blyant i lommen og gikk ut. Jeg gled meget stille ned trappene for ikke å vekke min vertinnes oppmerksomhet. Det var gått et par dager siden min husleie forfalt og jeg hadde ikke noe å betale med.
Klokken var ni. Vognrammel og stemmer fylte luften, et uhyre morgenkor blandet med fotgjengernes skritt og smellene fra hyrekuskenes svøper. Denne støyende ferdsel overalt opplivet meg straks og jeg begynte å føle meg mer og mer tilfreds. Ingen ting var fjernere fra min tanke enn bare å gå en morgentur i frisk luft. Hva kom luften mine lunger ved? Jeg var sterk som en rise [et troll] og kunne stanse en vogn med min skulder. En fin, selsom stemning, følelsen av den lyse likegladhet hadde bemektiget seg meg. Jeg ga meg til å iaktta de menneskene jeg møtte og gikk forbi, leste plakatene på veggene, mottok inntrykk fra et blikk slengt til meg fra en forbifarende sporvogn, lot hver bagatell trenge inn på meg, alle små tilfeldigheter som krysset min vei og forsvant.
Når man bare hadde seg litt til mat en sådan lys dag! Inntrykket av den glade morgen overveldet meg, jeg ble uregjerlig tilfreds og ga meg til å nynne av glede uten noen bestemt grunn. Ved en slakterbutikk stod en kone med en kurv på armen og spekulerte på pølser til middag. I det jeg passerte henne så hun bort på meg. Hun hadde bare en tann i munnen. Nervøs og lett påvirkelig som jeg hadde blitt de siste dagene gjorde konens ansikt straks et motbydelig inntrykk på meg. Den lange, gule tannen så ut som en liten finger som sto opp fra kjeven, og blikket hennes var enda fullt av pølse da hun vendte det mot meg. Jeg mistet med en gang appetitten og følte kvalme. Da jeg kom til basarene gikk jeg bort til springen og drakk litt vann. Jeg så opp – klokken var ti i Vår frelsers tårn.
Jeg gikk videre gjennom gatene, drev om uten bekymring for noe som helst, stanset ved et hjørne uten å behøve det, bøyde av og gikk en sidegate uten å ha noe ærende der. Jeg lot det stå til, ble ført omkring i den glade morgen, vugget meg sorgfritt frem og tilbake blant andre lykkelige mennesker. Luften var tom og lys, og mitt sinn var uten en skygge.
I ti minutters tid hadde jeg stadig hatt en gammel, halt mann foran meg. Han bar en bylt i den ene hånden og gikk med hele sitt legeme, arbeidet av all makt for å skyte fart. Jeg hørte hvordan han pustet av anstrengelse og det falt meg inn at jeg kunne bære bylten hans. Jeg søkte dog ikke å innhente ham. Oppe i Grensen møtte jeg Hans Pauli, som hilste og skyndte seg forbi. Hvorfor hadde han sånt hastverk? Jeg hadde slett ikke i tankene å be ham om en krone, jeg ville også med det aller første sende ham tilbake et teppe som jeg hadde lånt av ham for noen uker siden. Så snart jeg var kommet litt ovenpå, ville jeg ikke være noen mann noe teppe skyldig. Kanskje begynte jeg allerede i dag en artikkel om fremtidens forbrytelser eller om viljens frihet, hva som helst, noe leseverdig, noe som jeg ville få ti kroner for minst... Og ved tanken på denne artikkelen følte jeg meg med en gang gjennomstrømmet av trang til å ta fatt straks og øse av min fulle hjerne. Jeg ville finne meg et passende sted i Slottsparken og ikke hvile før jeg hadde fått den ferdig.
Men den gamle krøplingen gjorde fremdeles de samme sprellende bevegelsene foran meg i gaten. Det begynte til slutt å irritere meg å ha dette skrøpelige menneske foran meg hele tiden. Hans reise syntes aldri å ville ta slutt. Kanskje hadde han tenkt seg til akkurat det samme stedet som meg, og jeg skulle hele veien ha ham for mine øyne. I min opphisselse forekom det meg at han ved hver tverrgate saknet en smule og liksom ventet på hvilken retning jeg ville ta, hvorpå han igjen svingte bylten høyt i luften og gikk på av ytterste makt for å få forsprang. Jeg går og ser på dette masete vesen og blir mer og mer oppfylt av forbitrelse mot ham. Jeg følte at han litt etter litt ødela min lyse stemning og trakk den rene, skjønne morgenen med seg ned i heslighet med det samme. Han så ut som et stort humpende innsekt som med vold og makt ville slå seg til en plass i verden og forbeholde seg fortauet for seg selv alene. Da vi var kommet på toppen av bakken ville jeg ikke lenger finne meg i det, jeg vendte meg mot et butikkvindu og stanset for å gi ham anledning til å komme seg vekk. Da jeg etter noen minutters forløp igjen begynte å gå var mannen foran meg igjen, også han hadde stått bom stille. Jeg tok, uten å tenke meg om tre, fire rasende skritt fremover, innhentet ham og slo mannen på skulderen.
Han stanset med ett. Vi ga oss begge til å stirre på hverandre.
«En liten skilling til melk!» sa han endelig og la hodet på siden.
Se så, nå stod jeg godt i det! Jeg følte i lommene og sa:
«Til melk ja. Hm. Det er smått med penger i disse tider, og jeg vet ikke hvor trengende De kan være.»
«Jeg har ikke spist siden i går i Drammen,» sa mannen; «jeg eier ikke en øre, og jeg har ikke fått arbeid enda.»
«Er De håndverker?»
«Ja, jeg er nåtler.»
«Hvilket?»
«Nåtler. Forresten kan jeg også gjøre sko.»
«Det forandrer saken.» sa jeg. «De får vente her noen minutter så skal jeg gå etter litt penger til Dem, noen øre.»
Jeg gikk i største hast nedover Pilestredet hvor jeg visste om en pantelåner i andre etasje. Jeg hadde forøvrig aldri vært hos ham før. Da jeg kom inn i porten trakk jeg forsiktig av meg vesten, rullet den sammen og stakk den under armen, så gikk jeg opp trappen og banket på til sjappen. Jeg bukket og kastet vesten på disken.
«Halvannen krone» sa mannen.
«Ja, ja, takk,» svarte jeg. «Hadde det ikke vært det at den begynte å bli litt for knapp til meg så ville jeg ikke ha skilt meg ved den, naturligvis.»
Jeg fikk pengene og seddelen og bega meg tilbake. Det var i grunnen et utmerket påfunn dette med vesten, jeg ville attpåtil få penger til overs til en rikelig frokost, og innen kvelden skulle så min avhandling om fremtidens forbrytelser være i stand. Jeg begynte på stedet å finne tilværelsen blidere og jeg skyndte meg tilbake til mannen for å få ham fra hånden.
«Værsågod!» sa jeg til ham. «Det gleder meg, at De har henvendt Dem til meg først.»
Mannen tok pengene og begynte å mønstre meg med øynene. Hva stod han og stirret på? Jeg hadde inntrykk av at han særlig undersøkte mine bukseknær, og jeg ble trett av denne uforskammetheten. Trodde slyngelen at jeg virkelig var så fattig som jeg så ut som? Hadde jeg kanskje ikke så godt som begynt å skrive på en artikkel til ti kroner? Overhodet fryktet jeg ikke for fremtiden, jeg hadde mange jern i ilden. Hva kom det så et vilt fremmed menneske ved om jeg ga bort en drikkeskilling på en slik lys dag? Mannens blikk irriterte meg og jeg bestemte meg for å gi ham en irettesettelse før jeg forlot ham. Jeg trakk på skuldrene og sa:
«Min gode mann, de har lagt dem til den stygge uvane å glo en mann på knærne når han gir Dem en krones penge.»
Han la hodet helt tilbake mot muren og sperret munnen opp. Det arbeidet noe bak hans stodderpanne, han tenkte ganske vist at jeg ville narre ham på en eller annen måte og han rakte meg pengene tilbake.
Jeg stampet i gaten og sverget på at han skulle beholde dem. Innbilte han seg at jeg ville ha alt det bryderi for ingenting? Når alt kom til alt skyldte jeg ham kanskje denne kronen, jeg hadde det med å huske en gammel gjeld, han stod foran et rettskaffent menneske, ærlig ut i fingerspissene. Kort sagt, pengene var hans... Å, ikke noe å takke for, det hadde vært meg en glede. Farvel.
Utdrag 2, side 129-141:
Jeg tok plass ved fontenen og pustet ut. Jeg stod der riktig lenge og så opp mot vinduene i nummer 2, men hun kom ikke. Nå, jeg skulle nok vente, det hadde ingen hast med meg. Hun hadde kanskje forhindringer. Og jeg ventet igjen. Jeg skulle da vel aldri ha drømt det hele? Hatt det første møte med henne i innbilningen den natten jeg lå i feber? Jeg begynte rådvill å tenke etter og følte meg aldeles ikke sikker i min sak.
«Hm!» sa det bak meg.
Jeg hørte denne harkingen, jeg hørte også lette skritt i nærheten av meg, men jeg vendte meg ikke om, jeg stirret bare opp til den store trappen foran meg.
«God aften!» sier det så.
Jeg glemmer å smile, jeg tar ikke engang straks til hatten, jeg blir så forundret over å se henne komme denne veien.
«Har De ventet lenge?» sier hun, og hun puster litt hurtig etter gangen.
«Nei, aldeles ikke, jeg kom for en liten stund siden,» svarte jeg. «Og dessuten, hva hadde det gjort om jeg hadde ventet lenge? Jeg tenkte forresten at De skulle komme fra en annen kant?»
«Jeg har fulgt Mama til en familie, Mama skal være ute i aften.»
«Jaså!» sa jeg.
Nå hadde vi uvilkårlig begynt å gå. En politibetjent står på gatehjørnet og ser på oss.
«Men hvor går vi egentlig hen?» sier hun og stanser.
«Dit hvor De vil, bare dit hvor De vil.»
«Uff ja, men det er så kjedelig å bestemme det selv.»
Pause.
Så sier jeg, bare for å si noe:
«Det er mørkt i Deres vinduer, ser jeg.»
«Ja, da!» svarer hun livlig. «Piken har også fått fri. Så jeg er ganske alene hjemme.»
Vi står begge to og ser opp til vinduene i nummer 2 som om ingen av oss hadde sett dem før.
«Kan vi gå opp til Dem, da?» sier jeg. «Jeg skal sitte nede ved døren hele tiden dersom De vil...»
Men nå skalv jeg av bevegelse og angret meget at jeg hadde vært for frekk. Hva om hun ble støtt og gikk bort fra meg? Hva om jeg aldri fikk se henne igjen? Å, det elendige antrekket jeg hadde på! Jeg ventet fortvilet på svaret.
«De skal aldeles ikke sitte nede ved døren» sier hun. Hun taler likefrem ømt og sier akkurat disse ordene: De skal aldeles ikke sitte nede ved døren.
Vi gikk opp.
Ute på gangen hvor det var mørkt tok hun hånden min og lette meg frem. Jeg behøvde slett ikke å være så stille, sa hun, jeg kunne godt snakke. Og vi kom inn. Mens hun tente lys – det var ikke en lampe hun tente, men et lys – mens hun tente dette lyset sa hun med en liten latter:
«Men nå får De ikke se på meg. Uff, jeg er skamfull! Men jeg skal aldri gjøre det mer.»
«Hva skal De aldri gjøre mer?»
«Jeg skal aldri... uff nei, Gud bevare meg... jeg skal aldri kysse Dem mer.»
«Skal De ikke det?» sa jeg, og vi lo begge. Jeg strakte armene ut etter henne, og hun gled til side, smatt vekk, over på den andre siden av bordet. Vi stod og så på hverandre en liten stund. Lyset sto mitt i mellom oss.
«Forsøk å få fatt på meg!» sa hun.
Og under mye latter forsøkte jeg å få fatt på henne. Mens hun sprang omkring, løsnet hun opp sløret og tok av hatten. Hennes spillende øyne hang fremdeles ved meg og voktet på mine bevegelser. Jeg gjorde et nytt utfall, snublet i teppet og falt. Min såre fot ville ikke lenger holde meg oppe. Jeg reiste meg ytterlig flau.
«Gud, hvor rød De ble!» sa hun. «Ja, det var også fryktelig keitete.»
«Ja, det var det!» svarte jeg.
Og vi begynte på nytt å springe omkring.
«Jeg synes De halter?»
«Ja, jeg halter kanskje litt, bare litt forresten.»
«Sist hadde De en sår finger, nå har De en sår fot, det er svært så mange plager De har.»
«Å, ja. – Jeg ble litt overkjørt for noen dager siden.»
«Overkjørt? Full da igjen? Nei, Gud bevare meg, hvordan De lever, unge mann!» Hun truet med pekefingeren og gjorde seg alvorlig. «Så setter vi oss da!» sa hun. «Nei, ikke der nede ved døren, De er så alt for tilbakeholden, her oppe, De der og jeg her, så ja!... Uff, det er nokså kjedelig med tilbakeholdne mennesker! Så må man si og gjøre alt selv, man får ingen hjelp til noe. Nå kunne De for eksempel gjerne holde Deres hånd på min stolrygg, De kunne gjerne funnet på så mye av Dem selv, kunne De. For om jeg sier noe slikt, så setter De opp et par øyne som om De ikke riktig tror det som blir sagt. Ja, det er virkelig sant, jeg har sett det flere ganger, De gjør det nå også. Men de skal bare ikke innbille meg at De er så beskjeden alltid, når De bare tør dy Dem. De var nokså frekk den dagen da De var full og gikk etter meg helt hjem og plaget meg med Deres uttalelser: De mister Deres bok, Frøken, de mister ganske bestemt Deres bok, Frøken! Ha-ha-ha! Fy, det var virkelig stygt av Dem!»
Jeg satt fortapt og så på henne. Mitt hjerte slo høyt, blodet spendte meg varmt gjennom årene. Hvilken vidunderlig nytelse!
«Hvorfor sier De ingenting?»
«Nei, hvor De er søt!» sa jeg. «Jeg sitter simpelthen her og blir inderlig betatt av Dem, her i denne stund inderlig betatt... Det er ingen råd med det... De er det besynderligste menneske som... Stundom stråler Deres øyne så jeg har aldri sett maken, de ser ut som blomster... Hva? Nei-nei, kanskje ikke som blomster heller, men... Jeg er så aldeles forelsket i Dem, og det er så urimelig... Herregud, naturligvis, det nytter meg ikke det spor... Hva heter De? Nå må De da virkelig si meg hva De heter...»
«Nei, hva heter De? Gud, nå hadde jeg nær glemt det igjen! Jeg tenkte på det i hele går at jeg skulle spørre Dem. Ja, det vil si ikke i hele går, men...»
«Vet De hva jeg har kalt Dem? Jeg har kalt Dem Ylajali. Hva synes De om det? En sådan glidende lyd...»
«Ylajali?»
«Ja.»
«Er det fremmed språk?»
«Hm. Nei, det er ikke det heller.»
«Ja, det er ikke stygt...»
Etter lange forhandlinger sa vi hverandre våre navn. Hun satte seg like ved siden av meg i sofaen og skjøv stolen bort med foten. Og vi begynte å konversere på nytt.
«De har barbert Dem også i aften,» sa hun. «De ser i det hele tatt litt bedre ut enn sist, men bare bitte litt forresten, innbill Dem nå bare ikke... Nei, sist var De virkelig sjofel da. De gikk til og med med en fæl klut om fingeren. Og i den tilstanden ville De absolutt gå inn et sted og drikke vin med meg. Nei takk!»
«Det var altså for mitt miserable utseendes skyld at De ikke ville gå med allikevel da?» sa jeg.
«Nei,» svarte hun og så ned. ”Nei, det skal Gud vite det ikke var! Jeg tenkte ikke på det en gang.»
«Hør,» sa jeg, «De sitter vist her i den overtro at jeg kan kle meg og leve akkurat som jeg ønsker, De? Men det kan jeg nok ikke, jeg er meget, meget fattig,»
Hun så på meg.
«Er De det?» sa hun.
«Ja, jeg er det, dessverre.»
Pause.
«Ja, herregud, det er jeg også, det,» sa hun med en freidig bevegelse med hodet.
Hvert av hennes ord beruset meg, traff meg i hjertet som vindråper. Hun henrykte meg med den vanen hun hadde med å legge hodet litt på siden og lytte når jeg sa noe. Og jeg følte hennes åndedrag like opp i mitt ansikt.
«Vet De,» sa jeg, «at... Men nå må De ikke bli sint... Da jeg gikk til sengs i går kveld la jeg denne armen til rette for Dem.. slik... som om De lå i den... og så sovnet jeg inn...»
«Jaså? Det var vakkert!» Pause. «Men det måtte nå også være på avstand De kunne gjøre noe slikt, for ellers...»
«Tror De ikke jeg kunne gjøre det ellers?»
«Nei, det tror jeg ikke.»
«Jo, av meg kan De vente alt,» sa jeg. Og jeg la armen om livet hennes.
«Kan jeg det?» sa hun bare.
Det ergret meg, støtte meg nesten, at hun holdt meg for så altfor skikkelig. Jeg brystet meg opp, skjøt hjertet opp i livet og tok hånden hennes. Men hun trakk den ganske stillferdig tilbake og flyttet seg litt bort fra meg. Dette gjorde det atter av med mitt mot, jeg ble skamfull og så bort mot vinduet. Jeg var allikevel så altfor ynkelig der jeg satt, jeg måtte bare ikke prøve å innbille meg noe. Det hadde vært en annen sak hvis jeg hadde truffet henne den gang da jeg enda så ut som et menneske, i mine glansdager da jeg hadde litt å redde meg med. Og jeg følte meg meget nedslått til mote.
«Der kan De se!» sa hun, «Nå kan De bare se. Man kan vippe Dem bare med en liten rynke i pannen, gjøre Dem så flat bare ved å flytte seg litt bort fra Dem...» Hun lo drillende, skøyeraktig, med aldeles lukkede øyne, som om heller ikke hun holdt ut å bli sett på.
«Nei, men du store min!» buste jeg ut, «nå skal De bare se!» Og jeg slo armene heftig om skuldrene hennes. Jeg var nesten krenket. Var piken fra forstanden! Tok hun meg for aldeles uerfaren! He, jeg skulle dog ved den levende... Ingen skulle si om meg at jeg stod tilbake i dette stykke. Det var dog satan til menneske! Gjaldt det bare å gå på, så...
Hun satt ganske rolig og hun hadde øynene fremdeles lukket. Ingen av oss talte. Jeg trykket henne hardt inn til meg, klemte grådig hennes kropp inn til mitt bryst, og hun sa ikke et ord. Jeg hørte våre hjerteslag, både hennes og mine, de lød som begravede hovtramp.
Jeg kysset henne.
Jeg visste ikke lenger av meg selv, jeg sa noe nonsens som hun lo av, hvisket kjælenavn inn i hennes munn, klappet henne på kinnet, kysset henne mange ganger. Jeg åpnet en knapp eller to i hennes liv og jeg skimtet hennes bryster innenfor, hvite, runde bryster som tittet frem som to søte vidundere bak linnetet [undertrøyen].
«Kan jeg få se!» sier jeg, og jeg forsøker å åpne flere knapper, gjøre hullet større, men min bevegelse er for sterk, jeg kommer ingen vei med de nederste knappene, hvor dessuten livet strammer på. «Kan jeg bare få se litt... litt...»
Hun slår armen om min hals, ganske langsomt, ømt. Hendes ånde puster meg rett i ansiktet fra de røde, dirrende neseborene. Med den andre hånden begynner hun selv å åpne knappene, en for en. Hun ler forlegent, ler kort og ser flere ganger opp på meg om jeg kan merke at hun er redd. Hun løsner opp båndene, hekter opp korsettet, er henrykt og engstelig. Og jeg fingrer med mine grove hender ved disse knapper og bånd.
For å avlede oppmerksomheten fra hva hun gjør stryker hun meg med sin venstre hånd over skulderen og sier:
«Hvilken mengde løse hår det ligger her!»
«Ja,» svarer jeg og vil trenge inn til hennes bryst med min munn. Hun ligger i dette øyeblikk med ganske åpne klær. Plutselig er det som om hun besinner seg, som om hun synes å ha gått for langt. Hun dekker seg til igjen og reiser seg litt opp. Og for å skjule sin forlegenhet med de åpne klærne gir hun seg igjen til å tale om den mengde løse hår som lå på mine skuldre.
«Hvordan kan det være at håret faller sånn av Dem?»
«Vet ikke!»
«Å, De drikker naturligvis for mye, og kanskje... Fy, jeg vil ikke si det! De måtte skamme Dem! Nei, det hadde jeg ikke trodd om Dem! At De som er så ung allerede mister håret!... Nå skal De vær så god fortelle meg hvordan De egentlig lever Deres Liv. Jeg er sikker på det er fryktelig! Men bare sannhet, forstår De, ikke noen utflukter! Jeg skal nok forresten se det på Dem om de vil skjule noe. Så, fortell nå!»
«Ja, la meg få kysse Dem på brystet først, så»
«Er De gal? Så, begynn nå!»
«Nei, kjære, la meg nå få lov til det først!»
«Hm. Nei, ikke først... Siden kanskje.. Jeg vil høre hva De er for et menneske... Å, jeg er sikker på, det er forferdelig!»
Det pinte meg også at hun skulle tro det verste om meg, jeg var redd for å støte henne helt bort og jeg holdt ikke ut den mistanken hun hadde om mitt liv. Jeg ville rense meg i hennes øyne, gjøre meg verdig til henne, vise henne at hun satt ved en på det nærmeste engelen Persons side. Herregud, jeg kunne jo telle på fingrene mine fall til dato.
Jeg fortalte, jeg fortalte alt, og jeg fortalte bare sannhet. Jeg gjorde ingenting verre enn det var, det var ikke min akt å vekke hennes medlidenhet. Jeg sa også at jeg hadde stjålet fem kroner en kveld.
Hun satt og lyttet med gapende munn, blek, redd, aldeles forstyrret i de blanke øynene. Jeg ville gjøre det godt igjen, fordrive det triste inntrykk jeg hadde gjort og stramme meg opp:
«Det er jo over nå!» sa jeg: «Det kan ikke være snakk om slikt noe lenger. Nå er jeg berget...»
Men hun var meget målløs. «Gud bevare meg!» sa hun bare og tidde. Hun sa dette med korte mellomrom og tidde hver gang igjen. «Gud bevare meg!»
Jeg begynte å spøke, tok henne i siden for å kile henne, løftet henne opp til mitt bryst. Hun hadde igjen knappet kjolen igjen. Dette ergret meg en smule, såret meg like frem. Hvorfor skulle hun knappe kjolen igjen? Var jeg i hennes øyne mer uverdig nå enn om jeg selv hadde forskyldt at mitt hår falt av? Ville hun ha syntes bedre om meg hvis jeg hadde gjort meg til en uthaler?... Ikke noe sludder. Det gjaldt bare å gå på! Og hvis det bare gjaldt å gå på så vet den levende...
Jeg la henne ned, la henne simpelthen ned i sofaen. Hun stred i mot, ganske lite forresten, og så forbauset ut.
«Nei... hva vil De?» sa hun.
«Hva jeg vil?!»
He, hun spurte hva jeg ville! Gå på ville jeg, gå like på! Det var ikke bare på avstand jeg hadde det med å gå på. Det var ikke min art og beskaffenhet av menneske. Jeg gjorde i å være mann for min hatt og ikke slås flat av en rynke i pannen. Nei-nei, sann, jeg hadde enda aldri gått med uforrettet sak fra en sådan affære...
Og jeg gikk på.
«Nei... Nei, men...?»
Jo, mente jeg, det var meningen det!
«Nei, hører De!» ropte hun. Og hun la til disse sårende ord: «Jeg kan jo ikke være trygg på at De ikke er vanvittig [sinnsyk].»
Jeg holdt uvilkårlig litt inne, og jeg sa:
«Det mener De ikke!»
«Jo, ved Gud, De ser så rar ut! Og den formiddagen De forfulgte meg, – De var altså ikke full den gangen?»
«Nei. Men da var jeg jo ikke sulten heller, jeg hadde nettopp spist...»
«Ja, så mye verre var det.»
«Ville De heller at jeg skulle vært full?»
«Ja... Hu, jeg er redd for Dem! Herregud, kan De nå ikke slippe!»
Jeg tenkte meg om. Nei, jeg kunne ikke slippe. Ikke noe forbannet pølsevev en sen aftenstund på en sofa! Opp med flonellen [tekstil av ull eller bomull]! He, hvilke utflukter fant man ikke på å komme med i et slikt øyeblikk! Som om jeg ikke visste at det bare var unnselighet [sjenerthet] alt sammen! Da måtte jeg være grønn! Så stille nå! Ikke noe tøv! Leve kongen og fedrelandet!...
Hun strittet besynderlig sterkt i mot, alt for sterkt til bare å stritte i mot av sjenanse. Jeg kom ved et uhell til å støte lyset overende så det sluknet, hun gjorde fortvilet motstand, utstøtte til og med et lite klynk.
«Nei, ikke det, ikke det! Hvis De vil så skal De heller få kysse meg på brystet. Kjære, snille...»
Jeg stanset øyeblikkelig. Hennes ord lød så forferdede, hjelpeløse, jeg ble inderlig grepet. Hun mente å tilby meg en erstatning ved å gi meg lov til å kysse hennes bryst! Hvor det var skjønt, skjønt og enfoldig! Jeg kunne falt ned og knelet for henne.
«Men, kjære, vene!» sa jeg aldeles forvirret, «Jeg forstår ikke... jeg begriper virkelig ikke hva dette er for et slags spill...»
Hun reiste seg og tente lyset igjen med skjelvende hender. Jeg satt tilbake på sofaen og foretok meg ingenting. Hva ville skje nå? Jeg var i grunnen ille til mote.
Hun kastet øynene bort på veggen, bort til klokken, og for sammen.
«Uff, nå kommer piken snart!» sa hun. Dette var det første hun sa.
Jeg forstod denne hentydningen og reiste meg. Hun tok etter kåpen som for å kle den på, men betenkte seg, lot den ligge og gikk bort til kaminen. Hun var blek og ble mer og mer urolig. For at det dog ikke skulle se ut som om hun viste meg døren sa jeg:
«Var han militær Deres far?» og samtidig gjorde jeg meg i stand til å gå.
Ja, han var militær. Hvordan visste jeg det?
Jeg visste det ikke, det falt meg bare inn.
Det var besynderlig!
Å, ja. Det var enkelte steder jeg kom hvor jeg fikk det med anelser. He-he, det hørte med til mitt vanvidd, det...
Hun så hurtig opp, men svarte ikke. Jeg følte at jeg pinte henne med mitt nærvær og ville gjøre kort prosess. Jeg gikk til døren. Ville hun ikke kysse meg mer nå? Ikke en gang rekke meg hånden? Jeg sto og ventet.
«Skal De gå nå da?» sa hun, og hun stod enda stille borte ved kaminen.
Jeg svarte ikke. Jeg stod ydmyket og forvirret og så på henne uten å si noe. Hvorfor hadde hun da ikke latt meg i fred, når det ikke kunne bli til noe? Hva gikk det av henne i dette øyeblikk? Det lot ikke til å angå henne at jeg stod ferdig til å gå. Hun var på en gang aldeles tapt for meg og jeg lette etter noe å si henne til avskjed, et tungt, dypt ord som kunne ramme henne og kanskje imponere henne litt. Og stikk i mot min faste beslutning, såret, istedet for stolt og kald, urolig, fornærmet, ga jeg meg likefrem til å tale om uvesentligheter. Det rammende ord kom ikke, jeg bar meg ytterst tankeløst ad.
[...] Jeg stod der sludret vekk med den pinlige fornemmelse at jeg kjedet henne, at ikke et eneste av mine ord traff og allikevel holdt jeg ikke opp. [...] Men jo lenger jeg talte, dess uroligere ble hun. Til sist sa hun: «Herregud!» et par ganger i fortvilelse og vred sine hender. Jeg så godt at jeg plagde henne, og jeg ville ikke plage henne, men gjorde det allikevel. Endelig mente jeg å ha fått sagt henne i grove trekk det nødvendigste av hva jeg hadde å si, jeg ble grepet av hennes fortvilede blikk og ropte:
«Nå går jeg! Nå går jeg! Kan De ikke se at jeg allerede har hånden på låsen? Farvel! Farvel, sier jeg! De kunne dog gjerne svare meg når jeg sier farvel to ganger og står fiks og ferdig til å gå. Jeg ber ikke engang om å få treffe Dem igjen for det vil pine Dem, men si meg: Hvorfor lot De meg ikke være i fred? Hva har jeg gjort Dem? Jeg gikk dog ikke i veien for Dem nå, vel? Hvorfor vender De Dem plutselig bort fra meg som om De slett ikke kjente meg mer? Nå har De ribbet meg så inderlig blank, gjort meg enda mer ussel enn jeg var noensinne. Herregud, men jeg er jo ikke vanvittig. De vet meget godt, når De vil tenke Dem om, at det er ingenting som feiler meg nå. Kom nå da og rekk meg hånden! Eller la meg få lov til å komme til Dem! Vil De det? Jeg skal ikke gjøre Dem noe ondt, jeg vil bare knele for Dem et øyeblikk, knele ned på gulvet der foran Dem, bare et øyeblikk, kan jeg? Nei, nei, så skal jeg ikke gjøre det, jeg ser De blir redd, jeg skal ikke, skal ikke gjøre det, hører De. [...] De sier ikke noe, De svarer ikke, De går aldeles ikke bort fra Kaminen, De står bare og venter på at jeg skal gå...»
Hun kom hurtig mot meg og rakte sin hånd frem. Jeg så full av mistro på henne. Gjorde hun det også med noe lett hjerte? Eller gjorde hun det bare for å bli av med meg? Hun la sin arm om min hals, hun hadde tårer i øynene. Jeg stod bare og så på henne. Hun rakte sin munn frem. Jeg kunne ikke tro henne, det var ganske bestemt et offer, hun brakte et middel til å få en ende på det.
Hun sa noe, det lød for meg som: «Jeg er glad i Dem allikevel!» Hun sa det meget lavt og utydelig, kanskje hørte jeg ikke riktig, hun sa kanskje ikke akkurat de ordene, men hun kastet seg heftig om min hals, holdt begge armene om min hals en liten stund, strakte seg til og med en smule på tærne for å rekke godt opp og stod slik kanskje et helt minutt.
Jeg var redd for at hun tvang seg selv til å vise denne ømhet, jeg sa bare:
«Hvor De er deilig nå!»
Mer sa jeg ikke. Jeg omfavnet henne voldsomt, trådte tilbake, støtte til døren og gikk baklengs ut. Og hun sto igjen der inne.
Les original kildetekst
Les hele Sult på nasjonalbiblioteket.no