Men en kan også si at det moderne samfunnet eller den moderne tilstanden, iblant kalt moderniteten, er en samfunnstype med bestemte kjennetegn som oppstod på et visst tidspunkt i historien.
Noen historikere har pekt ut 1600-tallet som tida da det moderne samfunnet oppstod, ut fra det kjennetegnet at det var vokst fram sterke statsmakter. Andre har ment at det var den franske revolusjonen, med sin vektlegging av at individet hadde visse menneskerettigheter, som var det avgjørende skillet.
Når ble Norge moderne?
Enkelte har plassert «det moderne gjennombruddet» i Norge i 1880-åra, ut fra det kriteriet at religion ble erstattet av vitenskap og fornuftstro som øverste autoritet blant eliten i åndslivet.
Om vi i stedet legger vekt på at moderne trekk skal gjelde for flertallet av menneskene i samfunnet, kan vi si at det foregikk en omfattende modernisering fra 1800-tallet, en omdanning av de fleste sidene av samfunnet henimot moderne samfunnsforhold.
I de første tiåra av 1900-tallet slo moderniseringen gjennom på brei basis. Nå kunne ingen lenger bare leve på gamlemåten og følge fortidas tradisjoner. I mellomkrigstida ble menneskene konfrontert med det moderne, enten de ville eller ikke.
Teknologi og økonomi
Ny teknologi ga i denne perioden en hittil ukjent evne til å gripe inn i, omdanne og sette varig preg på naturen. På det teknologiske feltet var det særlig viktig at en hentet fram energi ut over den naturgitte (som vindmøller, vasshjul og hester). I Norge gjaldt det først og fremst den omfattende elektrifiseringen av nye industrier og husholdninger som fulgte med den storstilte fosseutbyggingen, særlig under «den nye arbeidsdagen» fra 1905.
Så fulgte eksplosjonsmotoren, som åpnet for bilen og bilismen. I 1905 var 60 biler registrert i Norge, i 1939 var tallet 119 000. Én følge av ny teknologi var økt produktivitet, at det kostet mindre arbeid å frambringe produkter, noe som la grunnen for stigende materiell velstand.
Økonomisk sett innebar moderniseringen økt utbredelse av kapitalismen. Markedsøkonomi vokste inn i jordbruket. Rundt 1930 solgte småbrukere på Østlandet rundt to tredeler av produksjonen; de større bøndene var enda mindre rettet inn mot sjølberging. Og folk som hadde kapital, penger de kunne investere, fikk makt over andre mennesker ved å kjøpe arbeidskrafta deres.
Nye fellesskap
På det sosiale området betydde moderniseringen at samfunnsoppgaver ble skilt ut og lagt til egne felt eller «sfærer» i samfunnet. Familien måtte overføre oppgaver til skoleverket, for eksempel opplæring til arbeid. Utdanningssystemet, på sin side, ble mer delt i spesialskoler for ulike formål.
Når samfunnet på denne måten ble arbeidsdelt, kom enkeltpersonene i en ny stilling. De hørte ikke lenger til ett eller noen få fellesskap – familien og slekta eller grenda – de måtte forholde seg til mange samfunnsinstanser, foreninger og liknende.
Antallet organisasjoner ble tredoblet fra 1900 til 1940. Slik måtte menneskene også forholde seg mer bevisst til fellesskapene, der det ikke lenger var så sjølsagt at en var medlem. Her lå også en sterk pådriver i retning av individualisering, at mennesket så seg som en enkeltperson som sjøl skulle finne lykken.
Kultur og religion
Når det gjaldt synet på de kulturelle og religiøse sidene av livet, kunne individualiseringen oppleves både som forlokkende og som skremmende, både som en frigjøring og som å måtte klare seg aleine. Mens framtida syntes mer eller mindre gitt i det eldre, tradisjonelle og noe mer stabile bondesamfunnet, var framtida mer uviss og åpen i det moderne samfunnet. Verken Gud eller skjebnen bestemte. Menneskene kunne skape sin egen skjebne, mente mange.
Denne modernismen var også et bevisst kunstnerisk og politisk program: Noen ville bevisst og planmessig skape et nytt, moderne samfunn. Og en kunne i større grad gjøre det, takket være moderne teknologi og vitenskap og også en sterkere stat som bevisst grep inn i samfunnet og menneskenes sosiale liv.
Ingeniøren S. Kaaran så i 1934 tilbake på studietida si før første verdenskrig: «Ingeniørene var tidens helter, teknisk virke blev ungdommens mål. [Vi valgte det yrket] som mest av alt var fritt for tradisjon, som mest av alt syntes å by muligheter til å utføre det umulige. […] Det var som all tidens optimisme konsentrerte sig i teknikken, som om ordet ‘fremtid’ i sig selv forutsatte teknikk eller ‘teknikk’ i sig selv inneholdt ‘fremtid’.»
Bilder av framtida
Den politiske og kulturelle modernismen var i Norge båret mer av forventninger om framtida, mindre av frykten for den. Men samtidig fortsatte det tradisjonelle samfunnet, med sine verdier, å eksistere. De såkalte motkulturene – det kristne lekfolket og dissenterne, avholdsrørsla og den sterke bevegelsen for «norskdom» – oppstod nettopp i brytningen mellom det eldre og det nye, moderne.
Og framtidsoptimismen måtte også ta inn over seg at det moderne samfunnet skapte sine egne spenninger og kriser – det være seg masseslakteriene i skyttergravene under første verdenskrig eller massearbeidsløsheten i mellomkrigstida, som gjorde at ikke minst mange ungdommer syntes de levde i en verden uten utganger, avstengt fra en menneskeverdig framtid.