Fridtjof Nansen krysset Grønlands innlandsis på ski fra øst til vest som første ekspedisjonsleder i 1888. Den lange turen over Grønland var dramatisk og krevende, men også viktig for å kunne fastslå at Grønland var totalt dekket av is, og ikke skogkledde områder eller innsjøer, som flere vitenskapsmenn i datiden trodde.
Etter etter tre måneder nådde ekspedisjonen vestsiden av Grønland. Der måtte de overvintre i Godthåb hos inuittene, fordi de ikke rakk siste båten hjem til Danmark og Norge. Under overvintringen tilegnet Nansen seg kunnskap og erfaring om inuittenes overlevelsesmetoder, tradisjoner, utstyr og annen praktisk kunnskap. Han beundret inuittenes levemåte og han har beskrevet deres liv, kultur og tradisjoner i boka Eskimoliv.
Under kan du se et utdrag av boka der Nansen beskriver inuittenes domstol og deres tradisjon for å ordne opp i lovbrudd og forbrytelser.
Kilden
| Tittel: |
«Rettergang, trommedanser og fornøyelser» i Eskimoliv |
|---|---|
| Datering: | 1891 |
| Opphav: | Fridtjof Nansen |
| Hentet fra: | Eskimoliv af Fridtjof Nansen med illustrasjoner af Otto Sinding. Kristiania: H. Ascehoug & co. S. 159-160 |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
[Kildeutdraget er modernisert.]
Kapittel XI. Rettergang, trommedans og fornøyelser.
Jeg har gjentatte ganger forsøkt å fortelle leseren at eskimoene er et fredelig og godt folk. Et godt bevis på det er hvordan deres behandling av kriminalsaker var. Hvis man innbiller seg at de eskimoiske hedningene ønsket å straffe sine medmennesker hardt, tar man nemlig feil.
Eskimoenes behandling av lovbrudd var ganske merkelig. Den bestod i en slags duell, som ikke ble utkjempet med skarpe våpen, som i de såkalte siviliserte land. Her, som ellers gikk grønlenderne skånsomt til verks: han utfordret den han følte seg ydmyket av, til en syngestrid eller trommedans. Dette fant helst sted ved store sommerstevner, hvor mange folk var samlet med sine telt.
Det gikk for seg ved at de to som skulle avgjøre en tvist eller en dom for en forbrytelse stilte seg opp mot hverandre inne i en ring av tilskuere, menn og kvinner. Mens de slo på en tamburin eller tromme, sang de nedverdigende sanger og viser om hverandre. Disse visene var som regel laget på forhånd, men noen ganger ble de improvisert der og da. Sangene var om hva motstanderen hadde gjort, uredelig eller ulovlig, og de prøvde å gjøre motstanderen så latterlig som mulig. Den som fikk tilhørerne til å le mest av sine vitser og beskyldninger var den seirende i rettsaken.
På denne måten ble også grove forbrytelser som drap straffet. Det kan virke som en vel skånsom måte å bli straffet for alvorlige forbrytelser, men for dette folk med sin utpregede æresfølelse var den straff nok. For det verste som kan skje en grønlender er å bli gjort latterlig og hånet. Det har også hendt at enkelte har flyttet vekk fra samfunnet, fordi de har lidd nederlag i en trommedans.
Les original kildetekst
Kapittel XI. Rettergang, trommedanse og fornøielser.
Jeg har gjentagne gange forsøgt at indprente læseren, at eskimoerne er et fredeligt og godt folk. Det forekommer mig, at intet er et mer slaaende bevis derpaa end deres oprindelige rettergang.
Hvis man indbilder sig, at de eskimoiske hedninger savnede enhver anledning til at fremføre sin lidte uret til sine medmenneskers dom, tar man nemlig feil. Deres rettergang var imidlertid at en ganske eiendommelig art og bestod i en slags duel. Denne udkjæmpedes ikke med skarpe vaaben, som i saakaldte civiliserede lande; grønlænderen gik i dette, som i andet, lempeligere tilverks, han utfordrede den, han følte seg forurettet af, til en syngestrid eller trommedans med sig. Denne fandt helst sted ved store sommerstevner, hvor mange folk var samlede med sine telte, og den foregik paa den vis, at de to, som skulde udjevne sine stridigheder, stillede sig frem mod hinanden inde i en ring af tilskuere, mænd og kvinder. Slaaende paa en tamburin eller tromme, sang de nu efter tur nidviser om hinanden. I disse viser, der som regel var digtede paa forhaand, fortalte de om alt, hvad motstanderen hadde forbrudt, og søgte efter bedste evne at gjøre ham latterlig. Den, som kunde faa tilhørerne til at le mest af sine vittigheder eller beskyldninger mod den anden, han var den seirende. Paa denne maade blev ofte lige indtil saa grove forbrytelser som mord revsede. Det kan synes os at være en vel lempelig maade at straffe paa, men for dette folk, med deres utprægede æresfølelse,var den tilstrækkelig; thi det værste, som kan times en grønlænder, er at bligjort latterlig eller led du af sine medborgere, og det har endog hændt, at enkelte har maattet gaa i landflygtighed paa grund af nederlag ved en trommedans.