Eirik Raudes saga - møte med en volve

Kildeintroduksjon

Torkel, en storbonde på Grønland, inviterer volven Torbjørg for å få rede når uåret som stod på skulle ende. 

Eirik Raudes saga er en kort saga som handler om Eirik Raude og hans slekt. Sagaen ble skrevet på Island, sannsynligvis en gang på 1200-tallet, av en ukjent forfatter. Som kilder har forfatteren brukt Landnåmabok, som er en oversikt over nybyggerne som slo seg ned på Island på 800- og 900-tallet. Forfatteren har også brukt noen få samtidige skaldekvad. Resten av sagaen bygger på muntlige sagn og fortellinger.

Eirik Raude er kjent som mannen som «oppdaget» Grønland. Eirik var opprinnelig fra Jæren, men på grunn av et drap utvandret han og faren Torvald til Island. På Island ble Eirik etter hvert dømt fredløs, og dro derfor videre vestover hvor han hadde hørt at det skulle ligge et land. Dette landet kalte han Grønland, og han fikk flere folk til å komme og bosette seg der på slutten av 900-tallet.

Senere oppdaget Eiriks sønn Leiv Eiriksson «Vinland», altså Nord-Amerika. Koloniseringen av Grønland og Vinlandsferden er sagaens hovedinnhold, men den inneholder også en beskrivelse av nordboernes møte med «skrælingene», altså den grønlandske urbefolkningenen og en fortelling om spåkvinnen Torbjørg, som også kalles en volve eller seid-kvinne.  

I kildeutdraget under kan du lese om henne og hennes ritualer kjent som seid, vikingens trolldomskunst.

En hul trestav
Denne hule trestaven ble funnet i det spektakulære gravfunnet på Oseberg gård i Tønsberg i 1904 og er blitt tolket som ein volvestav. Foto: ukjent/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-SA

Kilden

Tittel: Eirik Raudes saga
Datering: ca. 1200
Opphav: Ukjent forfatter
Hentet fra: Islandske ættesagaer, Erik den Rødes saga oversatt av Dr. Gustav Storm i 1899.
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert og forkortet.]

FJERDE KAPITTEL
Volven på Herjolvsnes

I denne tid var det uår på Grønland; de som hadde fart på fangst hadde fått lite, og noen var ikke kommet hjem. Der i bygden var det en kone som het Torbjørg, hun var spåkvinne og kaltes «Lille-volven». Hun hadde hatt ni søstre, og alle var de spåkvinner, men hun var nå alene i live av dem. Det var Torbjørgs skikk at hun om vintrene fór på gjesting. Folk innbød henne, mest de som ønsket å vite om sin fremtid eller om hva slags år det skulle bli. Og da Torkel var den største bonden der, tyktes det å være hans sak å få vite når det skulle bli ende på det uåret som nå stod på.

Torkel bød spåkvinnen til seg, og man gjorde i stand god mottagelse, som skikk var når man skulle ha en slik kvinne til gjest. Det ble reist et høysete til henne, og lagt puter på det; i dem skulle det være hønsefjær. Da hun kom om kvelden sammen med den mann som var sendt henne imøte, var hun slik kledd at hun hadde om seg en blå kappe med bånd, og den var kantet med stener like ned til hjørnene. På halsen hadde hun glassperler. På hodet bar hun en sort lammeskinnslue, fôret inni med hvitt katteskinn. Stav hadde hun i hånd og på den en knapp. Staven var prydet med messing og knappen kantet med stener. Hun bar et belte av svamp, og på det hang en stor pose, i den hadde hun de tryllemidlene som hun trengte til sin kunst. På føttene hadde hun lodne kalveskinnssko, og i dem lange og sterke remmer; i endene på disse var det store messingknapper. På hendene hadde hun katteskinnshansker, hvite inni og lodne.

Da hun kom inn fant alle mann det passende å hilse henne sømmelig, men hun svarte på det, ettersom hun likte mennene. Torkel tok visdomskvinnen i hånden og leide henne til det sete som var gjort klart til henne. Torkel ba henne da kaste sine øyne over buskapen og husene og folkene der; hun var fåtalende om alt.

Bord ble nå satt frem om kvelden, og nå skal fortelles om hva slags mat det ble laget til spåkvinnen. Hun fikk grøt av geitemelk, og til mat koktes for henne hjerter av alle slags dyr som var til. Hun hadde en messingskje og en kniv med skaft av hvalrosstann og dobbel egg av kobber, men odden var brutt av. Da bordene var tatt bort, gikk Torkel Bonde for Torbjørg og spurte hva hun syntes om gården og folkenes tradisjoner, og om hvor snart han kan få vite det som han hadde spurt etter og som folk ville vite. Hun sa at det kunne hun ikke føre frem før neste morgen, når hun hadde sovet der om natten.

Neste dag ble det sørget for å skaffe henne det som hun skulle ha for å fremme seiden. Hun bad da om å få kvinner som kunne den sangen som trengtes til å fremme seiden og som kaltes Vardlokker [Tryllesang]. Men slike kvinner fantes ikke der. Da sa Gudrid: «Jeg er hverken tryllekyndig eller visdomskvinne, men likevel lærte min fostermor Halldis meg på Island en sang som hun kalte Vardlokker.» Torbjørg svarte: «Da har du en kyndighet som er nyttig.» Gudrid sa: «Dette er den slags kvad og atferd som jeg ikke tenker å ha noen del i, da jeg er en kristen kvinne.» Torbjørg svarte: «Så burde det være at du ville hjelpe folk, du ble ikke dårligere kvinne for det; og av Torkel krever jeg å få de ting som trengs.» Torkel ba da ivrig Gudrid om å gjøre det, og hun lovte å gjøre som han ville.

Kvinnene slo nå ring om dem, men Torbjørg satt oppe på seid-hjallen [en plattform eller stol man sitter på for å drive seid]. Gudrid kvad da sangen så fagert og vel, at ingen som var der tyktes å ha hørt den kvedet med fagrere røst. Spåkvinnen takker henne for kvadet og sa at mange andre hadde søkt dit og hadde likt godt å høre det som ble kvedet, «men før hadde disse villet vende seg fra oss og ikke villet vise oss lydighet. Nå kan jeg se mange av de ting som tidligere var skjulte både for meg og andre. Men det kan jeg nå si, at dette uåret ikke skal vare lenger enn i vinter, og avlingen vil bedres til våren. Den sykdom som lenge har vært her vil også bedres fortere enn man venter. Men deg, Gudrid, skal jeg lønne for den hjelp som vi har fått av deg, og hele din skjebne kan jeg nå klart se. Du vil få det gifte her på Grønland som er det sømmeligste som er til; men det vil ikke være deg langvarig, da dine veier viser ut til Island, og der vil det fra deg komme en både stor og god ætt, og over dine ættegrener vil det skinne en klar stråle. Far du nå vel og sæl, datter min!»

Siden gikk mennene frem for visdomskvinnen, og hver spurte om det som han var mest nysgjerrig etter. Hun var også god i svarene; det meste av det hun spådde traff også inn. Dernest kom det folk for å hente henne fra en annen gård, og hun fór nå dit. Da ble det sendt bud etter Torbjørn, da han ikke ville være hjemme så lenge slikt hedenskap ble fremmet. Været ble raskt bedre så snart det ble vår, som Torbjørg hadde sagt. Torbjørn gjorde sitt skip rede og reiste inntil han kom til Brattalid [stedet for Eirik Raudes gård på Grønland, ved dagens Qassiarsuk]. Eirik tok imot ham med begge hender og sa det var godt at han var kommet til ham. Torbjørn og hans egne folk var hos Eirik om vinteren; men skipsfolkene skaffet han opphold hos bøndene om vinteren. Våren etter gav Eirik Torbjørn land på Stokkanes. Der ble bygget en sømmelig gård, og der bodde han siden.

Publisert 12. mars 2018 23:22 - Sist endret 26. mai 2020 13:33