Stemmerett for kvinner - del 1

Kilden

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert.]

Stemmerett for kvinner er en av de fordringene som i den senere tid er satt på dagsorden. Fordringen på stemmerett for kvinner er reist i forbindelse med en rekke andre krav, som angivelig går ut på å skaffe kvinner en friere stilling i samfunnet.

Den bevegelse som har tatt opp samtlige av disse kravene i sitt program - den såkalte kvinnebevegelse, går ifølge dens forkjemperes fremstilling ut fra den kjente setning: «Frihet, Likhet og Brorskap» og utleder krav om full likhet mellom mann og kvinne.

Denne bevegelsen har den siste tiden spredt seg fra de nordamerikanske fristater til de fleste europeiske land. Den har sine ivrige forkjempere både blandt menn og kvinner og har i den siste tiden vært gjort til gjenstand for behandling i litteraturen og pressen.

Hovedforutsetningen for de kravene som kvinnesakens forkjempere har stilt, er den at kvinner befinner seg i en undertrykt eller tilbaketrengt stilling i forhold til menn på en rekke samfunnsområder. I kraft av de alminnelige menneskerettigheter like mye som de evner, anlegg og krefter, som naturen har utrustet kvinner med, er hun mannen jevnbyrdig og følgelig er fullt berettiget til å sidestilles med ham i enhver henseende.

For at kvinner skal kunne oppnå stillingen hun på bakgrunn av dette er berettiget, kreves for det første at det gis samme adgang til åndelig og legemlig utvikling, den samme oppdragelse som menn, og samfunnet er forpliktet til at yte de nødvendige midler enten ved at gi henne fellesundervisning med mannen eller ved å opprette kvinnelige undervisningsanstalter, hvor hun oppnår den samme utvikling som mannen, samt ved å gi kvinner adgang til enhver høyere spesialutdannelse enten ved Universitetet eller andre høyere undervisningsanstalter hvor menn har adgang. Dernest kreves det at kvinner i sosiale henseender likestilles med menn.

Der kreves for den ugifte kvinnen fullstendig frihet til å velge en hvilken som helst livsstilling og ethvert selvstendig erhverv ved konkurranse med mannen, og for den gifte kvinne en friere stilling i ekteskapet, en større selvstendighet og en større trygghet i økonomisk henseende.

For å oppnå de nevnte krav anses kvinners deltagelse i offentlige valg for en nødvendighet. Det antas nemlig at en sikker og varig forbedring i kvinners oppdragelse og sosiale stilling ikke kan oppnås med mindre hun ved utøvelse av den samme aktive borgerrett som mannen, får adgang til selv å vareta sine interesser og beskytte sin stilling mot mulige overgrep fra mannens side.

Hertil fordres følgelig politisk stemmerett med derav flytende adgang til politiske og kommunale verv. I vårt samfunn er flere kvinner, både gifte og ugifte, som gjennom sin sosiale og økonomiske stilling oppfyller de någjeldende stemmerettsbetingelser, uten dog å ha den innflytelse som tilkommer dem.

[...]

Til nærværende Komite har Stortingets Presidentskap oversendt følgende til Stortinget innkomne henvendelser:

1. Fra «Kvindestemmeretsforeningen» 23. april 1890 ved dens formann, Gina Krog, undertegnet av 4 533 kvinner, oversendt sålydende:

«Til Norges Storting!

I tillit til at det vil bli erkjent som en urettferdighet at de någjeldende lover utelukker norske borgere fra å utøve sine borgerrettigheter bare på grunn av deres kjønn, og i overbevisning om at det er skadelig for landet at kvinnene holdes borte fra deltagelse i samfunnsarbeidet - antar undertegnede norske kvinner Stortinget om at det i førstkommende stortingsperiode må bli vedtatt en grunnlovsforandring, hvor vårt lands kvinner, som oppfyller grunnlovens stemmerettsbetingelser, får stemmerett.”

2. Fra «Komiteen for Arbeidertoget 17de Mai" av dens formann, Chr. K. Knudsen undertegnet «Forestilling angaaende Spørgsmaalet om almindelig Stemmeret», datert 17. mai 1890, heter det blant annet: «La alle få like borgerrett - også kvinnene; først da kan det bli tale om sant broderskap og søsterforhold i vårt samfunn».

3. Forestilling fra Rogne Sogns Arbeiderforening av 16. februar.

********************

Komiteens flertall (5 medlemmer) kan ikke anbefale å bifalle noen av de foreliggende grunnlovsforslag.  Det har ikke unngått flertallets oppmerksomhet at det i vårt samfunn visstnok finnes mange kvinner som ved sin sosiale og økonomiske stilling oppfyller de betingelser for stemmerett som nå kun gjelder menn, og at man ut fra dette har villet dra den slutning at det er en urettferdig å nekte kvinnene et gode, som de oppfyller de grunnlovsmessige betingelser for å oppnå.

En sådan slutning kan imidlertid etter flertallets mening ikke uten videre trekkes. Det spørsmål som nemlig først må avgjøres, er hvorvidt det prinsipielt kan anses for riktig overhodet å dra kvinnene inn i det offentlige liv ved å gi dem politisk stemmerett.  På dette spørsmålet må flertallet besvare benektende.

Det mål man har trodd man når ved en slik grunnlovsforandring, frykter vi ikke vil oppnås. Tvert imot kan kvinnene utsettes for å føres inn i en stilling som er verre enn den man antar de nå befinner seg i.

Den lære at mann og kvinne, unntatt forskjellen i biologisk kjønn, er fullstendig like i anlegg og evner, beror etter flertallets mening mer på abstrakte, fra selve livet løsrevne teorier, enn på kjensgjerninger og erfaringer.

Det skulle neppe kunne betegnes som annet enn en selvmotsigelse når man ut av en forutsatt likhet mellom mann og kvinne fordrer at kvinnen, når hun tross likheten med mannen dog faktisk har trukket det korteste strå i tilværelsens og utviklingens kamp, nå skal hjelpes til at stå opp mot mannens angivelig overgrep og derigjenom ha sin stilling som mannens konkurrent på alle livets områder.

En sådan modus vivendi forutsetter dog meget mer en motsetning enn en likhet mellom mann og kvinne, et motsetningsforhold som under utviklingens gang, hvis den ellers skjer konsekvent, må bli mer og mer tilspisset og skjerpet.

Skal kvinnene utrustes til å ivareta sine interesser overfor menn og ivareta disse spesielt ved sin deltagelse i det offentlige liv, kan det neppe være tvil om at de uten mennenes medvirkning vil utsettes for å trykkes ned i stedet for å kunne hevde sin stilling, og at kvinnens deltagelse i det offentlige liv, sett fra dette synspunkt langt fra er å anbefale.

Komiteens flertall antar imidlertid at ovennevnte forskjellsløse likhet mellom mann og kvinne og kun er en abstrakt teori, som i alle fall finner sin støtte kun i enkelte spesielle unntakelser. Det foreligger ikke noen plausibel grunn til å benekteat det mellem mann og kvinne eksisterer en opprinnelig satt forskjell i psykologisk og fysiologisk henseende så stor at ingen utvikling eller generasjon har utvisket den.

Det synes derfor på forhånd urimelig og ufornuftig å ville bekjempe den av naturen satte forskjell, som heller enn å være en mangel må forutsettes å ha stor betydning for menneskelivet som helhet. Det motsatte vil ikke kunne skje uten at samfunnets organiske utvikling vil lide skade.

Den forskjell i evner og anlegg som det handler om, medfører ikke under en normal utvikling noe motsetningsforhold mellom mann og kvinne. I henhold til arbeidets rette deling, som betinger all sunn samfunnsutvikling, bør de ha hver sin bestemte av samfunnet store oppgaver å løse.  Kvinnens stilling i samfunnet er ikke mindre betydningsfull enn mannens, om hun utfører den oppdragende gjerning i hjemmet og familien, hvortil hun naturlig er kallet til, mens han overtar det tyngre arbeidet for familien og i samfunnet, som han i henhold til sine anlegg og krefter, nærmest er henvist.

Flertallet vil selvfølgelig ikke hermed nekte ønskeligheten eller nødvendigheten av at samfunnet åpner kvinners adgang til en oppdragelse og utvikling som best svarer til hennes naturlige evner og utrustning. Likeledes må det anses for høyst ønskelig under våre sosiale forhold at det gis den ugifte kvinne adgang til sådan selvstendig virksomhet, hvor hun med sine anlegg og evner kan virke til eget og samfunnets gavn, samt at det ytes den gifte kvinne en trygg stilling i samfunnet.

Forsåvidt anerkjenner flertallet flere av de bestrebelser, som særlig går ut på å gi kvinner en bedre utdannelse. Men ved spørsmål om ved hvilke midler og på hvilken måte dette best kan skje, er det nødvendig å ta kvinners av naturen anviste plass i samfunnet under alvorlig overveielse.

Heller ikke skal man nekte at det er flere sosiale spørsmål, for eksempel skole, fattigvesen, som frembyr sider for den kvinnelige dyktighet og medhjelp, men når man vil dra kvinnen inn i det politiske liv som aktiv deltager, er man etter flertallets mening i ferd med å overskride grensen for den rette fordeling mellom mann og kvinne når det gjelder samfunnsarbeidet. Derved ville kvinnen utvilsomt dras bort fra det kall og den gjerning hvortil hun naturlig er henvist.

Like mye som bevegelsen for innførelse av stemmerett for kvinner er berettiget til å hevde at ønskeligheten eller betimeligheten av en så gjennomgripende reform, like mye er man berettiget å anføre som avgjørende bevis at politisk stemmerett er gitt kvinner som en personlig rett noen steder i Nord-Amerika og på enkelte steder i Europa. I Østerrike er kvinners stemmerett knyttet til de «store Grundbesiddelser», og i Sverige har kvinner kun ved kommunal stemmerett en begrenset innflytelse ved valg av medlemmer til Riksdagens «Første Kammer». Disse landenes forhold gir ikke grunnlag for sammenligning med grunnlovsforslagene som foreligger.

Komiteens medlem Liljedahl stemmer for flertallets konklusjon, men kan ikke i det hele slutte opp om dets premisser. Det er dette medlems oppfatning at en reform som denne ennå er for lite anerkjent og påkrevd, samt at veien til statsborgerlig stemmerett for kvinnen i hvert fall bør gå gjennom ervervelse av kommunal stemmerett, i hvilken henseende en begynnelse allerede er gjort på skolens område.

Tre medlemmer (Bjering, Eiesland og Moursund) har en annen oppfatning både av kvinnesaken i alminnelighet og av spørsmålet om stemmerett for kvinner enn flertallet,og kommer også til et annet resultat når det gjelder berettigelsen og betimeligheten av grunnlovsforslagene.

********************

Mindretallet må i motsetning til flertallet hevde at kvinnebevegelsen er en bevegelse som er i pakt med den fremadstormende kultur – og en konsekvens av den hevdelse og utfoldelse av den individuelle frihet som utviklingen har ført med seg - og tilsikter en reform, hvis gjennomføring såvel for mannen som for kvinnen og dermed for hele samfunnet, må tillegges den største betydning.

Kvinnebevegelsen stammer, som av flertallet anført, fra Amerika. Det var under kampen for negerslaveriets avskaffelse, at et større antall amerikanske kviner først ble seg sin egen ufrihet bevisst og fra 1840 av begynte å slutte seg sammen i foreninger.

I London i år ble det avhold en Verdens Antislaverikongress, hvor det befant seg 7 delegerte amerikanske kvinner, men de blev etter en lang og heftig diskusjon utvist fra Kongressen, hvilket såvel i England som Amerika vakte en storm av uvilje. I begge land ga dette støtet til det organiserte kvinnesaksarbeidet.

Det første større kvinnesaksmøte ble holdt i staten New York i 1848. Her ble det i en resolusjon, underskrevet av 100 menn og kvinner, også stilt krav om kvinners stemmerett.

Som forkjemperne for kampen mot slaveriet hadde støttet seg til Den nordamerikanske Uavhengighetserklæring, gjør også den amerikanske kvinnebevegelsen det. Det ser derfor litt underlig ut når flertallet sans phrase [kort og godt] påstår at bevegelsen ifølge dens forkjemperes fremstilling går ut fra den kjente setningen: «Frihet, Likhet, Brorskap». Det kan etter det anførte i alle fall ikke gjelde Amerika, og når en ser til bevegelsens opprinnelse og gang – hvor det er i England, man er nådd lengst og hvor endog den amerikanske kvinnebevegelse har sin dype rot, mens Frankrike på sin side har inntatt en lite fremskutt stilling til saken - finner mindretallet ikke å kunne anta at kvinnesaken skulle kunne ha noen historisk sammenheng med den franske revolusjonen – hvilket formentlig er flertallets mening.

Mindretallet vil dog hermed på ingen måte ta avstand fra dem som muligens gjør det, da vi ingen betenkeligheter nærer for enten i alminnelighet eller i hensyn til kvinnesaken å yte den kjente setning vår tilslutning. Men vi tror dog de fleste med oss kun går ut fra den enkle uimotsigelige sannhet, som hittil altfor lite er trengt igjennom, at kvinnen like mye som mannen er og bør anses for - et menneske - et selvstendig tenkende og villende vesen med rettigheter og plikter, og personlig ansvar.

Men hvilket av de omtalte utgangspunkt man velger, målet blir det samme. Men når dette av flertallet angis som likhet - full likhet - med mannen, finner mindretallet denne betegnelse ikke adekvat, for ikke å si aldeles misvisende, og må hevde at det rette ord er likestilling eller likeberettigelse, som, selv om de ikke er ensbetydende, likevel kan benyttes om hverandre til å betegne hva bevegelsen tilstreber. 

Mindretallet mener at så sant kvinners menneskeverd virkelig fastholdes, og hun ikke som hittil alminnelig faktisk kun anses som et anheng til mannen, må det også samtidig erkjennes både som hennes rett og plikt, som for mannen, å tilegne seg kunnskaper utvikle og bruke sine evner og krever til eget så vel som til samfunnets gavn, og som helt ut selvstendig og ansvarlig individ fritt å kunne disponere over sin person og eiendom, og velge seg hvilken som helst virksomhet hun føler seg kallet til og som under den frie konkurranse kan oppnås.

Man ser derfor i ervervelsen av politisk stemmerett som kvinnesakens tilhengere overalt har som mål, ikke alene - som visstnok flertallet antar - «den fundamentale rett, som vil føre alle andre rettigheter med seg», men erkjennelsen av kvinners menneskeverd og hennes frie adgang til ved siden av mannen å ta del i det offentlige liv og øve innflytelse på lovgivning, på beskatning og forvaltning av de offentlige midler som på ordningen av alle anliggender i samfunnet som jo består av både kvinner og menn.  

Det kan ikke være tvil om at kvinners utelukkelse har vært skadelig for samfunnet. Like mye som husets anliggender blir vanskjøttet, hvor mange menn som enn er der når kvinner mangler, er det også all grunn til å anta at samfunnsanliggende heller ikke kan bli velskjøttede, hvor kvinnens ordnende hånd er ubenyttet, og at samfunnsborgere, verken menn eller kvinner, ikke vil kunne unngå å bære merker av at kvinnen er stilt i skyggen eller til og med stengt ute fra all direkte innflytelse.

Men går man så til samfunnet og undersøker litt nøyere dets institusjoner og lover, dets seder og moral og ser den sanne tilstand, så bestyrkes man i denne antagelse, ja man blir faktisk sikker. Det mannsstyrte samfunnet er svært mangelfullt, og flere av de største mangler peker så bestemt i retning av at det har vært skjebnesvangert at kvinners plass har stått tom, at hennes kallsreise for mindretallet står som en conditio sine qua non [ufravikelig betingelse] for å oppnå et bedre og lykkeligere forhold.

Man tror, at kvinner ved sin deltakelse i det politiske liv ikke bare her, men overalt, blott ved sin nærværelse vil virke foredlende på mannen og legge en demper på Partilidenskapen ved valg og forhandlinger, men også, at hun ved sin finere intuisjon, sin sterkere medfølelse og sin større tålmodighet vil tilføre de offentlige forhandlinger et nytt belivende element, som vil være av uvurderlig verdi ved lovens utforming og ved ordningen av alle samfunnets anliggender.

Det kunne nevnes mange saker, ved hvis behandling kvinners deltagelse ville komme vel med og uvurderlige bidrag som fører til heldigere resultater enn hittil er oppnådd, for eksempel skolelovene, politilovene og de lover som angår forholdet mellom mann og kvinne.

Men mindretallet vil først og fremst peke på to store saker, som overalt står på dagsordenen, og ikke alene venter, men påtrengende krever sin løsning, nemlig det sosiale spørsmål og fredssaken. De vil ikke etter mindretallets mening kunne ordnes tilfredsstillende uten kvinners hjelp. Stemmeseddelen må antas å bli et likeså mektig våpen i kvinnens som i mannens hånd.

Da det jo er flere kvinner enn menn, så mener mindretallet at flertallet kan spare seg sin frykt for at kvinners kår skal forverres, hvis hun får stemmerett. Stemmeseddelen er dog unektelig et våpen, som den svake kan håndtere likeså bra som den sterke. Og det har allerede vist seg både her og der at kvinnen både kan og vil bruke det. Hun vil derved virkelig oppnå, hva som tross alle smukke talemåter, delvise innrømmelser og forbedringer overalt hittil er blitt nektet henne, nemlig helt ut bli likestilt med mannen, og det ikke alene statsborgerlig, men også i sosiale og sædelig henseende. Dette vil selvfølgelig bli opptatt i hele samfunnets bevissthet og øve sin velgjørende innflytelse på samfunnslivet, det offentlige som det private.

At mindretallet ikke kan dele flertallets frykt for at kvinnen ved å få sitt menneskeverd anerkjent, skulle bli mindre skikket til å ivareta sine plikter som hustru og mor, eller at hennes deltakelse i det politiske liv skulle kunne bevirke noen forrykkelse i noen av naturens satt orden og derpå beroende arbeidsdeling eller noe tilspisset motsetningsforhold mellom mann og kvinne, er innlysende.

Men mindretallet kan godt forstå flertallets frykt; de forutsetninger det går ut fra, og det synspunkt det ser saken fra, kan jo ikke føre til annet. Flertallet har på grunn av det standpunkt det inntar ikke kunnet anvendt den meddelte verdifulle historikk.

Mindretallet henviser til kvinnesakens historie som et viktig bevis for at bevegelsen er at reformatorisk art, og man har all grunn til å vente seg heldige resultater av reformens fulle gjennomføring. Idet kan her ikke kan unnlate å bemerke at man i flertallets meddelelser savner opplysninger om hvilke følger de anførte innrømmelser overfor kvinnen kan påvises å ha hatt, skal man bare påpeke det faktum at overalt hvor kvinnesaken har fått fotfeste, der skrider den stadig frem.

Og målet er ikke, som flertallet hevder, nådd bare i mindre samfunn, øya Man og staten Wyoming, men i to store kulturstater, som omslutter disse mindre samfunnene. Man har altså hatt den beste anledning til å iaktta og sammenligne med andre land som har nådd lengst. 

I England har politisk stemmerett for kvinner stått på dagsordenen helt siden 1867, da J. St. Mill første gang la frem forslaget. Det er hittil blitt nedvotert, men mot stigende stemmetall og har nå etter meddelelser som må antas å være fullt pålitelige faktisk flertall for seg i underhuset, idet 365 av dettes medlemmer (173 Konservative og 192 Liberale av alle fraksjoner) offentlig har erklært seg for reformen. I de Forente Stater er forslaget om territoriet Wyomings opptak i Unionen som stat gått igjennom i Representantenes Hus, og der er godt håp om at det vil få flertall også i Senatet, i så tilfelle vil den nye stat vil ha adgang til å sende kvinner til Senatet.

Hos oss, som i de andre skandinaviske landene er spørsmålet om politisk stemmerett for kvinner visstnok først i den siste tid kommet på dagsordenen, men den kulturstrøm, som bærer denne saken frem, har nådd oss for lang tid siden, og litt etter litt øvet sin mektige innflytelse på lovgivningen, så kvinner har oppnådd noe mer frihet og større selvstendighet.

Vi nevner:

Lov om Håndverksdriften av 15. juli 1839 og 13. april 1866, om Handelen

8. august 1842, om ugifte kvinners myndighet 25 år gamle ved kurator

16. juli 1845, om Almueskolevesenet i byene

12. juli 1848, om Arv

31. juli 1854, Lov om kvinnens myndighet

11. april 1863, kfr. Lov om nedsettelse av myndighetsalder til 21 år for kvinner og menn

27. mars 1869, om Kvinners adgang til å ta Examen atrium og annenexamen av 15.juni 1882, kfr. Kirkedepartementets skriv av 26. april 1876, som åpnet adgang å ta middelskoleexamen

29. juni 1888, Om Formueforholdet mellom ektefeller

26. juni 1889 om Lovene om Folkeskolen på landet og i byene, hvor kvinner, som flertallet anførte, ble valgbare som medlemmer av skolestyre og tilsynsutvalg og stemmeberettiget i kretsmøter

De siste lovene har vært ikke vært virksomme lenge nok til at man ennå har hatt anledning til å høste noen nevneverdig erfaring av kvinners aktive deltakelse i skolens anliggender, men det har vi likevel sett at bestemmelsen nesten overalt har blitt mottatt med velvilje og at kvinnene mange steder har møtt villig frem og at de flere steder også er blitt valgt til medlemmer av tilsynsutvalg og skolestyre.

Politisk stemmerett for kvinner har i de senere år ofte vært behandlet i pressen, især etter stiftelsen av Kvinnesaksforeningen I 1884 og Stemmeretsforeningen i 1885, der begge planmessig har arbeidet for saken gjennom foredrag, brosjyrer og avhandlinger både i forskjellige Dagbladet og siden 1887 især i Kvinnesaksforeningens eget organ, «Nylænde», og endelig ved å stille seg i spissen for den petisjon, som med 4 533 underskrifter har kommet inn til Stortinget.

Beslutning:

1. Representantene V. Ullmann, O.Thomesen, G. Krogh, I. Sparre, A. Qvam, L. O. Lange, Nikolai Sørensen og Castberg fremsatte forslag til Grunnlovsbestemmelse  angående forandring i Grunnlovens §§ 50 og 52 bifalles ikke.

2. Representantene V. Ullmann, O. Thomesen, G. Krogh, L Sparre, W. Konow, A. Qvam, L O. Lange, Nikolai Sørensen og Castberg fremsatte forslag til Grunnlovsbestemmelse angående forandring i Grunnlovens § 50 bifalles ikke.

Kristiania i Konstitutionskomiteen 27. mai 1890.

J. Holmboe, Formand. A. Hval, Ordfører. Edv. Liljedahl, Sekretær.

Original kildetekst

Stortinget om stemmerett for kvinner