Kildeutdragene under er hentet fra Erikskrøniken som omhandler hertug Erik Magnusson av Södermanland, den svenske kongens lillebror. Erikskrøniken regnes som en viktig kilde til nordisk historie ved starten av 1300-tallet.
Krøniker ble i middelalderen skrevet som historieverk og underholdning. En krønike er en historisk dramatisk fremstilling i kronologisk rekkefølge, ofte full av overdrivelser, men ikke usannheter. Erikskrøniken ble til like etter at Erik selv døde, og den formidler et svært positivt syn på hans person og handlinger.
I kildeutdraget får vi vite mer om Erik og kongsdatteren Ingebjørg Håkonsdatter:
Kilden
| Tittel: | Erikskrøniken, utdrag. |
|---|---|
| Datering: | 1320-tallet |
| Opphav: | Sverige. Ukjent forfatter |
| Hentet fra: | Erikskrøniken utgitt av Rolf Pipping, Uppsala, 1921 |
|---|---|
| Rettigheter: | CC-BY-NC |
Mer informasjon om kilden
[Kildeutdragene er modernisert og oversatt fra gammelsvensk.]
Hertug Erik ved hoffet i Oslo [1306]
Her må sies at hertug Erik festet
den jomfru som han likte best,
den vakreste møy man kunne se,
kongen av Norges datter.
Jeg tror ikke hun var
eldre enn fem år gammel.
Kong Håkon sendte et brev,
der han med fagre og velvalgte ord
hilste til hertug Erik,
og inviterte ham til julefeiring
og at han ikke skulle vente,
men ri mot hoffet hans,
noe han også gjorde med hastverk.
[…]
Hovet i Bjälbo
Vårfrudagen [8. september 1306]
skjedde det som ofte skjer,
der ble holdt hoff i Bjälbo.
Der var det mange blide menn.
Hertugen holder bryllup for mange,
slik gode herrer ofte gjør
for trofaste menn.
Der var fem bryllup alt i alt.
Heldig er den mann som
får oppleve den største glede,
å velge seg en av alle de
kvinner, som er i verden,
og ha henne kjær i sitt hjerte,
og som av hjertens kjærlighet vil
henne vel, til døden skiller dem ad!
Hertugenes bryllup i Oslo [1312]
Kongen av Norge laget da til
en fest som man gjerne vil
gi sine venner,
og han lot hertugene [Erik og hans bror Valdemar] forstå
at han ville holde bryllup.
Det syntes de var godt å høre,
de ble både glade og blide.
Dyre klær og sverd
lot de lage og smi,
som de ville ta med seg,
og kledde opp sine riddere med to par
nye klær – og noen med tre
og fikk alle hestene skodd.
De hadde en lang vei å gå.
Ved Mikkelsmesse [29. september 1312] var de der.
Den som vet hvor Oslo er,
ja der sto deres bryllup.
Med de vakreste jomfruer man har sett,
to kongsdøtre.
En mann var aldri så bedrøvet
at hans hjerte ikke måtte le
så pene var de å se.
Hertug Erik den milde
han fikk den han ville ha.
Valdemar fikk
kongens brordatter.
Der var glede og stor lykke.
Gjester fikk dyre klær,
krigshester og ridehester.
Rikere dro de derifra enn dit.
Der var turneringer og dans
og lek og fagre ord,
glede hvor hen man vendte seg.
Gud sendte dem stor lykke
han gleder dem også nå i himmelen,
Valdemar og Erik!
Les original kildetekst
Hertig Erik vid hovet i Oslo
Här sigx at hertugh Erik hade fäst
en jomfru han unte bezst,
the vänasta ther man matte see,
konungsins dotter aff Norighe.
Jak tror at hon ey eldrä waar
än tha up a sith fämpta aar.
Konung Hakon sende tith breff,
ther stodho i fagher ord ok geeff,
ok hälsade hertogh Erik,
badh han om julin wara med sik
ok skulle ey lenger bidha
utan genstan fra thet howit ridha
ok til hans, thet mesta han formatte.
[…]
Hov i Bjälbo
Warfu dag then owermer
tha timade thet som opta skeer,
tha war eth hoff i Biälbo.
Ther war mangen man blidh ok froo.
Hertoghin giorde at sina män
bröllöp, som herra plägha ok än
at the men, ther the wäl röna.
Thet er möghelikit man skal them löna.
Wäl thet er ädela herra sidh
ok helzt then tidh han torff hans wiidh.
Ther waro fäm bröllöp all i sänder.
Wäl er then man godha lycka händer
ok then högha gläde skal skee
at välia sik ena aff alle thee
fruor, innan weldin är,
ok haffwa henne i sith hierta käär
ok aff hiertans kerleek wil
honom wäl, til dödhin them at skil!
[…]
Hertigarnas bröllop i Oslo
Konungin aff Norige redde tha til
en kost, som then man gerna wil
sina wini wel untfaa,
ok loot hertogana thet forstaa
at han wille thera bröllöp gjöra.
Thet totte them wara got at höra,
the wordo ther aff glade ok blidhe.
Dyr klede ok dyr smide
lotho the tha skära göra,
som the willo med sik fora,
ok kläddo thera riddara alla aff ny
med tu par klede oc soma med tre
ok lotho thera örss beslaa.
The haffdo en langan wägh at gaa.
Om mikelsmesso koma the thär.
Hwo som weyt hwar Oslo är,
ther war thera bröllöp reeth.
The wänasta jomfru man haffwer set
war other, twa konungsdötter.
En man war aldreg swa illa grötter
at hans hierta matte ey lee,
swa waro the wäna a at see.
Hertogh Erik then milde
han fik the han haffwa wilde.
The konugsins broderdotter war,
henne fik hertogh Waldemar.
Ther war frögd ok mykin gläde.
The gärande fingo ther dyr kläde,
örss ok gangara i gode liit.
Rikare foro the thädhan än tiit.
Ther war dust ok behordh,
danz ok leek ok fagher ordh,
gläde ä hwart man sik wände.
Then Gud ther them the gläde sände,
han gläde them nu i himmelrik
Wallemar ok hertogh Erik!