Harald Hårfagres saga - om seid

Kildeintroduksjon

Harald Hårfagre blir utsatt for en forhekselse og tar en grusom hevn.

Vikingenes mektige trolldom eller sjamanisme ble kalt seid og var en kvinnekunst. I kildeutdraget under kan du lese en beskrivelse av seid.

Kilden er hentet fra sagaen om Harald Hårfagre, konge på slutten av 800- og begynnelsen av 900-tallet. Sagaen om han er en del av Heimskringla – en samling kongesagaer skrevet av den islandske høvdingen og historieskriveren Snorre Sturlason omkring 1230. Verket består av totalt 17 sagaer om konger på 800-1100-tallet.

Sagaene inneholder flere skaldekvad, en spesiell form for dikt. Skaldekvadene har sannsynligvis vært overlevert muntlig fra generasjon til generasjon, og Snorre Sturlason brukte dem som kilder for fortellingene – i tillegg til sagn og egen diktning. Snorre Sturlason laget kongesagaene for å underholde og lære bort historie til den norske og islandske overklassen i sin samtid, altså opptil flere hundre år etter at hendelsene han skriver om fant sted.

Navnet Heimskringla ble gitt samlingen i nyere tid på grunn av de to første ordene kringla heimsins som betyr ”den runde jordskriva”. Heimskringla er den mest berømte av flere kongesagaer fra middelalderen. Ingen andre enkeltverk har hatt større betydning for ettertidens bilde av vikingtid og middelalder i Norge.

I kildeutdraget kan du lese en historie om hvordan kongen ble forhekset og hvordan menn som seidet ble sett på.

«Seidmændene paa Skratteskjær» tegnet av kunstneren Halfdan Egedius. Seid var en førkristen form for trolldomskunst og seidmenn ble hardt straffa ved innføringen av kristendommen. 

Kilden

Tittel:

Harald Hårfagres saga, kap. 25-26, halve 35

Datering: ca. 1230
Opphav: Snorre Sturlason
Hentet fra: Snorre Sturlason: Kongesagaer oversatt av S. Schjött i 1900.
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert]

Kapittel 25

Kong Harald drog ein vinter på gjesting i Opplanda og let stelle til eit julegjestebod for seg på Tofte [på Dovre i Gudbrandsdalen]. Julekvelden kom ein viss Svåse til døra då kongen sat til bords. Han sende bod til kongen at han skulle kome ut til han. Kongen mislikte dette bodet, og den same mannen som hadde bore bodet inn, bar kongens sinne ut. Men Svåse bad at mannen skulle føre fram ærendet ein gong til, og sa at han var finnen [samen] som kongen hadde gjeve lov til å setje gamma si på den andre sida av bakken like ved. Kongen gjekk ut. Fleire sa han ikkje burde, medan andre oppmuntra han, og til slutt lova kongen at han skulle bli med finnen heim. Dei gjekk over bakken til gamma hans.

I gamma stod dotter til Svåse, Snøfrid, opp. Ho var ei svært pen jente og skjenkte kongen ein bolle full av mjød. Kongen tok bollen og handa hennar, og straks fór ein heit eld gjennom kroppen hans, og han ville liggje med ho på flekken, same natta. Men Svåse sa at det kunne ikkje skje med hans gode vilje, utan at kongen festa ho [forlova seg] og fekk ho etter lova.

Då festa kongen Snøfrid og fekk ho, og elska ho så reint i ørska, at han brydde seg ikkje om riket sitt og alt det ein konge må gjera. Dei fekk 4 søner, Sigurd Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Rognvald Rettilbeine.

Sidan døydde Snøfrid, men ho skifta ikkje farge, ho var like raudleitt som då ho levde. Kongen sat støtt over ho, og tenkte at ho skulle livne oppatt. Slik sørga han tre vintrar over ho som låg daud, mens heile folket sørga over at kongen var komen på villstig.

For å gjere kongen god att kom Torleiv den vise og lækte han, og det gjorde han med klokskap, fyrst ved å jatta med: «Det er ikkje underleg, konge, at du minnest ei so vakker kone frå fornem slekt, og ærar ho på dun og silke, slik ho bad deg gjere. Men både di og hennar ære er mindre fordi ho låg for lenge i dei same kleda. Det ville vore betre om ho vart flytt og at dei skifta klede under henne.» Straks dei flytta ho ut av senga, slo det ein stygg og fæl stank og allslags vond lukt frå liket. Dei skunda seg då og fekk laga eit bål og brende ho. Fyrst vart heile kroppen blå, og det velta ut ormar, firfisler, froskar, padder og allslags styggedom. Såleis seig ho i aska, medan kongen steig til vit og gløymde all galskap. Han styrde sidan riket sitt og vart sterk som før. Han hadde glede av sine menn, dei av han, og alle saman av riket.

Kapittel 26

Etter at kong Harald fann ut av sviket til finnjenta [samejenta], vart han så harm, at han jaga unna sønene han hadde med finnjenta, og ville ikkje sjå dei meir. Men Gudrød Ljome drog til fosterfar sin, Tjodolv frå Kvine og bad han bli med seg til kongen, fordi Tjodolv var ein kjær ven åt kong Harald. Kongen var da i Opplanda. Dei reiste, kom fram til kongen seint på kvelden og sette seg ned langt ned på benken og sa ingenting. Kongen gjekk ute på golvet og såg bortover benkane, han heldt eit slags gjestebod, men mjøden var oppblanda. Han mulla for seg sjølv:

På garden eg ser i mengd
gråhåra menn,
lystne på mjød.
Kvifor støtt så mange?

Då svara Tjodolv:

I sverdeleiken fekk
vi kongens menn,
harde hogg i hovudet.
For mange vi var ikkje då.

Tjodolv slo ned hetta si, og då kjende kongen han og tok vel imot han. Tjodolv bad kongen om at han ikkje skulde sjå ned på sønene sine: «Dei ville nok gjerne hatt betre slekt på morsida dersom du hadde gjeve dei det». Kongen var sams i det. Han bad venen ta Gudrød med seg heim, dit han før hadde vore. Sigurd og Halvdan sendte Gudrød til Ringerike og Rognvald til Hadaland. Dei gjorde som kongen baud, og vart alle spreke og modige karar. Kong Harald sat sjølv i ro heime i sitt rike, og det var fred og gode avlingar.

[...]

Kapittel 34

Eirik Blodøks ville vera overkonge over alle brørne sine, og det same ville kong Harald. Dei to var lenge i hop. Ragnvald Rettilbeine [ein av Haralds søner med Snøfrid] styrte Hadaland. Han lærde å trolla og vart seidmann. Kong Harald likte ikkje seidmenn. I Hordaland var det ein seidmann som heitte Vitgeir. Kongen sende bod til han og bad han halda opp med å seida. Han svara med eit kvad:

De er 'kje mykje å undrast,
at me seider,
born av bønder
og bondekoner,
når Rognvald seider,
Rettilbeine,
Haralds heidersson
på Hadaland.

Men då kong Harald høyrde dette, bad han Eirik reise til Opplanda. Han kom til Hadaland og brende inne Rognvald, bror sin, med 80 seidmenn. Det verket fekk han mykje ros for.

Publisert 12. mars 2018 23:41 - Sist endret 12. mars 2020 10:08