Harald Hårfagres saga - om rikssamlingen

Kildeintroduksjon

Snorres fortelling om hvordan Harald Hårfagre startet rikssamlingen på grunn av den vakre Gyda.

Rikssamlingen var en lang og kompleks prosess som foregikk over flere hundre år. Harald Hårfagre regnes som den første kongen som hersket over en større del av det som i dag er Norge. Han regjerte på slutten av 800-tallet og begynnelsen av 900-tallet. Harald Hårfagre samlet et større område på Vestlandet som han ble konge over, noe artiklene nederst på siden viser. 

Harald Hårfagres saga er en del av Heimskringla – en samling kongesagaer skrevet av den islandske høvdingen og historieskriveren Snorre Sturlason omkring 1230. Verket består av totalt 17 sagaer om konger på 800-1100-tallet.

Sagaene inneholder flere skaldekvad, en spesiell form for dikt. Skaldekvadene har sannsynligvis vært overlevert muntlig fra generasjon til generasjon, og Snorre Sturlason brukte dem som kilder for fortellingene – i tillegg til sagn og egen diktning. Snorre Sturlason laget kongesagaene for å underholde og lære bort historie til den norske og islandske overklassen i sin samtid, altså opptil flere hundre år etter at hendelsene han skriver om fant sted.

Navnet Heimskringla ble gitt samlingen i nyere tid på grunn av de to første ordene kringla heimsins som betyr ”den runde jordskriva”. Heimskringla er den mest berømte av flere kongesagaer fra middelalderen. Ingen andre enkeltverk har hatt større betydning for ettertidens bilde av vikingtid og middelalder i Norge.

I kildeutdraget kan du lese Snorres fortelling om Harald Hårfargre og hvordan den norske rikssamlingen startet:

Tegning av et loft med en fager kvinne og mannlige sendebud som snakker med henne.
Gyda snakker med kongens sendemenn. Christian Krogh var en av kunstnerne som illustrerte 1899-versjonen av Heimskringla

Kilden

Tittel: Harald Hårfagres saga, kap. 1-4 («Rikssamlingen» og Gyda)
Datering: ca. 1230
Opphav: Heimskringla av Snorre Sturlason
Hentet fra: Kongesogur av Snorre Sturlason umsett ved S. Schjött i 1900.
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert.]

Harald Hårfagres saga, kap. 1-4

Kapittel 1

Harald overtok kongedømet etter far sin då han var 10 vintre gamal. Han var større og sterkare enn andre menn, og særskild pen og ein klok og handlekraftig mann. Guttorm, morbror hans, fekk ledelsen for hirda og heile landsstyringa og var høvding for hæren.

Då Halvdan Svarte [Harald Hårfagres far] hadde slokna, var det mange høvdingar som gjekk til angrep på det riket som han lét etter seg. Fyrste ut var kong Gandalf og brørne Hogne og Frode, søner av kong Øystein frå Hedmarken. Hogne Kåreson fór vidt omkring på Ringerike. Då gav Hake Gandalfsson seg på vegen til Vestfold med 300 mann og fór den øvre vegen om nokre dalar, og tenkte han skulle koma uventande på kong Harald. Kong Gandalf sat heime med sin hær, og var meint på å setja over fjorden med hæren sin til Vestfold. Då hærføraren Guttorm fekk vite det, samla han ein hær og drog med kong Harald inn i landet og vende seg mot Hake. Dei råka på kvarandre i ein dal, der vart det eit slag, og kong Harald vann. Der fall kong Hake og mange i hæren hans. Den staden kallar dei det no Hakadal [i Nittedal i Akershus].

Deretter drog kong Harald og hærføraren Guttorm heim, men då var kong Gandalf komen til Vestfold. Dei drog mot kvarandre, og då dei møttest, vart det eit hardt slag. Gandalf flykta og mista mesteparten av hæren sin, og såleis kom han seg attende til riket sitt. Då sønene til kong Øystein på Hedmarken fekk vita om hendingane, venta dei seg ufred og sendte bod til Hogne Kåreson og Gudbrand herse og sette stevnelag med dei på Ringsaker på Hedmarken.

Kapittel 2

Etter desse slaga reiste kong Harald og hærføraren Guttorm og alle folk dei kunne få med seg til Opplanda gjennom skogen. Dei spurde kor Opplands-kongane hadde sett stevnelag, og kom dit midt på natta. Vakta merka ingenting før hæren var komen utanfor stua som Hogne Kåreson var inne i, og likeins den som Gudbrand sov i. Dei satte eld på både to. Sønene hans Øystein kom seg ut med sitt folk og slost ei stund, og der fall både Hogne og Frode. Då desse fire høvdingane var fallne, fekk kong Harald, med hjelp av Guttorm, Ringerike og Hedmarken, Gudbrandsdalen og Hadeland, Toten og Romerike og heile nordlegaste delen av Vingulmork [omtrent dagens Akershus og Østfold]. Etter dette hadde kong Harald og hærføraren Guttorm ufred og fleire slag med kong Gandalf, og enden vart at kong Gandalf fall i det siste slaget, men kong Harald la under seg seg heile riket sør til Raumelva [Glomma].

Kapittel 3

Kong Harald sende nokre av mennene sine etter ei jente som heitte Gyda, dotter til kong Eirik frå Hordaland. Ho vart fostra i Valdres hjå ein storbonde. Kongen ville ha ho til frille [elskarinne], fordi ho var ei særs pen jente og gjæv. Då sendemennene kom dit, sa dei ærendet sitt til jenta. Ho svara at ho ville ikkje kaste bort møydomen sin på å få ein konge til mann som ikkje hadde større rike enn berre nokre fylke. «Men det tykkjer eg er underleg,» sa ho, «at det ikkje finst ein konge som vil ta heile Noreg og vera einvaldskonge der, slik som kong Gorm i Danmark og kong Eirik i Uppsala.»

Sendemennene tykte at ho svara fælt så overmodig, og spurde kva ho meinte med dette svaret. Dei sa at Harald var så mektig konge, at ho fullt kunne berga seg med han. Men enda ho svara annleis på ærendet deira enn dei likte, så såg dei inga råd til å få henne med seg, når ho ikkje ville sjølv, og dei gjorde seg klare til å fara. Då dei var ferdige, vart dei fylgde ut. Då snakka Gyda med sendemennene og bad dei bera desse orda hennar fram til kong Harald, at ho ikkje ville samtykkja i å verta kona hans på annan måte, enn at han for hennar skuld fyrst la under seg heile Noreg og herska likså fritt i det riket, som kong Eirik i Sveariket eller kong Gorm i Danmark, «fordi at då fyrst tykkjer eg kan han heita folke-konge», sa ho.

Kapittel 4

Sendemennene reiste attende til kong Harald og fortalde han kva jenta hadde sagt, og sa at ho var overlag frekk og uvettig, og tykte det var til pass om kongen sende mykje folk etter ho og tok æra frå ho. Då sa kong Harald at det var ikkje ille sagt av denne jenta, og ho hadde ikkje gjort noko som de var verdt å hemna seg for, og bad ho ha stor takk for orda sine: «Ho har mint meg om det som eg tykkjer det er underleg at eg ikkje før har komi til å tenkja på.» Og han la til: «Det lovar eg, og eg tek den Gud som har skapt meg til vitne, og som rår for alle ting, at aldri skal eg klippe eller kjemma håret mitt før eg har lagt under meg heile Noreg med skatt og skyld og velde, ellers så vil eg døy.» Desse orda takka hærføraren Guttorm han mykje for, og sa at det var kongeleg verk å halda sine ord.

Publisert 9. mars 2018 11:30 - Sist endret 12. mars 2020 10:08