I høymiddelalderen fikk europeisk kultur og skikk gradvis større innflytelse blant eliten i Norge. Ridderfortellinger var underholdningslitteratur som sto høyt i kurs ved europeiske hoff. En av de mest populære fortellingene var den om Tristram (Tristan) og Isond (Isolde), en kjærlighetshistorie. Den handler om den kjekke ridderen Tristram og den vakre irske prinsessen Isond, og deres tragiske kamp for kjærligheten. I 1226 oversatte en islandsk munk som het Robert denne ridderfortelling til gammelnorsk på direkte bestilling av kong Håkon Håkonsson.
Tristram er en idealisert europeisk ridder. Gjennom å lese om ham, lærte den norske adelen om hva slags verdier de burde etterstrebe og hvordan man skulle oppføre seg ved hoffet. Kildeutdraget gir innsikt i hva høviskhet var.
Kilden
| Tittel: | Tristram og Isond |
|---|---|
| Datering: | 1100-tallet |
| Opphav: | Ukjent opphav. Oversatt til norrønt av munken Robert i 1226 |
| Hentet fra: | Soga om Tristam og Isond, S. Eskeland, Norli forlag 1913, ss. 1-3 og 15-16 |
|---|---|
| Rettigheter: | Underlagt opphavsrett. Publisert med tillatelse fra Universitetsforlaget. |
Mer informasjon om kilden
[Kildeutdraget er modernisert]
Rivalin og Blankiflor
I Wales var det en ung ridder som het Rivalin. Han var den vakreste mann du kunne se – pen på utseende og vakker i kroppen, sterk og våpendjerv – det fantes ikke hans like blant ridderne, klok og handlekraftig som få. Rivalin hadde et helt følge med riddere og gjeve soldater hos seg, og han holdt godt av dem på alle vis, og var raus med gaver.
På den tiden hersket kong Markis over England. Han var eneherre over alle engelskmenn og i Cornwall. Hovedborgen hans lå i Cornwall og het Tintajol. Da Rivalin hadde spurt om kong Markis var hjemme, dro han til Tintajol med ridderne sine.
Da de kom inn i kongsgården, steg de av hestene sine og gikk fram til kongshallen på hirdmanns vis: De gikk to og to sammen og holdt hverandre i hendene. Alle bar da sin peneste rustning. Slik gikk de fram for kongen, og de hilste han med velvalgte ord. Kongen tok godt imot hilsenen, og svarte dem med stor akt. Han viste de til sine plasser, Rivalin ved siden av seg selv, og mennene hans videre utover derfra, etter hirdskikk og høvisk tradisjon.
Så spurte kongen Rivalin etter nyheter, og Rivalin hadde bare godt å melde. Rivalin bar fram ærendet sitt vel og vakkert, og sa at de gjerne ville få bli værende i kongshirden en stund og gjøre seg kjente i det flotte riket og se høvisk og fin oppførsel. Da kong Markis hørte det, tok han Rivalin og mennene hans i sin tjeneste, og ga de like mye makt og innflytelse som side egne riddere. For dette var en stor ære for han.
[...]
Den unge Tristram
Trofasthet er en dyd som ikke vokser vilt. Historien husker navnene til de få trofaste, og dikterne lager sanger til deres ære. Og blant alle navn skal Roald og Flores, hans kone, lyse som edelsteiner i kongekrona.
I borgen til Roald vokste Tristram opp. Selv visste ikke Tristram bedre enn at Roald var hans far, og fór i alle måter fram som en god sønn. Roald var veldig stolt av han og fikk tak i den beste læreren som var å få. Han het Kurneval.
Tristram ble opplært sammen med barna til Roald, men han viste seg i alt å være langt framfor dem, enten det dreide seg om hans hode eller hans flotte kropp og vakre ansikt. Han kom mye lengre enn de andre i både kunnskap og håndverk.
Læreren lærte han å både lese og skrive, og det gikk som en lek. Slik lærte han all den visdom som man kan få i bøker. Han lærte å spille på syv slag strengeinstrument og synge til, så det var ingen som kunde glede seg og andre med spill og sang som han. I oppførsel og humør, i kunnskap og styrke, og i høvisk framferd fantes det ikke hans like. Han lærte også mange språk som de snakket i andre land.
Da fosterfaren så hvor store framsteg han gjorde, ga han Tristram en vakker rustning, gilde våpen og gode hester, og trente han selv i våpenbruk og alt som en høyverdig ridder trenger å kunne. Og da Tristram var 14 år gammel tok fosterfaren han med seg på ymse ferder rundt om i landet, så han skulle lære å kjenne landet og folkets skikker.
Kjeldeutdrag på nynorsk
Rivalin og Blankiflor
I Bretaland [Wales] var det ein ung riddar som heitte Rivalin. Han var den vakraste mann du skulde sjå: fager av åsyn og ven på vokster, sterk og våpendjerv, so det fanst inkje liken hans millom riddarane, klok og framtenkt og rådfræg som få. […] Han hadde jamt ein heil fjølde med riddarar og gjæve hærmenn hjå seg, og han heldt deim so vel i alle måtar, og var so raust med rike gåvur, at det var med naud råda ville rekka til for han. […]
Den tid rådde kong Markis over England. Han var då einherre over alle engelskmenn og kornbretar [kornbretar er folka i «Kornbretaland» – Cornwall]. Hovudborga hans låg i Kornbretaland, og heitte Tintajol. […] Då Rivalin hadde spurt at kong Markis var heime, stemnde han til Tintajol med riddarane sine. Som dei kom inn i kongsgarden, steig dei av hestane sine og gjekk fram til kongshalla på hirdmanns vis: dei gjekk to og to jamsides og heldt kvarandre i hendene, og alle bar då sin fagraste bunad. Soleis kom dei fram for kongen, og helsa han med valde ord. Kongen tok helsinga vel upp, og svara med stor sømd. Han viste deim til setes, Rivalin attmed seg og mennene hans utetter derifrå, etter hirdskikk og høvisk sed. So spør han Rivalin etter tiender, og Rivalin har berre godt å melda. Og so ber han fram ærendet sitt vel og vakkert, og segjer at dei vil gjerne få verta verande i kongshirda ei tid og trøya seg og gjera seg kjende i det gjæve riket og sjå høvisk og fin sed. Då kong Markis høyrde dette, tok han Rivalin og mennene hans med stor fagnas i si tenest, og gav deim jamvel makt og vyrdnad framum sine eigne riddarar. For dette var ei stor ære for han.
[…]
Tristam unge
Truskap er ei dygd som inkje veks på bakkvistene. Soga gøymer på namne åt dei få trufaste, og diktarane kved songar til deira ære. Millom desse namna skal Roald og Flores, namne på kona hans, lysa som glimesteinar i kongskruna. […]
I borga til Roald voks Tristam upp. Sjølv visste han inkje rettare enn at Roald var far hans, og fór i alle måtar åt som ein god son. Og Roald var ovende vyrk um han, og heldt seg i løynd for å vera tenaren hans. Han fekk tak i den beste læraren åt han som var å få. Han heitte Kurneval.
Tristam vart uppskula i lag med borna til Roald; men han synte seg i alt å vera langt framum deim, anten det røynde på hans eller hovud, liksom han var mykje venare på vokster og av andlit. Difor kom han so mykje lenger både i kunnskap og allslags idrott og hagleik [håndverk].
Læraren synte han både lesa og skriva, og det gjekk som ein leik. Han lærde soleis all den visdom som ein kan få utav bøker. Og so lærde han han spela på 7 slag strengjespel, og syngja til, so det var ingen som kunde trøya seg og andre med spel og song som han. Og i lag og lynde, i vit og styrke og høvisk framferd fanst det kje hans make. Han lærde òg mange tungemål, av deim som då vart tala kringum i landa.
Då fosterfaren såg kor store framstig han gjorde, gav han honom fager bunad, gilde våpen og gode hestar, og sjølv øvde han honom i våpenbruk og alt som ein høgboren riddar treng um å kunna. Og då Tristam var 14 år gamal, tok fosterfaren han med seg på ymse ferder kringum i lande, so han skulde læra lands lag og folkets sed å kjenna.