Jacob Aalls dagbok fra 1814

Kilden

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert.]

Riksforsamlingen på Eidsvoll

Den 8. og 9. april forsamlet de utvalgte representantene seg på Eidsvoll. Vi har tidligere bemerket, at reisen, midt i førefallet på den uferdsomme årstid, da vårens virkning på en snøfull vinters levninger gjorde føret ubekvemt for bruken både av slede og vogn, hadde vært forbundet med store besværligheter. Imidlertid nedstemte denne ulempe ikke de reisenes sinn. Reisens besværligheter tapte seg under viktigheten av dens øyemed, og de var mer gjenstand for en spøkende og munter underholdning enn for klage.

De fleste representanter ankom til Eidsvoll ille tilrakkede av den søle, som de hadde måttet stampe den siste del av veien, hvor de på grunn av tellgrøp og snøblandet veismuss ikke vel kunne bruke hjulredskaper. Det var noe komisk, vel skikket til å formilde sinnets alvor, i den fast ukjennelige tilstand, som man presenterte seg for hverandre.

De fleste representantene hadde berørt Christiania, hvor de hadde fremstillet seg for Prinsen og mottatt av ham beviser på en vennlig oppmerksomhet. Ytringer av kjærlighet og høyaktelse for den elskede fyrste gjenlød overalt i de første samtaler i denne larmende gruppe. Kun enkelte var tause og mørke i sinn, engstelige for hva som skulle komme.  

Etterhvert som representantene ankom, meldte de seg hos forsamlingens marskalk, Ritemester Elieson, som hadde påtatt seg å ordne de økonomiske anliggender under oppholdet på Eidsvoll. I Christiania het det, at det var i denne henseende på det beste sørget for forsamlingen. Man skulle forefinne bekvemme logier og fullt opp av hva det behøvdes for å i økonomisk henseende føre et behagelig liv under dette opphold; men i virkeligheten fantes det ikke således.[1]

Forfatteren, som hadde vært i selskap på reisen med 5 deputerende fra nærmeste distrikter ved hans hjemsted, ble ille til mote da han erfarte, at reiseselskapet skulle splittes og fjernes hele fjerdinger fra hverandre. Lykken var ham imidlertid så gunstig, at han fikk sin medrepresentant, presten Grøgaard, til contubernal, som ikke alene var hans fortrolige venn, men delte anskuelser med ham om fedrelandets stiling, og bevarte dem gjennom alle omveltningenes stadier. Et par av hans øvrige reisekamerater skiftet derimot deres mening under den voksende selvstendighetsstrøm, og i politiske anskuelser, men visstnok ikke i vennesinn, bortfjernedes de i samme grad som logienes avstand.

Det ble anvist Grøgaard og forfatteren logi på Vengerbakken, en liten fjerding fra herresetet, hvor forsamlingen skulle holde sine møter, og det anviste logi hadde i sannhet et tarvelig utseende. Det besto av et eneste værelse med to senger og det aller simpleste husgeraad, og den første dag ville ha vært en hungersdag, om vi ikke hadde kunnet ta tilflukt i vår reiseniste.[2]

Vi tilbragte formiddagen den 9. med å innrette oss i vår lille husholdning, og kjørte om ettermiddagen til forsamlingsstedet for å motta bestemmelsene for den påfølgende dag.[3] I verkseierens store hovedbygning fant vi mange deputerende, noen knurrende over at de måtte dra så langt på landet fra forsamlingsstedet, andre over de slette foranstaltninger som var gjort, og denne surrende gruppe av bekjente og ubekjente arbeidsfeller var høyst interessant.

Det vanket imidlertid allerede skjeve og forskende blikk, dels av dem som kjente hverandres motstridende anskuelser om det store riksdagsemne, dels av dem som speidet etter hva som kunne bo hos den ubekjente riksdagsmann, ennskjønt den store hop ikke enda stilte seg under noen særskilt fane, hvilket først senere hen ble tilfellet.

De østlandske representantene, som mer bekjente med meningsforholdene, og blant hvilke Prinsen talte sine mest ivrige tilhengere, anså vestlendingene, bergenserne måtte dog ikke i denne henseende regnes til disse, som såkalte svenskesindede, som var misfornøyd med Prinsens fremgangsmåte, og i sær ikke bifalt selvstendighetsverket i den av Prinsen og hans tilhengere vedtatte stil. Ryktet hadde allerede utpekt noen av de mest ansette blant begge partiers tilhengere, og disse nærmet seg hverandre med forsiktighet, ytret sig ubestemt om dagens anliggende og først når man hadde funnet en av sine fikk samtalen en friere og fortroligere gang.

Prinsens tilhengere, og de som ga ethvert av hans foretatte skritt det mest ubetingede bifall, var imidlertid de mest høyrøstede, thi de trodde at de hadde den store mengdes stemme for seg. I dette foreløpige møte utbrøt således allerede noen i de mest smigrende lovtaler over Prinsen og hans adferd, mens den mindre talrike opposisjonen for det meste la sin tvil om visdommen i den valgte adferd for dagen ved en fullkommen taushet.

Der var dog også blant tvilerne noen høyttalende menn, som allerede da åpent fremsa sin mening om landets farlige stilling. I denne henseende utmerket seg især amtmann, senere stattholder Løvenskjold, som allerede den dag i samlingsstedets vestibyle med brede ord uttalte sin mening. Hele riksdagen igjennom under forhandlingene selv, ved spisebordet og i vestibylen, ytret han sig med samme fritalenhet, og han fremsatte sine tvil om hensiktsmessigheten av de gjorte foranstaltninger, og om landets stilling i det hele, med en åpenhet som aktverdig i seg selv, stundom utsatte ham for ubehageligheter.

Men forøvrig fant enda kun liten friksjon sted mellom partiene og den store strid flyttet seg egentlig til riksdagssalen. Den store skare ruget over sine tanker: partihøvdingene kvesset sine våpen til kampen. Derhos traff forfatteren flere hedersmenn, som i begynnelsen av møtet delte hans tvil, og sto likesom på politikkens korsvei, ubestemte til hvilken fane de skulle sverge, men som under forhandlingene ble selvstendighetens mest ivrige forsvarere.

Den første samling var imidlertid i hovedsak høyst fredelig, og ettermiddagen henrandt under vennlige hilsener, forsiktige nærmelser, stiftelse av nye bekjentskaper, som under harmonerende politiske anskuelser ofte ble grunnvollen til varig vennskap, og meddelelsen om den forskjellige skjebne som var truffen enhver i den huslige innretning.

Prinsen skulle etter bestemmelsen være kommen den 8. men kom først den 9. Han var blitt forsinket av en svensk utsending, lagmann Flad, som etter ryktet brakte nye skremsler fra den svenske regjering, som var like så spilte som de foregående. Ved siden derav bragtes mangfoldige rykter i omløp blant forsamlingens medlemmer, som skulle berolige gemyttene angående rikets stilling. Utlandets politikk skulle ha forandret seg med hesyn til Norge; store partier kornvarer skulle være ankommet til Bergen og fiskeriet for Trondheims regning hatt det heldigste utfall. Men disse og andre rykter ble båret om i forsamlingen på forskjellige måter. Noen anså det for forræderi mot den gode sak å tvile på sannheten i slike fortellinger, mens andre tvilte både om saken selv og den frelse som derved skulle vinnes.

[1] Det ble imidlertid gitt et forådsmagasin hos Elieson, bestående av kolonivarer, risengryn og brennevin, som ble utlevert etter befordring, og som ble benyttet av mange.

[2] Vi oppdaget imidlertid snart, at vi i denne henseende var bedre fart enn vi hadde ventet. En viss frykt for de fremmede gjesters fordringer hadde beveget vår vert og vertinne til å gi deres hus et falskt anstrøk av armod. Begge var vennlige, godmodige, og for sine gjester omhyggelige bondefolk, og der var få i den hele omkrets av representanter, som hadde det bedre en vi. Når forfatteren henvender sine tanker til stuen på Vengerbakken, hvor han under sitt opphold på Eidsvoll levde så mange timer fulle av urolig engstelse og tvil i anledning av dagens forhandlinger, står Ole Vengerbakken og hans kones vennlige omgang og omhyggelige pleie som en kjær erindring for ham.

[3] Vertens hester sto til representantens rådighet, men dels for bevegelsens skyld, dels for å spare bondens hester under en fortrang vår stolpret de fleste i slaps til forsamlingsstedet.