Christian Fredriks dagbok fra 1814

Kilden

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert.]

29. januar

Jeg har skrevet ferdig de proklamasjoner og brev som skal ledsage erklæringen om at jeg på ingen måte oppgir min arverett til Norges trone, og at jeg tar kongsnavn. Likeledes har jeg laget utkast til brevet til kongen av Sverige- et vanskelig arbeid, men jeg lar mitt hjerte tale og ber ham godkjenne det norske folks rett og rekke frem hånden til fred.

15. februar

Jeg har bestemt meg for å kalle sammen i morgen en rekke av de mest fremstående menn som er min tillit verdige, og sette dem inn i vår nåværende situasjon og mitt syn på den og for å høre deres mening.

16. februar

Dette er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Når jeg inntil nå hevdet at jeg måtte bestige tronen, så bygde jeg ikke bare på den gunstige virkning en slik energisk handling ville ha i nasjonenes og i Europas øyne, men fremfor alt på min arverett til denne trone som har tilfalt meg som min arvelodd ved Kong Frederik 6.s urettmessige avståelse.

Men da jeg i dag rådslo med de rettslærde Rosenkrantz, Sommerhielm og Falbe og de høyt opplyste menn Treschow og Sverdrup, var de alle av den mening at kongeloven ikke inneholdt noe om dette uforutsette tilfelle, og at man neppe kunne frakjenne en eneveldig konge retten til å avstå en del av sine land, for uten en slik rett ville ikke en uheldig krig for ham kunne ende med annet enn en fullstendig oppløsning av hans rike.

Så langt fra å ville bygge min rett til tronen på et grunnlag som det kan strides om, - så langt fra, sier jeg, å ville med falsk ærgjerrighet gjøre krav på en krone som ikke kan bli min med en absolutt soleklar rett, har jeg tenkt nøye over dette viktige spørsmål, og jeg har lyttet, med den glede som bare den kan føle som har et rent sinn, til den tale som professor Sverdrup holdt for meg i en privat audiens: han besverget meg ikke å sette kronen på mitt hode mot så å si hele den opplyste allmenhets mening; de rettigheter, sa han, som Frederik 6. har gitt fra seg, de faller tilbake i folkets hånd; og det er av folkets hånd De skal ta imot en krone som er desto skjønnere som der er folkets kjærlighet som skjenker den.

Senere talte de alle i samme retning, da spørsmålet kom opp, både Rosenkrantz, Anker, Treschow, Sommerhielm, Nielsen, Tank, amtmann Collett og Haxthausen, Falbe og Lütken.

Etter at de offisielle aktstykker var opplest, begynte forhandlingene med en høytidelig erklæring om at ingen ville være svensk; deretter gjentok man det jeg har nevnt i det foregående; alle rådde til at jeg skulle ta regjeringens tøyler i min hånd, slik som jeg hadde erklært å ville gjøre, og holde dem fast med all en kongens makt, videre at jeg skulle kalle sammen utsendinger fra folket og la dem gi Norge en grunnlov; da ville kronen tilfalle meg med den uomtvisteligste, den helligste rett, og hver eneste mann i landet ville være rede til å verge den med sitt liv. Og følgene av et slikt enstemmig vedtak av folket ville da falle tilbake på det og ikke på meg.

Min venn Anker, som forøvrig er meget herskesyk i meninger, og biskopen, som er vek som et siv og skifter oppfatning som andre skifter skjorte, de mente også at dette ville være det klokeste, særlig når det står et folkekrav bak.

Den eneste innvendig jeg gjorde- for jeg vil jo bare folkets vel- var at dette kunne gi våre fiender midler til å lage intriger, og at det ikke ville fremme vår sak i de utenlandske makters øyne, slik som den kunne fremmes ved en rask handling som den straks å sette mine fedres krone på mitt hode. Men alle forsikret de at når folkemeningen ble rådspurt på denne måten, ville den ikke finne seg i noe slags bråk og motsigelser, og de lovte meg i full samstemmighet ikke å tåle noen innvendinger; enhver uenighet kunne bare være inspirert fra Sverige og måtte slås ned.

Jeg følte vekten av deres alvorlige forestillinger, og oppgav villig både den rett jeg trodde å eie og min personlige mening, til beste for en folkemening som ble uttrykt av så kloke og aktverdige menn. Sejersted fortalte meg senere at han var helt enig i dette. Jeg kommer altså til å ta tittelen regent, og jeg vil stille meg i spissen for folket for å verge dets rett, en edel oppgave som Gud vil gi sin velsignelse. Alle la for dagen den varmeste begeistring for meg og fedrelandet.

17. februar.

Jeg har formet mine kunngjøringer og brev i samsvar med min beslutning av i går, og jeg leste dem opp for forsamlingen; alle ble rørt til tårer, og det var ingen ende på ros for den seier jeg hadde vunnet over meg selv; jeg hadde vunnet mer enn en kongekrone, jeg hadde vunnet alle nordmenns hjerter for alle tider, og Gud ville velsigne utfallet av mine edle bestrebelser, som var et slikt folk verdig.

Den store forsamling av utsendinger fra folket skal tre sammen på Eidsvold den 10. April. De er innkalt til den dagen etter å ha blitt valgt på samme dag som edsavleggelsen for Norges uavhengighet skal finne sted i alle kirker i hele landet. Alt må gjøres med religionenes vigsel, så vil velsignelsen følge med.

22. februar

Endelig kom den minneverdige dagen da jeg lot meg utrope til regent. Klokken tolv var byens fremste autoriteter samlet hos meg. Jeg lot lese opp for dem erklæringen fra Danmarks konge som inneholdt en detaljert fremstilling av alt det som hadde ført til at Norge var blitt avstått, og det som talte til unnskyldning for avståelsen.

Da opplesningen var ferdig, sa jeg: «La oss erkjenne hvor vanskelig Danmarks stilling er, og beklage en fyrste som uforskyldt er kommet i et slikt uføre». [...] Derpå sa jeg til forsamlingen: «Kongen har befalt meg å forlate min post og utlevere festningene til de svenske troppene; men jeg har spurt folket hva det vil, og svaret lyder med en røst: vi vil være nordmenn og ikke svensker! Alle ber meg stå frem som deres fører, og det står klart for meg at dersom jeg vendte dette folk ryggen, ville det være å gi fienden våpen i hende til å splitte og underkue et folk som vil våge alt for å verge sin uavhengighet. Derfor har det ikke vært tvil i min sjel om hva plikten byr meg, og dette er da min beslutning, slik som jeg her legger den frem for Dem og for folket.»

Så leste jeg opp min erklæring og mitt opprop til folket med all den varme og styrke som følelsene gav mine ord; hele forsamlingen var synlig grepet. Jeg sa: «Her i Deres nærvær avlegger jeg det høytidelige løfte å verge det norske folks selvstendighet; og jeg er forvisset om at i denne stund toner det samme løfte gjennom alle hjerter. På den høytidelige bededag skal vi alle avlegge eden for folkets åsyn.» [...] Jeg sluttet med disse ord: «Medborgere, gi hverandre hånden og la oss alle love å virke hver på sin kant som brave nordmenn for det elskede fedreland. Gud vil beskytte vår høytidelige pakt.»

Jeg ville satt pris på at en fra forsamlingen hadde gitt meg et svar på alles vegne, men alle var så betatt, og ingen hadde tenkt på dette på forhånd. Jeg trakk meg derfor tilbake, men var forøvrig meget tilfreds med denne virkelig gripende og betydningsfulle scenen.

25. februar

I dag så jeg en enda mer uforglemmelig dag bryte frem enn de foregående; det er bededagen som er forordnet hele landet over, den dag da folket skal sverge å forsvare og hevde sin uavhengighet.

Klokken 11 stod soldatene i rekker, og jeg red til Vår Frelsers kirke, som var aldeles overfylt. Gudstjenesten begynte med en salme og den vanlige messen, og deretter ble det sunget noen vers av Schultz og Thaarups praktfulle hymne oppe fra orgelet. Så steg biskop Bech opp på prekestolen og holdt en tale, og etter den leste han opp de offisielle aktstykkene som kunngjorde den store forandring som har funnet sted, nemlig at kongen av Danmark har avstått Norge til Sveriges krone, og at jeg har besluttet ikke å svikte det norske folk, men å verge dets frihet og rett, en beslutning som styrkes av et enstemmig ønske fra hele folket.

Nå stemte menigheten i en salme, og jeg gikk fra min tribune over til en forhøyning foran koret, omgitt av de mest fremtredende embetsmenn og offiserer. Og nå oppfordret biskopen alle som var der til å avlegge eden, og fra hele forsamlingen lød disse ord enstemmig og begeistret: «Vi sverge at hævde Norges selvstændighed og at ofre Liv og Blod for det elskede Fædreneland.»

Derpå vendte jeg meg til folket med disse ord: «Gud den almægtige har hørt vor Eed. Han kiender min oprigtighed og vil skienke mig Kraft og Held til at udføre det store Værk til Folkets Frelse og til Forsvar for dets Rettigheder. Vort håb er til Forsynet, at det vil beskytte vor retferdige Sag, formedelst den samdrægtighed som besieler os alle, og på hvilken vor Pagt er bygget saa fast som på Norges Klippegrund- Nu lyde Bønnen i Herrens Hus.»

Jeg var ikke fornøyd med måten jeg sa disse ordene på; mot slutten ble det til og med et ord borte for meg, og det var like ved å bringe meg ut av fatning; men de som hørte meg, selv lengst bak i kirken, forsikrer at de forstod meg godt og at jeg ikke talte for fort. [...]

17. mai

Denne dagen, som jeg kommer til å minnes så lenge jeg lever, ble i riksforsamlingen viet kongevalget. [...] En deputasjon på 16 medlemmer med presidenten i spissen overrakte meg en meget ærefull og smigrende adresse hvori jeg ble tilbudt kronen.

Jeg svarte at denne dagen aldri ville bli glemt fordi grunnloven, dette hellige vern for folkets frihet, var blitt vedtatt av riksforsamlingen i dag, og for meg var den aller mest uforglemmelig, fordi et fritt folks valg har kalt meg og min ætt til Norges trone for å verne om denne grunnlov.

Jeg bad om å få vente litt med å gi riksforsamlingen mitt svar, men, sa jeg, hvis det går slik at jeg tar imot kronen, så vil det være fordi min plikt mot nasjonen krever det, og fordi jeg vet at det alltid står i Guds hånd om mine tiltak skal krones med hell eller om han har tiltenkt meg den skjønne lodd å gi mitt liv til offer for Norges frelse. Jeg forsikret riksforsamlingen om min takknemmelighet og min hengivenhet. [...]

19. mai

Jeg hadde kalt sammen riksforsamlingen til klokken 11, og begav meg dit med stort følge; det var en deputasjon fra forsamlingen, og dessuten mitt råd og min stab. Jeg holdt en tale hvor jeg erklærte at jeg ville ta i mot kronen og jeg sverget på å ville styre Norges rike i samsvar med lov og forfatning. [...] Til slutt oppløste jeg riksforsamlingen. Bifallsrop fulgte meg da jeg forlot salen.

Rett etter var det kur hos meg. Jeg var meget beveget: derfor sa jeg ikke mange ordene. Det vet gud at dette er en stor og alvorlig beslutning, men hva gjør man ikke for et folks vel og i tro på Gud!

30. juni

I dag kom utsendingene fra stormaktene: fra Russland general Orlov Denisow, Fra Østerrike general Steigentesch, Fra England herr Foster og fra Preussen baron Martens. Admiral Bille hører også til selskapet. Han kom til meg nå i kveld, men da han hadde vært så lenge i Sverige, hadde han ikke stort nytt å fortelle meg fra København.

Han talte meget om tilstanden i Danmark, om den kritiske situasjon den danske stat er i, trykket til jorden fra alle kanter og blottet for hjelpemidler. Jeg sa ham at jeg hadde dyp medfølelse med danskene, men nettopp nå kunne jeg slett ikke ofre Norges interesser for Danmarks.

Han hevdet at det virkelig var stormaktenes alvor å ville tvinge Norge inn i unionen med Sverige, og sa at jeg ville føre store ulykker over landet dersom jeg i min halstarrighet lukket øynene for hvor lite vi har å stille opp med mot en slik overmakt.

1. juli

Straks han var kommet inn, holdt general Orlov en tale og erklærte på vegne av de fire allierte maktene at de som garanter for Kieler-traktaten, hadde sendt sine representanter hit med fullmakt til å kreve at denne traktaten ble oppfylt, og for å få i stand en endelig ordning av de vilkår som kunne trygge det norske folks lykke. Det var av hensyn til den og til meg personlig at de hadde besluttet å gå til dette skritt, og de oppfordret meg til å være dem behjelpelig, idet de varslet meg om hvilke alvorlig risiko det norske folket løp, ettersom både russiske, prøyssiske og til og med østeriske troppestyrker i verste fall ville stå til rådighet for den svenske kronprins. Da kunne det ikke være tvil om hva Norges skjebne ville bli: landet ville bare bli en provins, mens det nå kunne sikre sin frihet med grunnlovens vern under svensk overhøyhet. [...]

15. juli

Den 15. mottok jeg utsendingenes svar på mine noter. Det var holdt i helt diplomatiske vendinger. De beklaget at vi ikke hadde gått med på deres forslag, og erklærte at det ikke var noe rimelig forhold mellom de fordeler vi ville oppnå i vårt forslag til unionsvilkår, og de offer vi var villige til å gjøre for å få våpenstillstand. Derfor så de sitt håp om et lykkelig utfall av underhandlingene knust: men likevel lykkønsket de seg med å kunne overlate helt og holdent til Hans Majestet Kongen av Sveriges samvittighet om han ville godta forslagene fra Hans Høyhet, og dermed begynne å gjøre sin innflytelse i Norge gjeldende med en storslått velgjerning. Hva angår de frie stormaktenes garanti for unionsgrunnlaget og for våpenstillstanden, så skulle den ble gitt så snart kongen av Sverige hadde gått med på denne.

21. juli

Jeg innrettet mitt hovedkontor den 21. i Moss, for å være nærmere de kommende underhandlinger eller krigsbegivenheter.

26. juli

Den 26. mens vi satt ved middagsbordet på Tomb herregård, fikk jeg en depesje fra utsendingene for de allierte makter [...] hvor de underrettet meg om at Sverige hadde forkastet mitt forslag til våpenstillstand. [...] De sa at min stilling nå var så fortvilet at de ikke engang hadde rett til å beklage meg.

27. juli

Jeg svarte dem den 27. at de ikke hadde rett når de beskylte meg for ikke å ha tatt hensyn til deres advarsler om innstendige henstillinger; jeg hadde gått så langt nasjonens ære tillot, for å spare Norden for krigens redsler. Jeg kunne ikke gå med på å åpne festningene for de svenske troppene, og hvis dette mitt avslag fikk stormaktene til å støtte Sveriges krav, så viste dette bare altfor tydelig at man hadde besluttet at Norges velferd skulle ofres, og da hadde vi bare en ting igjen å gjøre: å sloss til siste mann mot de hærene som truet med å underkue vårt folk.

29. juli

Angrepet på Hvaler hadde foregått den 27. etter at storadmiral Puke den 26. hadde oppfordret den norske flåteavdeling til å overgi seg. [...] Den 27. klokken 5 om morgenen inntok den svenske flåte kampformasjon, dekket øyene fra siden, landsatte tropper og lot den lille norske avdeling bare få ti minutter til å trekke seg tilbake, dekket av batteriet i Slevik, som den nådde uten tap. 10 minutter senere og den hadde vært omringet. [...]

2. august

Allerede i morgen vil jeg kalle sammen statsrådet og diktere til protokolls en erklæring med min siste vilje for det tilfelle at krigslykken skulle føre meg i fiendenes vold, eller at det var guds vilje at jeg skulle kalles bort fra denne verden. Jeg erklærer derfor som ugyldig enhver innrømmelse, tronfrasigelse, erklæring osv. som jeg kunne bli tvunget til å avgi hvis våpenlykken skulle vende slik at jeg falt i fiendens hender. [...]

10. oktober

En ny periode av mitt liv begynner, kan jeg si, med min avreise fra Norge. [...] Det var altså om kvelden den 10. Oktober 1814 jeg forlot mitt landsted på Ladegårdsøen for å gå ombord på kommandør Fastings lugger som lå for anker like ved stranden. Det var svært mørkt den kvelden, og vi gikk ned til stranden under fakkellys; det var et sørgetog som måtte skjære enhver i hjertet, selv den som er hard som flint. Jeg støttet meg til Falsens arm og talte rolig om hvordan jeg skulle klare å holde forbindelsen med ham pr. brev den korte tiden han ble i Norge. Heldigvis, får jeg si, hadde ulykkene gjort meg så nedbrutt og sløvet at jeg i denne stund følte mindre sterkt den bitterhet som dette opptrinnet har voldt meg senere, når jeg har gjennomlevet det i tankene. [...]

Les original kildetekst

Hele dagboken kan leses på nasjonalbiblioteket.no.