Dette er spørsmål man kan få svar på i den «topografiske» litteraturen fra siste halvdel av 1700-tallet.
Topografiske beskrivelser ble gjerne skrevet av embetsmenn og prester og inneholdt detaljerte skildringer av de ulike regionene i Norge, der alt fra naturforhold og ressurser til økonomi, historie og levevis ble beskrevet. Denne litteraturen er en viktig kilde til å forstå hvordan Norge så ut og hvordan det norske samfunnet fungerte på 1700-tallet.
Kildeutdraget under er hentet fra en topografisk beskrivelse av Øvre Telemark og beskriver hvordan gårdene så ut i dette området på slutten av 1700-tallet.
Kilden
| Tittel: | Om en Bonde-Gaards almindelige Beskaffenhed og huse-Bygninger i Øvre-Tellemarken |
|---|---|
| Datering: | 1785 |
| Opphav: | Lund, Johan Rudolph |
| Hentet fra: | |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
[Kildeutdraget er modernisert og noe forkortet]
Om en bondegårds almindelige beskaffenhet og bygninger i Øvre Telemark.
§59
En gård er inndelt i innmark og utmark, som er adskilt ved et gjærde.
Ved innmark forstås det land som er innhegnet og ryddet til åker, eng og til tun for gårdens hus. Disse innmarkene er av liten omkrets for så vidt dens dyrkbare jord angår; men så snever og liten innmarkenes areale synes å være, så vidløftige er utmarkene, hvilke foruten fe-havnene også innebefatter skogen til enhver gård. Få utmarker er mindre enn ½ norsk mil i lengde, men de fleste er over en mil, undertiden halvannen, ja to mil og mer.
§ 60
Husene på en bondegård i Øvre Telemark består alminnelig 1) av et våningshus som vanligvis utgjør en stue og et lite kammers med et loft ovenpå. Kjøkkenet er sedvanlig eller i de fleste bønders våningshus også i stuen. 2) Av et fe-hus. 3) Av en stall. 4) Av et fåre-hus. Disse 3 siste husene har loft med en stige til uten fra, som kalles trev. 5) Et avlings-hus, som består av lade og løe. 6) Et eller flere hus til å bevare mat, klær og videre, som står fra jorden på stolper og kaldes stolpebur eller stabbur. I disse husene har beboerne på noen gårder også deres leie om natten på visse tider av året. 7) Et tørke-hus eller badstue, og endelig 8) har atskillige gårder en smie. Disse 2 siste husene står gjerne et stykke fra de andre.
Husene er alle oppført av tre, med fire hjørner og naver, og er sammenfeldt av tømmerstokker, hvor i mellom er lagt mose til tettelse. Taket består enten av never: bjerke-bark og av gres-torv eller og av never og spon. De såkalte taksponene, er korte tynne fjeler, som fuges sammen.
I våningshusene er det alltid et vindu og på noen 2 små glassvinduer. Kakkelovner, hvilke her som overalt i dette riket brukes av jern, gis kun i få stuer, men i dens sted har man i stuenes ene hjørne en kamin eller spis, som den kaldes, hvilken også brukes i de stuer, hvor man har kakkelovn. De velhavende eller fornemme bønder har derfor i deres dagligstuer både kamin og kakkelovn ved siden av hverandre, likesom disse har et særskilt hus til fremmedes bevertning, når de ikke har våningshus av to stokkverk med ordentlig innrettede overværelser, skjønt sådanne våningshus er sjeldne.
Loftet av ethvert noenlunde stort hus, som gårdmenn har, om det kun er en etasje, tjener ellers til overværelse og har et lite vindu. De fleste stuer er, i det minste på en side, forsynt med en benk som er fast i veggen. Der er og et 4, 5 eller 6 alen langt bord, av 2 eller 3 brede deler sammenslått, hvilende på en korsfot, på hvis fremste side likeledes er en benk på føtter, like så langt som bordet. Fornemme bønder har i deres værelser for fremmede gjort disse benkene omtrent som kanapéer med armer å lene seg på og ryggstykke, dog alt kun blot av tre. Ryggtreet på disse benkene er imellom således gjort, at det kan dreies om slik som man vil, til eller fra bordet.
I de fleste bondestuer finnes og skap like så høye som stuen, som er bygget til veggen, og sammen med det omtalte lange bord og benkene er disse alltid en gårds faste eiendom og forhandles ikke som rørlige ting.
De såkalte røykstuer, er for det meste av bruk, dog ser man enda i de øverste fjellbygder noen, hvis store og brede tømmer viser, at de for mange år siden er oppført. Disse er innrettet således: De har sjelden vinduer, men et lite hull på en av veggene med blære-skinn for, over to i kors lagte pinner. Midt på gulvet er det en avlang mur, som omtrent er et par alen bred og likeså høy, hvorpå ilden has. Røyken derfra trekker opp igjennom et hull på taket, hvorfra og lysning nedfaller. Fra dette hull henger en stang ned, som oven over taket er forsynet med et deksel av tre og halm til hullets lukkelse når man vil ha stuen varm, ved hvilken leilighet røyken da utbrer seg om veggene, som gjør at disse ofte er sorte. Til sådanne stuer er døren og inngangen vanligvis lav.
Foruten disse gårdshusene hører og vanligvis til enhver gård en eller flere boder å bevare høy i, dels på avsidesliggende enger og høysletter, og dels ved noen fjellmyrer, hvor man slår høy. Likeledes har atskillige og de fleste gårder setre for kreaturene [husdyrene] om sommeren, hvor man også har noen små hus for kveget, for folkene som passer dem, og til bevaring av det der fallende høy, da man ville merke, at en seter er et stykke land, som, enn skjønt i vill mark og skog, dog er oppryddet og innhegnet.