Hverdagsliv i Øvre Telemark

Kildeintroduksjon

Hva spiste og drakk en bondefamilie på 1700-tallet? Hva slags ting eide de og hvordan var arbeidsfordelingen mellom menn og kvinner?

Dette er spørsmål man kan få svar på i den såkalte «topografiske» litteraturen fra siste halvdel av 1700-tallet.

Topografiske beskrivelser ble gjerne skrevet av embetsmenn og prester og inneholdt detaljerte skildringer av de ulike regionene i Norge, der alt fra naturforhold og ressurser til økonomi, historie og levevis ble beskrevet. Den topografiske litteraturen er en viktig kilde til å forstå hvordan Norge så ut og hvordan det norske samfunnet fungerte på 1700-tallet.

I kildeutdraget under, som er hentet fra en beskrivelse av Øvre Telemark, kan man få et innblikk inn i telemarkbøndenes daglige sysler og økonomi i siste halvdel av 1700-tallet, slik de fremsto for embedsmannen Johan Michal Lund.

Bildet viser en dame forran et hus i telemark på 1880-tallet
Bildet hører til et album som har tilhørt folklorist og professor Moltke Moe (1859-1913), antatt fra 1880-årene med motiver fra Telemark.

Kilden

Tittel: Forsøg til Beskrivelse over Øvre-Tellemarken i Norge. Tiende Capitel: Om Øvre-tellemarkens Indbyggere i Almindelighed, deres Sæder, Mundart, Skikke, daglige Sysler og Oeconomie, samt klædedragt.
Datering: 1785
Opphav: Johann Michael Lund
Hentet fra: Forsøg til Beskrivelse over Øvre-Tellemarken i Norge, af Johann Michael Lund, belønnet med det Kongl. Danske Landhuusholdnings-Selskabs anden Guld-Medaille, Tiende Capitel, §69. Kiøbenhavn: Trykt hos Joh. Rud. Thiele, 1785
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert og forkortet.]

 

§69

Innbyggernes daglige sysler er om vinteren at mannfolkene hugger og kjører tømmer, samt brenner, tresker deres korn og tørker og maler det, og kjører deres høy hjem fra utmarken.

Mot våren må en del, for enda å profitere av isen, kjøre til kjøpstaden med det vilt, røkt kjøtt, skinn og mer, som de har å selge, og å føre hjem, hva de til vår-onnen eller pløye- og såtiden behøver. Om aftenen er deres arbeid at en og annen flikker sko, og at de øvrige skjærer barken av de hjembrakte løvtre-kvistene, eller som man her sier, skaver til kreaturene.

Kvinnfolkene eller fruentimmeres vinterarbeid er å røkte kreaturene [husdyrene], spinne, binde, veve og sy eller lage klær.

Mellom pløye- og såtiden og høy-slåtten, hugger og kjører mannfolkene på visse steder tømmer. Noen rydder og pynter på gårdene sine, andre skyter og fisker. En del reiser om og kjøper de kreaturene som de om høsten handler med til slakt, istandsetter deres gårdsredskaper til høy- og kornhøsten, og andre reiser til kjøpstaden og hjemkjøper sommerføden.

De Øvre Telemarkske bønders daglige økonomi er vel særdeles tarvelig, men ikke desto mindre kostbar, da deres føde består for det meste i grøt og flatbrød av byggmel, og da nesten alt det kornet de bruker er bygg. Ellers spiser de 4 ganger om dagen, og deres Mat-tid er således bestillt:

Så snart de står opp av sengen klokken 4 til 5, holder de et måltid, som de kaller Bidtaae, av kald byggmelsgrøt, som er igjen fra aftenen, med sur melk til, deretter arbeider de til klokka 9 eller 10, da får de mat til Dauers, som det kaldes, av varm grøt med sur melk til. Når de har hvilt en time etter måltidet, går de på arbeid igjen til klokken 2, da de holder deres middags-måltid, som kalles Undaalen, som består av tørr mat, nemlig smør og flatbrød med røkt eller kokt kjøtt, eller fisk og endelig ost. Der etter hviler de atter en time, før de igjen arbeider, men de blir ved å arbeide til klokken 8 eller 9 om aftenen, etter dagens lengde. Til aftens spiser de varm grøt med sur melk, hvilket siste måltid de kaller Natveren. Sådan er deres daglige kost.

Deres drikke består av sur valle eller myse blandet med vann. Søn- og helligdager koker de iblant en slags melsuppe på deres kjød, hvor i hverken er kål eller annet grønt, men alene noen poteter og i blant røtter eller neper. Deres levemåte kan derfor med rette kalles tarvelig om ikke ussel, og det så meget mere, som de, unntatt i julen, sjelden har øl i deres hus.

Det brød, som bøndene i disse trakter bruker, er det såkalte flatbrød, hvilket ved et rundt tre som med skårer rundt om er forsynet, blir utstrukket aldeles tynt, og deretter stekt på en rund jernplate som omtrent er en finger tykk, og som står på en jernfot eller noen steiner. Samme brød bakes vel fornemmelig av byggmel, men til høytider og til fremmedes bevertning bakes sådan brød og av rugmel, da det utstrekkes enda mer tynt enn brød av bygg, og da det tillike bedre stekes enn bygg-flatbrød, så smaker det bedre.

I dyre og misvekst år, når korn er meget dyrt, må en del fattige, som lider mangel på korn, bake brød av barkemel.

§71

Så lite som Innbyggerne i disse egne kan sies å være overdådige i ders daglige liv og leven: Så overflødig skal det dog gå til hos mange i juletiden og ved barsel-gilder; men især ved brylluper, fornemmelig hva sterk drikke angår. Disse drikker er Holstensk brennevin og sterkt øl, hvorav jeg har latt meg si, at det til brylluper har vært brygget 8, 10 ja 16 tønner, og at innbyggerne, for å gjøre øllet desto sterkere, setter det i gjæring mens det er varmt [...].

Meget overdådig med drikkevarer, før dog mer enn nå, har bøndene og vært ved deres begravelse-gjestebud, og betlere skal endog måtte ha en halv tønne malt til øl, når de har latt noen begrave, en skikk, som uten tvil skriver seg fra fortidens sedvane, med å drikke de dødes minne. Andre og rikere skal ved deres begravelses-gilder ha brukt 2, 4, ja ofte 5 tønner øl.

Brennevin er vel, som  jeg før har sagt, ellers noe, som innbyggerne ikke daglig bruker, men deres kontra-bøker med kjøpmennene, især deres som har handel i Arendal, viser ikke desto mindre, at det er en betydelig sum, som årlig går ut av dette fogderi for slike varer, og hvordan det er eller ikke, blir det en sannhet, at bøndene her og overalt i Norge gir alt for mange penger ut for brennevin.[...]

Til hypighets-varer, som bonden i Øvre-Telemark bruker, hører og tobakk, som enten tygges, røykes eller snuses av de fleste; endog fruentimmere røyker tobakk når de blir gamle. Og da tobakk er blitt en daglig fornødenhet for mengden, så er den sum heller ikke ubetydelig, som derfor av dette fogderie utgår, den jeg sikkert tror, at kunne ansette til henved 4000 Rdlr; dog blir det nok aldri enten passelig eller tjenelig, at bøndene selv skulle søke å avle tobakk, i det minste ikke så lenge de ikke kan avle det korn de behøver.

Kaffe og te er vel enda ikke blitt allminnelig her; men samme er dog kommet i bruk hos noen, som I denne sammenheng er dårlige nok til å ville etterape de fornemme.

[...]

§73

[...] En bonde i Øvre Telemarks innbo er og vanligvis av liten betydelighet. Når en av disse bønder, foruten kreaturer og gårdsredskab, har et eller to små sølvbegere, og foruten et par jerngryter, to eller tre kobberkjeler, et tinnfat og noen tinntallerkener, samt noen tallerkener av stentøy, foruten de i bønders husholdning her almindelige brukelige trekar, en del smed-redskaper, et par sølv-skjeer, og noen til stas på staburet opphengte nye kield, uldne sengetepper, er hans indbo anseelig.

De fleste er ikke forsynet med så mye, og har foruten deres hester, kreaturer, gårdsredskaper og noen gryter, samt en kobberkiele i mellom, ikke andre husholdningssaker enn noen fat, skåler, og andre kar av tre, foruten almindleige sengeklær. Bøndenes almindelige sengeklær er skinnfeller eller sammensydde fåreskinn med ullen på, og noen kield eller tynne uldne sengetepper, som de brer ut over den halm eller det Strå som de ligger på. Lintøy eller lakner bruker de aldri på deres senge, skjønt de, etter sigende, alltid skal ligge nakne. Til noens eiendeler hører og fiskeredskaper, likesom alle gårdebrukere har et eller to geværer og en kårde, men tilsammen uygjør verdien av en bonde af middelmådig formue, hans ganske løsøre, effekter med kraeturer, ikke meget over 100 Rdlr.

Publisert 12. mars 2018 15:23 - Sist endret 12. mars 2020 19:02