Ild på åren
I vikingtiden og middelalderens bolighus var åren hovedkilde for varme og lys, og stedet for matlaging. En åre var et åpent bål, litt opphøyet, gjerne plassert midt i oppholdsrommet, som ofte var det eneste rommet i huset. Ljoren, et hull i taket, slapp røyken ut og ved å ha døra åpen fikk ilden trekk.
Å si at rommet ble varmt er en overdrivelse av dimensjoner. Trekken gjorde at det sjeldent ble mer enn kanskje sju til ti grader på en kald vinterkveld. I tillegg lå røyken fra bålet som et tjukt teppe i stua, noe som førte til at både tak, vegger og møbler var svarte av sot. Årestuene hadde heller ingen vinduer, så foruten dagslyset som kom ned gjennom ljoren, var ilden den viktigste lyskilden i rommet.
Pipe og peis
I løpet av 1500, 1600- og 1700-tallet ble peisen tatt i bruk i de norske hjem, først av adelsmenn, embetsmenn og byborgere, og så gradvis av bøndene i bygdene. Med peisen ble ildstedet flyttet fra midten av rommet til ett av hjørnene, og viktigst av alt: peisen hadde pipe som førte røyken ut av stua. Med peis og pipe ble inneklimaet i bolighusene dermed betraktelig forbedret.
Nye lyskilder
Med pipa var det ikke lenger behov for ljore i taket og folk måtte finne nye lyskilder. Talglys var fint, men kostbart. Tranlamper var billigere, men luktet heftig. I skogsområder var tyrikvist et billig alternativ. Den store lysrevolusjonen i peisestuene var imidlertid vinduene.
Frem til midten av 1700-tallet fantes det ingen vindusproduksjon i Norge. Vinduer måtte dermed kjøpes fra utlandet, noe som gjorde dem relativt dyre og forbeholdt de bedre stilte i samfunnet. Da den innenrikske vindusproduksjonen kom i gang i 1755 gikk imidlertid prisen ned og vinduer ble tilgjengelig for flere. De fleste gårder fikk da vinduer og peisestuene ble raskt den vanligste boligtypen på Østlandet.
Dekorasjoner i stua
Pipa og vinduene i bolighusene åpnet opp for utsmykking og ny innredning. Da alt i rommet ikke lenger ble dekket av sot og vinduene gjorde stua lys, kunne beboerne rosemale veggene eller pynte med bilder.
Framskap, veggskap og hjørneskap kunne plasseres slik at de strakte seg opp mot taket. Slik fikk man utnyttet plassen bedre, og man kunne vise fram tallerkener, fat eller bøker til besøkende. Når ildstedet ble flyttet til et av hjørnene fikk man også mer gulvplass, slik at stua virket større.
Røykovn på Vestlandet
Omtrent samtidig som man på Østlandet tok i bruk peis og pipe, ble røykovnen tatt i bruk på Vestlandet. Røykovnen var et oppmurt ildsted uten pipe, men med ljore i taket. Røykovnen ble gjerne bare fyrt opp om morgenen og om kvelden, men varmen som ble magasinert i de oppmurte steinmassene kunne holde stua varm resten av dagen eller natten.
Jernovnen får opp varmen
En annen varmekilde var jernovnen som ble produsert ved de norske jernverkene fra 1600-talet. Som peisen ble jernovnene først tatt i bruk blant de mest velstående i byene, for så å sakte men sikkert spre seg ut over bygdene.
I motsetning til åren, peisen og røykovnen ble jernovnene ikke brukt til matlaging. Jernovnene erstattet dermed ikke peisen, men ble gjerne plassert ved siden av den i stua. Til forskjell fra peisen og åren var jernovnen svært varmeeffektiv og det var først når denne ble tatt i bruk at man virkelig kunne få opp varmen innomhus.
Vakre ovner
Jernovnenen ble kalt kakkelovner og kunne komme i mange forskjellige størrelser og etasjer.
Ovnene var støpt med motiver i barokk- og senere rokokkostil, og kunne være flotte kunstgjenstander. Ofte var motivene hentet fra bibelfortellinger, men også de dansk-norske konger og dronninger ble avbildet. Ovnene var altså prydgjenstander i seg selv, og gamle ovnsplater er fortsatt populære. Hver ovn besto av to langsider og to kortsider samt en topp og bunnplate som passet sammen. Derfor var det lett å ta med ovnene om man skulle flytte.
Endringer i byggestil og omgangsformer
I de gamle årestuene med ljore var det kun en etasje, men med pipen ble det mulig å bygge i høyden. Jernovnene gjorde det i tillegg enklere og tryggere med oppvarming i flere rom og folk kunne utvide husene.
Særlig i byene ble det vanlig med større hus med mange rom. Slik kunne de som ville trekke seg tilbake fra fellesskapet. Kjøkken og senger, som tidligere hadde vært en integrert del av stua, ble trukket ut til egne rom.
Endringene i byggestil bidro til at det ble større skiller mellom folk, også mellom kjønnene. Før kunne kvinnene følge med i mennenes samtaler, men med jernovnene kunne for eksempel mennene trekke seg inn i stua for å snakke, mens kvinnene ble igjen på kjøkkenet.
Bedre inneklima - bedre helse
Pipe, jernovn og vindusglass ga altså varme, lyse og hygieniske hjem – dagliglivet ble revolusjonert. Og nettopp det at flere slapp å puste inn røyk i trekkfulle og kalde hus, er også med på å forklare at dødeligheten var synkende på 1700-tallet.