På besøk hos fabrikkeier Halvor Schou

Kildeintroduksjon

«Vel tilbake på Sinsen førte vertinnen oss damer til sine private rom, hvor soveværelsene lå, og hvor det hersket komfort, som vi enkle mennesker vanskelig hadde kunnet forestille oss.»

På midten av 1800-tallet besto det øvre sosiale sjiktet i de norske byene av embetsmenn og rike næringsdrivende borgere. Blant disse var fabrikkeier Halvor Schou (1823-1879) .

Halvor Schou var sønn av bryggerieieren Christian Julius Schou. Han hadde studert handel og språk i England, Frankrike og Tyskland, og i 1855 etablerte han Hjula veveri ved Akerselva. Veveriet ble etterhvert en av landets største tekstilfabrikker med over 800 ansatte.

I 1869 var en svensk kvinne med navn Emilia Steffenburg Ericsson på besøk i Norge sammen med sin far og to søstre. I Christiania var de invitert til Sinsen gård der Halvor Schou bodde sammen med sin kone Anna Cecilie f. Crowe og deres barn.

I kildeutdraget under kan du lese Emilias beskrivelse av besøket og av familien Schous hjem, og få innsikt i det øvre sosiale sjiktet i Christianias livsstil.

Vinterhagen på Sinsen gård ca. 1885. Foto: Rustad, Marie (Lillemor) Magdalena. Eier: Oslo museum.  

Kilden

Tittel: Reiseskildring av Emilia Steffenburg-Ericsons. Fra et besøk hos Halvor Schou på Sinsen gård.
Datering: 1869
Opphav: Emilia Steffenburg Ericsson (1829-1892) fra Sundham i Falun i Sverige
Hentet fra: Gjengitt i «En Dalmas-families norgesreise 1869». St. Hallvard 1952
Rettigheter: Underlagt opphavsrett. Publisert med tillatelse fra Selskabet for Oslo byes vel.

Mer informasjon om kilden

Vi hadde om formiddagen avtalt med kusken at han også skulle kjøre oss til Sinsen, og kl ½ 6 stod den lille drosjen med de grå skimlene atter for porten. Det bar i vei til en annen kant av byen enn den vi tidligere på dagen hadde besøkt, og veien gikk hele tiden oppover. Jeg var ikke det spor spent og gjorde meg ingen forhåpninger. Jeg syntes vi den dag hadde sett så meget skjønt, stort og prektig, at aftenen vel ikke kunne formå å oppveie inntrykket derav. Eyvor håpet bare at det ikke skulle finnes noen barn i huset, så hun skulle bli nødt til å kjede seg sammen med noen «sippede» små frøkner. Resten av selskapet inntok er rolig avventende holdning.

Etter en kjøretur på ca. 25. minutter dreide vi inn gjennom en mørk allé, og stanset foran et stort hus, hvor døren ble åpnet av en tjener i gallonert livré [uniform med dekorative bånd]. Kusken fikk ordre til å hente oss kl. 10, hvorpå vi trådte inn i en teppelagt forstue, hvor en herre med et behagelig høyst interessant utseende straks viste seg. Det var verten, og han bød oss meget elskverdig velkommen. Like etter kom også vertinnen, hvoretter herr Schou tilføyde «at det var dem en stor fornøielse at se og modtage svenske damer, noget som var sjeldent i Norge». [...]

Halvor Schou var en mann med regelmessige, vakre og sjelfulle trekk, som røpet en dannet og virksom ånd, noe tæret av det anstrengende arbeid han utøvet som landets største klesfabrikant. Hans samtale vitnet om en mangesidig innsikt, nøye iakttagelse og erfaring. Dertil kom en elskelig og naturlig fordringsløshet, samt en liketil enkelhet i hans vesen. Disse egenskaper, som er sjeldne hos en millionær, gjorde ham til den behageligste mann jeg noensinne har møtt.

Fru Cecilie, som var engelsk født, var en fullkommen skjønnhet med rene, plastiske, edle, inntagende trekk. Hun ønsket oss velkommen med rolig, stille verdighet, og førte oss straks ut på verandaen i bygningens annen ende, hvorfra det var den herligste utsikt over Kristiania, og den fra ethvert punkt like henrivende fjord. Vi visste ikke hvor vi helst ville la våre øyne hvile, men kunne med møye slite dem fra det beundringsverdige menneskepar, som henrev oss både ved sin enkle hjertelighet som ved sine fullkomne egenskaper, omgitt som de var av rikdommens mest fullendte behag og prakt. Men en prakt som ikke tynget, bare så vidt merkbar, paret som den var med denne enkle hjertelighet, som gjorde at vi straks følte oss som hjemme og gamle bekjente. En livlig samtale kom straks i gang, spørsmål og svar vekslet som om vi skulle kjent hverandre i årevis.

Etter en stund foreslo vertskapet at de skulle vise oss en vakker utsikt fra en høyde bak eiendommen, og mens vi ventet på vognen, skulle vi se deres vinterhage. Gjennom et par store kongelige møblerte salonger nærmet vi oss et par dobbelt-dører av speilglass, hvorigjennom man så høye, vakre planter og blomster ordnet med fullendt smak, med et høyt sprudlende springvann i midten. Vi steg så nedad en bred marmortrapp på den ene side av dette vekstrom, og fortsatte så gjennom enda to store rom, alle overfylt med inn- og utenlandske, ja t.o.m. tropiske vekster (for hvilke der fantes et spesielt rom) og frukter, som dog ennå ikke var modne. Her og der var anbrakt små innbydende hvileplasser.

På tilbakeveien stanset vi nedenfor den forhøyning som dannet den ene halvpart av det ene vekstrom, og hadde vanskelig for å rive oss løs fra det ubeskrivelig skjønne syn som nettopp her viste seg for våre øyne. Rundt den lille fontenen, hvis vannstråler glitret i aftensolen, var de utallige, mangefargende blomstene ordnet på en så naturlig, men dog kunstnerisk måte, at det vakte vår høyeste beundring.

Etter avsluttet rundtur slo vi oss ned i salen, et stort firkantet rom med bonet ekegulv lagt i ruter, og med tunge gardiner av silkedamask for vinduene.  Veggene var prydet med store, kostbare malerier. Tunge, mørke, antikke stoler og et stort, kostbart rundt bord, samt en åpen marmorkamin forsynt med en skjerm av høy verdi, dannet ellers møblementet.

Herr Schou talte med utsøkt enkelthet om hvorledes deres gjester, når de i julen moret seg med dans, mellom dansene kunne promenere ut i vinterhagen, hvor det ved varmeledende rør alltid var samme temperatur som inne i rommene.  Under samtalen serverte han selv seltersvann [vann med kullsyre] og punsj.

Nå ble det meldt at vognene var kjørt fram, hvorpå vi begav oss i vei oppover den omtalte åsen, hvormed man i Norge mener temmelig høye fjell. I den første vognen, en elegant landauer [vogn med kalesje og fire hjul] forspent med et par ekte norske hingster, kjørte vertinnen, Pauline og jeg, samt Christian oppe hos kusken. I den annen, en åpen charbang [en åpen vogn med en benk langs hver side og inngang bakfra] med plass til 6-8 personer, alle barna med Eyvor og herrene foran. Her Schou kjørte selv et par kraftige gudbrandsdølinger.

Det bar oppover hele veien, og til slutt ble det så bratt at vi foretrakk å fortsette til fots. Utsikten fra toppen var ubeskrivelig deilig, men dog i skjønnhet ikke overtreffende den fra Oscarshall, men kanskje mer omfattende. [...]

Vel tilbake på Sinsen førte vertinnen oss damer til sine private rom, hvor soveværelsene lå, og hvor det hersket komfort, som vi enkle mennesker vanskelig hadde kunnet forestille oss. Disse rom benyttes ikke om dagen. Sengene var gjort i stand for natten, ullteppene brettet opp for å holde sengene luftige og kjølige. Store baljer og mugger med vann til vaskingen stod oppstilt foran kaminen i foreldrenes soveværelse. Et toalettbord skinnende av sølv og gull rakk jeg knapt å kaste øye på. Herr Schous toalettrom lå ved siden av, likeså barnas soverom med fine, nette senger, hvorover stod sentens på engelsk manede dem til bønn. Disse siste værelser var fulle av elegante dukkeskap og utallige leketøy, som ville moret selv gamle mennesker å betrakte nøyere, hvis bare tiden hadde tillatt det.

På den andre siden av den korridor som skilte disse rom fra den til gårdsiden liggende rekke, lå Christians værelse meget propert og koselig, hvor det med nyttige og fine småting vel forsynte arbeidsbord vitnet om et ordentlig og rolig vesen. I hvert rom fantes også klokkestreng.

Klosettet i nabolaget besøkte vi også. Det var luftig, fint og komplett luktfritt, samt forsynt med ventiler, vinduer og gasslykt. Baderom for varme og kalde bad fantes også i nærheten. I korridoren var anbrakt en utslagsvask av hugget og polert stein for vaskevann og en vannledningskran, hvor man lettvint kunne hente rent vann.

Husets frue var glad for vår begeistring over alt dette, og bad om også å få vise oss sitt kjøkken, hvortil vi drog avsted.  Dette var om mulig ennå mer beundringsverdig enn alt det øvrige. Det var et meget stort og lyst rom med lysegule, oljemalte vegger, og et så skinnende gulv, at det nesten er ufattelig at noen torde gå på det, enn si her utføre det vanlige kjøkkenarbeid. Et stort bord med blankpolert skive stod midt på mønstergulvet, og til den ene side en komfyr skinnende av stål og messing. Den hadde dobbelte systemer med skap for oppvarming av tallerkener etc. På den annen vegg var der en innredning hvor man kunne kjenne igjen de forskjellige værelsers ringeklokkesignaler. Så fulgte oppvaskrom, samt rom for tjenerne etc.

Da denne rundtur var ferdig, gikk vi til spisestuen, hvor en souper [kveldsmat] var servert. Spisestuen lå til gårdsiden til venstre innenfor forstuen og hadde tre vinduer. Midt på gulvet et stort, langt bord så overfylt med sølv, skåler, blomstervaser, mugger, fat etc. at man knapt kunne se tvers over bordet. Over bufféen to store oljemalerier av herr Schous foreldre. Faren lever fremdeles og er Norges største ølbrygger og grunnrik.

Vi tok straks plass ved bordet, hvor tjeneren serverte oss te, hvortil vi spiste etter hverandre eller på en gang omtrent som man selv ville på tallerkenen: Smør og brød med fin ost og norsk geitost, som man selv skar av, røkt eller saltet kjøtt, røkt laks med eggerøre, kald hummer, stekt flyndre, nedlagt laks, svinestek med grønnsaker (som dog alle lot urørt), and eller kylling. Dertil te, melk, øl og vin. [...]

Vel tilfredse gikk vi fra bordet og inn i salongen innenfor verandaen hvor vi ennå ble sittende og samtale en stund. I et hjørne av stuen så vi en byste i hvit marmor av Bissen. Den forestilte vertinnen.[...] Men tiden tillot oss ikke lenge å beundre hverken dette eller andre kunstverk, som her fantes i overflod. Vi ville heller isteden benytte den lille stund som var tilbake, til å tale om det norske samfunnsliv og dets moralske tendens, hvis rene luft vi alt hadde følt oss omgitt av fra første stund i Kristiania. [...]

Full av beundring  og kjærlighet til det folk vi nå til en begynnelse gjennom dette elskverdige par hadde lært å kjenne, tok vi avskjed og returnerte til Scandinavie. Jeg hadde dog vanskelig for å sove. Alt hva jeg i dag hadde sett og erfart lyste som glitrende fantasibilder for mitt indre syn.

Publisert 31. juli 2018 12:37 - Sist endret 11. mars 2020 16:40