Norsk nøytralitet under europeiske kriger har vært en farlig sport. Så lenge det gikk bra, var det fabelaktige tider for eksporten. Men hvis Norge ble trukket inn i krigen, ble det nød og elendighet.
Tiårene på slutten av 1700-tallet var en fabelaktig tid for eksportnæringene. I Europa var det krig, mens Danmark-Norge var nøytralt, og det var stor etterspørsel etter norske eksportprodukter, spesielt trelast.
Høykonjunktur og krig
Eksporten økte, inntektene var enorme, og mange eksportører bygget skip og etablerte seg som skipsredere. De ledende familiene la seg til et overdådig forbruk, både i Kristiania og i de mindre byene langs kysten.
Men også den jevne mann og kvinne hadde fordel av den store etterspørselen etter varer og tjenester.
Inn i krigen
Så kom det store omslaget da Danmark-Norge ble trukket med i napoleonskrigene i 1807. Kong Frederik 6. sluttet seg til Napoleon og dermed til fastlandsblokaden av Storbritannia. Til gjengjeld ble Danmark-Norge utsatt for blokade fra Storbritannia.
Det betydde at utenrikshandelen langt på vei ble stanset. Norge hadde en stor utenrikssektor med trelast og fisk som de viktigste eksportvarene. Korn var den viktigste importvaren – den var helt avgjørende for folk. Blokaden var derfor et knusende slag mot norsk økonomi og den norske befolkningen.
Arbeidsledighet og nød
Trelasthandelen, som hadde hatt Storbritannia som det viktigste markedet, stanset, og importen av korn opphørte nesten fullstendig. Derfor ble det arbeidsledighet og nød i landet.
«Som Brugs Eyer har ieg over 300 Sjæle at forsørge, uden Indtægt af Trælasten», skrev Lars Ingier på Stubljan utenfor Kristiania i mars 1808, rett før han skulle forlate bruket for å delta i krig mot Sverige. Dersom han så rent forretningsmessig på det, ville det være best å si opp alle som hørte til bruket unntatt dem som arbeidet på kruttverket, skrev Ingier. Men han følte ansvar og prøvde å skaffe korn til bruksbefolkningen.
I årene 1810 til 1812 kom handelen med England i gang igjen, og forholdene i Norge ble bedre. Men så strammet blokaden seg til igjen, inntil det ble fred i Europa i 1814.
Fred og konkurs
Med freden ble forholdene mer normale, og kornforsyningen kom i gang igjen. Men de fleste av de største norske trelasthandlerne bukket under i etterkrigsdepresjonen de følgende årene.
Mange hadde lånefinansiert ekspansjon og skipsbygging i de gode årene og var sårbare. Britisk trelasttoll som ble innført for å favorisere trelast fra Canada, gjorde ikke saken bedre.
Samtidig mistet jernverkene sitt privilegerte marked i Danmark og ble gradvis utkonkurrert av britisk jern fremstilt med mer moderne metoder.
Fremgang i 1820-årene
Til tross for tollbeskyttelsen greide ikke Storbritannia å skaffe all nødvendig trelast fra Canada. Fortsatt ble en stor mengde planker kjøpt fra Norge.
Bjelker ble i større grad solgt til Nederland, og for bord og planker av dårligere kvalitet ble det funnet et nytt marked i Frankrike. Trelasteksporten fikk dermed økende omfang fra midten av 1820-årene, selv om prisene var lave.
Den nye nøkternheten
Siden de gamle trelastdynastiene i stor grad hadde bukket under, var det nye folk som sto for trelasteksporten. Nye folk kom også inn i andre virksomheter, og det vokste fram et nytt borgerskap som var mer nøkternt enn det gamle og i flere tilfeller påvirket av Hans Nielsen Hauge.
Det skjedde altså både en økonomisk og en kulturell omvandling i tiårene etter napoleonskrigene. De gamle handelshusene gikk nedenom, men ble erstattet av nye folk som fant nye markeder.