Sommeren 1814 forsøkte stormaktene å mekle mellom Norge og Sverige. Christian Frederik aksepterte imidlertid ikke Karl Johans krav om at svenske tropper skulle innta norske grensefestninger under forhandlingene.
Dermed brøt det ut krig, først med et svensk angrep mot Hvaler 26. juli og deretter invasjon av Smaalenene (Østfold) den 31. juli og 1. august. Men krigen skulle bli kortvarig, da hverken Sverige eller Norge egentlig ønsket den.
Svensk fremgang
De norske styrkene ble først raskt presset tilbake av svenskene, som dermed sikret seg gunstige stillinger. Halden ble beleiret, mens Fredrikstad ble tatt 4. august.
Tilbakeslagene fikk Christian Frederik til å avblåse et planlagt motangrep ved Rakkestad. 9. august trakk nordmennene seg tilbake over Glomma ved Askim. Samtidig angrep svenskene den viktige stillingen ved Langnes skanse.
Ubetydelige norske seire
En mindre svensk styrke krysset grensen sør for Kongsvinger, men ble stanset ved Lier skanse 2. august og deretter angrepet og slått på nytt under retretten 5. august. Disse norske seirene skal likevel ikke overdrives. I realiteten var den norske hæren sjanseløs mot svenskene.
8. august konkluderte Christian Frederik og statsrådet med at krigen ikke kunne vinnes, og aksepterte et svensk forhandlingstilbud. Forhandlingene munnet ut i Mossekonvensjonen 14. august, bare timer etter den siste trefningen ved Kjølberg bro.
Krigen i 1814 var relativt ublodig og uten store slag. For soldatene som havnet i skuddlinjen, var den likevel en alvorlig opplevelse, men antallet døde var vesentlig lavere enn i 1808 og 1809.
Oppfatninger av krigen
Blant den norske befolkningen var meningene om krigen delte. Noen, spesielt på Vestlandet og i Trøndelag, ville ha krig til siste blodsdråpe. Biskopen i Bergen, Johan Nordahl Brun, mente at minst 20 000 nordmenn burde dø før man overga seg.
Andre, særlig på Østlandet, likte ikke krigen. Hundrevis av soldater fra grenseområdene deserterte. Mange bønder i krigsområdene nektet å hjelpe hæren.
Oppfatninger av Christian Frederik
Før krigen hadde Christian Frederik pisket opp stemningen og forsvarsviljen blant nordmennene. Den defensive måten han førte krigen på, ble derimot en stor skuffelse for mange. Noen kalte ham «teaterkonge», fordi de mente han sviktet da det gjaldt, og holdt nordmennene for narr.
Noen historikere mener Christian Frederik fikk kalde føtter da krigen brøt ut. Andre mener han gikk til krig av politiske grunner, for å presse Karl Johan til å gi Norge gode vilkår. Hvis det er riktig, så lyktes Christian Frederik i 1814. Karl Johan valgte å gi Norge gunstige unionsvilkår. Uten en blodig krig unngikk man også fremtidig hat mellom de to folkene.
Sverige og krigen
Det kan virke merkelig at Karl Johan ga Norge så gode vilkår, når krigen gikk så godt for ham. Den viktigste årsaken er at han ville ha en rask slutt på krigen og mente det best kunne gjøres ved å gi Norge gode betingelser. Dels var han redd for at stormaktene ville blande seg inn, dels fryktet han en langvarig krig som kunne bli både blodig og kostbar.
Noen svenske militære mente Norge hadde blitt erobret, og var derfor misfornøyde med løftene om norsk selvstendighet i unionen. Disse ville heller behandle Norge som krigsbytte og innlemme det i Sverige.
Mye tyder likevel på at Karl Johan betraktet Norges selvstendige stilling som en foreløpig løsning, og ville gjøre den svensk-norske unionen tettere på lengre sikt. Krigen i 1814 er ellers den siste store krigen Sverige har utkjempet til dags dato.
Klipp fra Historieleterne på NRK skole om krigen i 1814: