Krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1808 skyldtes hovedsakelig at de to havnet i forskjellige allianser under napoleonskrigene. Selv om begge stater forsøkte å dra nytte av krigen, skapte den mye misnøye, spesielt i Norge og Sverige.
Her gir Morten Nordhagen Ottosen oss en kjapp innføring i krigføringene til Napoléon Bonaparte:
Mange nordmenn var misfornøyde fordi de mente danskene hadde tvunget dem inn i krigen, og fordi Norge fikk føle de tyngste byrdene. Samtidig mente noen at krigen viste at Norge kanskje kunne klare seg uten Danmark i fremtiden.
I Sverige bidro krigen til revolusjon i mars 1809, da offiserer fryktet at kongens politikk ville utslette Sverige. Revolusjonen muliggjorde en forening av hele Skandinavia og gjorde Sverige til en attraktiv unionspartner for flere nordmenn.
Storbritannia og Frankrike
Sommeren 1807 hersket Napoleon over nesten hele Europa. Bare Storbritannia, Sverige og Napoli var igjen som fiender. Danmark-Norge og Portugal var de siste nøytrale. I juli 1807 allierte Napoleon seg med Russland og bestemte at Danmark-Norge og Sverige skulle tvinges til å ta hans side.
Britene fryktet en dansk-norsk og fransk allianse. De angrep derfor København og konfiskerte den dansk-norske flåten, for å hindre at den havnet i Napoleons hender. Danmark-Norge allierte seg deretter med Napoleon, men måtte da love å bidra til å bryte den svensk-britiske alliansen.
Krigsutbruddet
Sverige vegret seg for å bryte med britene, på grunn av den såkalte «kontinentalblokaden». Det var Napoleons forsøk på å stanse all europeisk handel med britene, for å ødelegge britisk økonomi. En slik blokade ville være en katastrofe for Sverige, som i likhet med Norge handlet svært mye med Storbritannia.
Danske og svenske konger hadde vært bitre rivaler siden 1500-tallet, men i 1807 ville de ikke ha krig med hverandre. Sverige hadde mer enn nok med trusselen fra Russland, den dansk-norske regjeringen med krigen mot Storbritannia.
I februar 1808 invaderte imidlertid Russland Finland, som da var en del av Sverige. Noen uker senere erklærte Danmark-Norge krig mot Sverige.
Krigen
Planen var at Danmark-Norge, Frankrike og Russland skulle angripe Sverige fra forskjellige kanter. Men før danske og franske soldater kunne invadere Skåne, kom den britiske flåten til danske farvann. Den norske hæren var samtidig i for dårlig forfatning til å invadere Sverige.
Svenskene valgte å invadere Norge i april 1808, men kom ikke lenger enn til grenseområdene på Østlandet. Her ble de stanset av en kombinasjon av norske militære seiere og mangel på transportmuligheter og mat.
Status quo og misnøye
For Sverige var det viktigst å beholde Finland. Lite skjedde derfor i krigen mot Danmark-Norge etter våren 1808. I desember 1809 sluttet Danmark-Norge og Sverige fred i Jönköping, uten territorielle endringer.
Krigen og blokaden skapte mye nød i Norge. Misnøyen med krigen var derfor stor. Mange mente danskene hadde ansvaret, fordi regjeringen i København hadde alliert seg med Napoleon.
Unionstanker og konspirasjoner
Etter avsettingen av kongen i mars 1809 ville svenskene la Frederik VI av Danmark-Norge bli deres nye konge. Frederik nektet imidlertid. Dette irriterte noen nordmenn så mye at de ville ha en norsk-svensk forening. De håpet at svenskenes valg av Christian August, som hadde vært populær som øverste leder i Norge under krigen, ville bidra til dette.
Konspirasjonene mellom enkelte nordmenn og svensker i 1809 førte derimot ikke til noe. Dels skyldtes dette at mange nordmenn, spesielt bøndene, fryktet de ville bli undertrykt i en union.
Underliggende misnøye
Frederik VI lettet på situasjonen i Norge da han i august 1809 tillot såkalt lisenshandel med Storbritannia. Følgelig fikk nordmennene handle med britene selv om de var i krig. Dermed kom det penger og korn til Norge, og mye av misnøyen med Danmark forsvant.
Likevel glemte ikke nordmennene krigen i 1808–1809. Misnøyen med forbindelsen til Danmark kom heretter aldri til å ligge langt under overflaten.