Barnemord i lys av rettsmedisinens fremvekst

Moderne rettsmedisin har sine røtter i rettsforfølgelsen av det store antall kvinner mistenkt for barnemord på 17- og 1800-tallet.

Barnemord, som rundt 1800 ble definert som det å ta livet av den nyfødte, illegal abort (fosterfordrivelse) og barnefødsel i dølgsmål (å føde sitt barn i skjul), ble betraktet som en av de alvorligste kriminalpolitiske utfordringene samfunnet sto overfor. Kvinnene ble utsatt for harde straffer som harmonerte lite med tidens nyttetenkning og humanisme. Dette var ideologier som bidro til at medisinsk ekspertise ble trukket inn i bevisvurderingen av skyldspørsmålet. 

Dagens abortdebatt kan ses i forlengelsen av den århundrelange striden rundt barnemordsakene. Begge berører den problematiske forbindelsen mellom seksualdrift og reproduksjon, og begge knytter an til spørsmålene om eierskapet til barnet, kvinnens rett til å bestemme over egen kropp og til livets ukrenkelighet.

«Barnmordet» malt av Erik Henningsen i 1886.   

En sak som engasjerte

I dag er betegnelsene «barnemord» og «barnefødsel i dølgsmål» nærmest gått ut av vokabularet. I tidligere århundrer kan vi vanskelig finne saker som rystet sinnene slik som dette, og knapt på noe annet felt har vi sett en slik sammenblanding av moralske, politiske, medisinske og juridiske argumenter.

I kjernen av det hele sto den enkelte kvinne – ensom, fortvilet, desperat, kynisk eller utilregnelig? Uansett motiv ble hun rettmessig eller urettmessig tiltalt for en handling som inntil de siste tiårene av 1900-tallet ble moralsk fordømt og rettslig forfulgt. Utallige kvinner ble dømt, de fleste var unge og ugifte, og fra de fattigste lag av befolkningen. Historien kjenner vi fra hele Europa.

Lovene

Barnemordsakene i Norge hører særlig 1700- og 1800-tallet til, skjønt vi finner mange spor av dem i rettsprotokollene både før og etter disse århundrene. På 1600-tallet kom det flere lover og forordninger som var spesielt rettet mot forbrytelser av denne art, og som munnet ut i egne lovparagrafer i Christian Vs Norske Lov av 1687. Der het det at: «Lettferdige kvinnfolk som ombringer sine fostre skal miste sin hals, og deres hoder settes på en stake.» Slik skulle kvinnene straffes også etter døden.

Loven skilte ikke mellom svangerskapsavbrudd og barnemord. Provosert abort og det å ta livet av den nyfødte, var to sider av samme sak. Det var dessuten opp til moren å bevise sin uskyld – såkalt omvendt bevisbyrde – mens det i straffesaker var og er vanlig at påtalemyndigheten har bevisbyrden.

I Christian Vs Norske lov av 1687 ble fødsel i dølgsmål behandlet på lik linje med andre drapssaker.

I kriminalloven av 1842 ble dødsstraffen formelt avskaffet og erstattet med harde fengselsstraffer. Men at barnemord – som fra nå av nå ble omtalt som barnedrap – fremdeles ble betraktet som et svært alvorlig lovbrudd, gjenspeiles i lovens kapittel om «Manddrap». Her omtales spørsmålet i hele ni av 28 paragrafer. Det handler om mødre som enten har tatt livet av det nyfødte barnet, om barnefødsel i dølgsmål, og om fosterfordrivelse, dvs. provosert abort.

I juridisk forstand, i tidligere århundrer, ble mord sett som alvorligere enn drap, mer som den groveste formen for drap. I vår tid kan vi sidestille mord med det som kalles overlagt drap.

Et betydelig problem

At problemet ble ansett som en av de alvorligste kriminalpolitiske utfordringene rettsvesenet sto overfor, om ikke den alvorligste, antyder statistikker over kriminalsaker i Norge. I årene 1789–99 ble det registrert 85 kvinner dømt for barnefødsel i dølgsmål, mens antallet dømt for mord og drap var 40. I perioden 1814­–36 ble 134 kvinner tiltalt for barnefødsel i dølgsmål. I samme periode ble 133 personer tiltalt for mord og drap.

Endring i rettspraksis

Paragrafene om barnedrap i Christian Vs Norske Lov hvilte på mosaisk lov og det 5. bud – «Du skal ikke slå i hjel». Ideologisk handlet det om gjengjeldelsesprinsippet, kalt talionsprinsippet – øye for et øye, tann for en tann – der hensikten er at den kriminelle skal forsones med Gud. Straffen var imidlertid også knyttet til kollektive hensyn, der formålet var å unngå Guds vrede over befolkningen.

Fra siste del av 1700-tallet ble kvinner dømt til dødsstraff for barnemord stadig oftere benådet og straffen omgjort til soning i tukthus eller straffarbeid i arbeidshus. Eksempelvis ble 113 kvinner dømt for barnfødsel i dølgsmål i Norge i perioden 1830–42. Med unntak av to kvinner dømt i samme sak, ble samtlige benådet og straffen omgjort til relativt korte fengselsstraffer.

Ideologi og politikk

Hvorfor endret man rettspraksis i disse årene? Hvilke ideologiske overveielser lå bak? Vi kan peke på to årsaker, den ene basert på merkantilistisk tenkning (nyttetenkning), den andre på en mer human tilnærming til straff og straffemetoder.  

Merkantilisme

«Ingen maa tænke, at jeg her vil paatage mig at være Skjøgers Forsvar og rose dem … jeg vil alene vise en fornøden Anstalt til at hindre saa mange himmelraabende Mord, …» skrev den norske poeten og borgermesteren i Christiania, Christian Braunmann Tullin i 1760-årene i sitt essay «Børnemord». Han fortsatte: «Hva er et land tjent med, at en Moder dræpes, fordi hun har dræbt sit Barn? Mister det ikke derved fire Hænder? Var det ikke bedre at de begge havde levet?»

Christian Braunmann Tullin (1728–65). 

Tullin la her for dagen ren nyttetenkning. Han deltok i en livlig debatt om de mange barnemordsakene i tiden, særlig knyttet til de strenge straffene. Jurister og rettslærde var ivrige bidragsytere, men også andre deltok, slik som forfattere og prester. De fleste var talsmenn for merkantilismen, en ideologi som påvirket så godt som all tenkning og politikk i dobbeltmonarkiet Danmark-Norge i store deler av 1700-tallet.

Ifølge merkantilismen lå nøkkelen til en nasjons fremgang og vekst i en stor og sterk befolkning. Av dette fulgte at ethvert menneske – uansett sosial klasse og kjønn – var verdifullt for staten og måtte tas godt vare på. Spesielt rettet myndighetene blikket mot barna, og pekte på sammenhengen mellom befolkningsvekst og tiltak til forbedring av barnas helse.

Utallige var da også de formanende helseopplysningsskriftene rettet mot mor og barn. Naturlig fulgte en fordømmende holdning overfor mødre som vanskjøttet og til og med tok livet av barna sine. Barnet tilhørte ikke bare foreldrene, det var også statens «eiendom». Moren sto ansvarlig både overfor barnet og staten.

Humanisme

Men det lå også humane betraktninger bak den stadig mer liberale rettspraksisen. Slik var Tullin også talsmann for mildere straffer, idet han hevdet at «barnemoderskens» motiv ikke var ondskap, men «Frygt for Skam og offentlig Vanære». Flere historikere utenfor Norden viser til tilsvarende argumenter og hevder at rettsmedisinen vokste frem som bieffekt av slike holdninger. Dommer måtte avsis på et bredere grunnlag, dvs. at retten trengte flere bevis før dom kunne felles. Slik kunne medisinen gi viktige, for ikke å si avgjørende innspill i vurderingen av skyldspørsmålet, og dermed også bidra til å sikre borgernes rettssikkerhet.

Medisinen integreres i loven

Fra midten av 1700-tallet ble det i lovs form stilt krav om legers bistand i etterforskningen av drapssaker. Dette innebar imidlertid ikke at ikke leger også tidligere hadde beskjeftiget seg med rettsmedisinske spørsmål. Den såkalte hydrostatiske lungeprøven, som ble lansert i 1681, har blitt betegnet som startpunktet for fremveksten av moderne rettsmedisin.Testen tilsa at lungen til en dødfødt ikke vil flyte. Var barnet dødt, men lungen likevel fløt, kunne dette brukes som rettsmedisinsk bevis for at barnet var tatt av dage. I de neste par århundrende var det imidlertid stadig flere medisinske eksperter som uttrykte stor skepsis til holdbarheten av denne testen.

«Barnmordersken» malt av Eyolf Soot i 1885. Foto: Nasjonalmuseet. 

I Danmark-Norge vedtok Kongen den aller første rettsmedisinske lovbestemmelsen i 1751. Lovparagrafen stadfestet at den døde i mord- og drapssaker så snart som mulig skulle undersøkes av både lege og kirurg. Om nødvendig skulle de foreta en rettslig likundersøkelse, dvs. obdusere liket.

I 1787 kom en lovbestemmelse som eksplisitt nevnte mistenkelig dødsfall blant spedbarn og nyfødte. Men det døde spedbarnet eller fosteret var ikke bare et viktig bevis for retten. Det ga også kirurger og medisinere anledning til å styrke og utvikle kunnskapsfeltet om fosterets og den nyfødtes anatomi og fysiologi. Tilsvarende kunne den kliniske undersøkelsen av den mistenkte gi nyttig innsikt i fødselsvitenskap (obstetrikk) og gynekologi. Det var snakk om en vinn-vinn-situasjon.

Ut fra kvalitetsmessige kriterier var imidlertid legenes ekspertuttalelser langt fra tilfredsstillende, sett fra rettens side. Det var en lang vei å gå, og blant 1800-tallets jurister var legenes mangelfulle rettsmedisinske innsikter et tilbakevendende tema.

«Svarene ligger i kroppen»

Historien om barnemordene er en unik kilde til studiet av ideologiske og sosiale praksiser i fortiden. Det gjelder opplagt i lovgivning og rettspraksis der nytenkning og brudd er markante og tydelige. En heller ukjent side er at selve starten på fremveksten av moderne rettsmedisin har sine røtter i rettsforfølgelsen av det store antall kvinner mistenkt for barnemord på 17- og 1800-tallet.

Rettsapparatet ble mer og mer avhengig av medisinsk sakkyndighet, og legene arbeidet iherdig med å utvide og utdype det rettsmedisinske kunnskapsfeltet. Det skjedde utvilsomt for å tilfredsstille rettens behov, men bestrebelsene må først og fremst ses i lys av den generelle profesjonaliserings- og medikaliseringsprosessen som fant sted i perioden.

Legenes befatning med rettsmedisinske spørsmål bidro vel så mye i vitenskapeliggjøringen og utvidelsen av det medisinske kunnskaps- og ansvarsfeltet, og i styrkingen av profesjonen, som i det å imøtekomme rettens og samfunnets behov. Det er imidlertid viktig å understreke at legenes sakkyndighetserklæringer og vitneprov på ingen måte var de eneste bevis som ble tatt i betraktning, selv om de i en rekke av 1800-tallets barnedrapssaker unektelig skulle spille en stadig viktigere rolle i bevisvurderingen av skyldspørsmålet.

Emneord: Sosiale forhold, Kommunikasjon og kunnskap Av Aina Schiøtz
Publisert 18. okt. 2019 15:35 - Sist endret 12. mars 2020 08:35