Spanskesykens ofre

Influensapandemien tok om lag 15 000 liv i Norge. Den rammet særlig unge voksne, fattige, de som var syke fra før, gravide kvinner, isolerte urbefolkningsgrupper og soldater. 

I 1918 raste fortsatt verdenskrigen ute i Europa. I det nøytrale Norge var det dyrtid, knapphet og rasjonering på en rekke matvarer, boligknapphet og brenselskrise, streiker, arbeidsnedleggelser og demonstrasjoner. På toppen av dette kom spanskesyken som smittet ca. 1,2 millioner – det vil si 45 prosent av Norges befolkning. En til to prosent av de syke døde, dvs. totalt 0,6 prosent av befolkningen i 1918-19.

Hvorfor navnet spanskesyken?

28. mai 1918 kunne Aftenposten rapportere fra Madrid at den spanske

Kongen, førsteministeren, og flere andre er blevet syge. De lider af en mystisk sygdom, som har opptraadt over hele landet og har angrebet 30 % av befolkningen. Sygdommen ansees ikke som at være farlig.

Våren 1918 var sykdommen ennå ikke alvorlig, men det ble den senere. 

Spanjolene var, som nøytrale under krigen og uten pressesensur, tidlig ute med å innrømme sykdomsutbruddet, derav navnet spanskesyken. I de krigførende landene ble informasjon om sykdom ved fronten hemmeligholdt. I ettertid er det kjent at svært mange soldater var syke.

Globalt tok spanskesyken livet av 50-100 millioner, ifølge de nyeste tellingene. Spanskesyken kalles en pandemi fordi den rammet så mange over et meget stort geografisk område. Sykdommen spredte seg raskt verden over da immuniteten mot det nye influensaviruset, H1N1, generelt var lav. Man regner med at om lag en tredjedel av verdens befolkning ble syke mellom 1918-1920.

Teorier om geografisk opprinnelse

Sykdommens geografiske opprinnelse er uklar. Viruset kan ha oppstått blant soldater i USA, som tok det med seg til vestfronten våren 1918. Det kan også ha oppstått blant soldatene i skyttergravene i Europa. Eller det kan ha oppstått i Kina og blitt brakt til Europa med kinesere som gravde skyttergraver under krigen. 

Kart over influensavirusets spredningsveier
Figurer som viser spanskesykens kjente og mulige spredningsveier i de tre sykdomsbølgene 1918-1919

Første bølge sommeren 1918

De første tilfellene av spanskesyken i Norge oppsto i Kristiania 15. juni 1918, mest sannsynlig etter smitteimport fra Skottland. Tidlige tilfeller ble også rapportert blant marinegaster på panserskipene «Norge» og «Eidsvold», som patruljerte kysten fra Kristiansand til Jæren. Marinegastene ble satt i karantene, noe som antakelig hindret smitte til sivilbefolkningen i første omgang. 

Sommeren 1918 spredte spanskesyken seg fra sør til nord på andre vis, med folk som reiste med relativt ny infrastruktur - hurtigruta, fra kysten til innlandet innover fjordene med lokalbåter, og fra de største byene via mindre byer og andre tettsteder til landsbygda langs jernbane- og veinettet.

Om sommeren var sykeligheten høy i Norge og Skandinavia for øvrig, men dødeligheten var relativt lav. I Bergen, hvor vi har pålitelige tall for både sykelighet og dødelighet, ble 26 prosent syke, og 1 prosent av de syke døde.

Andre bølge høsten 1918

Da spanskesyken blusset opp igjen i månedsskiftet september-oktober 1918, spredte viruset seg langsommere og trolig fra nord til sør, og fortsatte fra kysten og innover fjordene. Spredning med utgangspunkt i storbyene, var mindre fremtredende. 

Dødeligheten var høyere på høsten enn på sommeren over hele verden, også i Norge. To av tre som ble ofre for spanskesyken i Norge, døde i siste kvartal av 1918, det vil si ca. 10 000 av i alt 15 000 som bukket under for sykdommen. 

I oktober og november døde det henholdsvis 223 og 245 og mennesker per dag, eller omtrent tre ganger så mange som normalt, slik følgende skildring illustrerer:

Spanskesyken herjet felt i Trondheim. En dag talte vi opp over 70 gravfølger i Elgseter gt. Det fantes ikke likkister nok, de måtte bruke pappæsker til å legge likene i.

Andre steder i landet ble ofre gravlagt i oljehyrer. 

I Bergen ble 13 prosent syke under høstbølgen, og blant dem døde 2 prosent. Av ukjent grunn døde mange flere av bakterielle komplikasjoner, slik som lungebetennelse, på høsten enn på sommeren.

Tredje bølge vinteren 1919

Den tredje bølgen startet under jule- og nyttårsfeiringen 1918/19. På denne tiden hadde mange allerede vært syke og opparbeidet immunitet mot viruset. Influensaen opptrådde derfor spredt og sporadisk, tilsynelatende uten bestemt spredningsmønster og rekkefølge. I Bergen var sykeligheten på denne tiden nede i 6 prosent, mens dødeligheten blant de syke fortsatt var 2 prosent.

Hvem ble syke og døde?

Grupper som hadde høyest risiko for alvorlig sykdom og død, var unge voksne, gravide, de som var syke fra før, fattige, (isolerte) urbefolkningsgrupper og soldater. Med unntak av soldater og samer i Skandinavia, var dette risikogruppene for alvorlig sykdom og død også under influensapandemien i 2009-10 («Svineinfluensaen»). 

Unge voksne hardest rammet

De fleste som ble syke, var barn mellom 10 og 19 år og unge voksne mellom 20 og 40 år. Dødeligheten var høyest for dem mellom 20 og 40 år, aller høyest blant dem som var 28 år i 1918.

Det er uklart hvorfor unge voksne var så utsatt, men én teori er at de som var eldre enn 28 år i 1918, hadde vært eksponert for H1-liknende virustyper som forårsaket spanskesyken tidligere i livet. 

Unge voksnes immunforsvar overreagerte i tillegg i møtet med viruset («Cykotine-storm»). Lungene ble fylt med væske og pasientene ble blåsvarte i ansiktet som følge av kvelning. Tuberkulose var også utbredt blant unge voksne.

Pasienter som var syke fra før

Den direkte betydningen av samtidige sykdommer kan leses ut av statistikk fra to norske tuberkulosesanatorier (Lyster og Landeskogen) og syv asylsykehus (Neevengaarden, Møllendal, Rosenberg, Valen, Dale, Eg, Opdal). Blant pasienter med tuberkulose eller alvorlige mentale lidelser som krevde tvangsinnleggelse, var andelen av de syke som døde henholdsvis 18 prosent og 11 prosent. 

Gravide kvinner

Gravide kvinner var mer sårbare for å utvikle alvorlig sykdom og død enn andre kvinner i fertil alder (15-49 år). Sårbarheten var spesielt høy seint i svangerskapet og omkring fødselen. Spanskesyken økte også risikoen for spontanaborter og dødfødsel. 

Isolerte urbefolkningsgrupper

Dødeligheten blant isolerte urbefolkningsgrupper verden over var tre til fem ganger høyere enn blant urban majoritetsbefolkning. I Labrador, Newfoundland, døde 27 prosent av innbyggerne, på West-Samoa døde 24 prosent og i Alaska døde 8 prosent. Også i skandinavisk Sápmi var dødeligheten høy. 

I kjerneområdene for samene i Norge, som for eksempel Kistrand, Karasjok og Lebesby, var dødeligheten i 1918 2-3 prosent, altså opptil fem ganger høyere enn landsgjennomsnittet på 0,6 prosent.

Årsakene var liten eksponering for influensa før 1918, og de tidligste bølgene under spanskesyken. I tillegg bidro fattigdom og tuberkulose. Tilgang til helsehjelp var allerede vanskelig i isolerte områder.

Soldater

Soldater var ekstremt hardt rammet både i krigførende og i nøytrale land. På fregatten «Kong Sverre» i Horten kom det 1. oktober 1918 inn 500 nye rekrutter. 158 fikk influensa, 73 utviklet lungebetennelse, og av disse døde 42. Med andre ord var andelen syke som døde 27 prosent. 

Hva var grunnen til at de gikk så ille på «Kong Sverre»?

Et skip var et ideelt sted for spredning hvor mange bodde tett og trangt, og under uhygieniske forhold. Soldatene var menn i 20-årene, en allerede utsatt gruppe. Halvparten av de syke utviklet lungebetennelse, noe som økte risikoen for å dø. Rekruttene var heller ikke eksponert for viruset på skipet på sommeren, og dermed hadde de trolig lav immunitet til å stå av høstbølgen. Offiserene på «Kong Sverre» slapp billigere unna fordi de var eldre og fordi de hadde vært gjennom sykdommen på skipet på sommeren. 

Den aller høyeste letaliteten (døde i prosent av syke) i forsvaret skjedde imidlertid i vaktkompaniet i Sør-Varanger. I en styrke på 210 mann ble alle syke og 28 prosent døde. Den lange syketransporten langs Pasvikdalen ned til Kirkenes, hvor de fleste av pasientene døde, kan ha vært en medvirkende årsak til at denne avdelingen ble så hardt rammet.

En sosialt nøytral pandemi?

Frem til omtrent 2005 ble spanskesykens dødelighet omtalt som sosialt nøytral i populærvitenskapelig og akademisk litteratur. Antakelsen var basert på at sykdommen var svært smittsom og spredte seg raskt til store deler av befolkningen. I tillegg ble det lagt vekt på at prominenser som den før nevnte kong Alfonso XIII av Spania ble rammet, og at Prins Erik av Sverige døde kun 28 år gammel. I Norge malte Edvard Munch flere selvportretter da han var syk. 

Edvard Munch selvportrett
En syk og svekket kunstner malte seg selv på ulike stadier i sykdomsforløpet. Antakelig var Edvard Munch smittet av spanskesyken. Foto: Jacques Lathion. Eier: Nasjonalmuseet.

Ny forskning ga nye svar

Etter 2005 er det kommet en rekke nye studier med bedre data og statistiske metoder. De viser at det var store forskjeller i dødelighet mellom lavinntekt- og høyinntektsland. India hadde for eksempel 40 ganger høyere dødelighet enn Danmark. I tillegg viste det seg at det var de fattige som hadde den høyeste dødeligheten både i Sverige og på New Zealand.

I Kristiania hadde arbeiderklassen, helst personer som bodde i de minste leilighetene og de som bodde på Østkanten, høyere dødelighet enn øvre middelklasse og borgerskapet, dvs. folk som bodde i større leiligheter og holdt til på Vestkanten. 

De sosiale forskjellene i dødelighet hang trolig sammen med sosiale forskjeller i eksponering. De mest utsatte var de som opplevde trangboddhet, som ikke kunne være borte fra jobb når de var syke og ikke hadde lett tilgang til vann og håndvask. De mer velstående var på sommerferie på landet. I tillegg var menneskenes ernæring, sykdomshistorie og boligstandard viktig. Ulik tilgang til og forståelse for helseråd og bruk av helsetjenester kan også ha spilt en rolle. 

Legene kunne lite gjøre

Helsemyndighetene og legestanden ble tatt på sengen i 1918. De manglet beredskapsplaner for pandemier og var i starten usikre på hvilken sykdom som hadde oppstått og hvordan den spredte seg. Ikke visste de at sykdommen var forårsaket av et influensavirus (den rådende teorien var at den var forårsaket av «Pfeiffers» bakterie) og ikke hadde de vaksiner, antivirale medisiner for å dempe symptomene og korte ned sykdomslengde. De hadde ikke antibiotika for å behandle lungebetennelse, og de hadde heller ikke avanserte intensivavdelinger på sykehus med for eksempel lungemaskiner for pustehjelp. 

Myndighetene og legene oppfordret til god håndvask og hygiene og å ikke oppsøke store menneskemengder for å unngå å bli smittet. Flere steder i landet ble også skoler, kinoer og forsamlingslokaler stengt noen uker høsten 1918 for å hindre smittespredning. Hadde man først blitt syk var rådet å gå raskt i seng og bli der til man var frisk. I mangel på antivirale medisiner og antibiotika fikk alle husstander skrevet ut alkohol på resept som medisin mot Spanskesyken. Det virket trolig like dårlig som innånding av tjærerøyk, som var et populært folke-medisinsk tiltak. 

Av Svenn-Erik Mamelund
Publisert 13. des. 2018 21:53 - Sist endret 14. des. 2018 14:36