Flere blir middelklasse

I den raskt voksende norske middelklassen ble mange nordmenn sin egen lykkes smed. Utdanning var nøkkelen for dem som ikke lenger ønsket å arve yrket til foreldrene sine.

Det fantes tre hovedmåter å organisere livet sitt på, tre livsformer, på 1800 og det tidlig 1900-tallet:

  • bondens og bondesamfunnets livsform
  • arbeiderklassens livsform
  • det næringsdrivende borgerskapets livsform

Utover 1900-tallet skulle enda en livsform vokse i betydning: den karriereorienterte, lønnete middelklassen ­– funksjonærene, både private og offentlige.

Borgerskap eller middelklasse

Borgerskapet var delt inn i arbeidsherrer med mange ansatte på den ene side og et småborgerskap som dreiv sitt verksted eller sin butikk, iblant kalt den gamle middelstanden, på den andre. Også embetsstanden kan regnes hit – både inntekter, livsstil og familiebånd plasserte dem nær det høyere borgerskapet.

Innimellom disse gruppene vokste en ny middelstand eller middelklasse fram. Dette var personer som ikke levde av sin egen forretning, men var lønnstakere i privat eller offentlig tjeneste. For eksempel ble andel handelsansatte i forhold til befolkningen fordoblet fra 1890 til 1930.

Innholdet i begrepet «middelklasse» varierte fra noe fra land til land; i Storbritannia betegnet det klassen mellom adel og allmue, i Norge altså dem som i bysamfunnet stod mellom det høyere næringsdrivende borgerskapet og arbeiderklassen.

Middelklasse eller arbeiderklasse

Nå levde jo også arbeidere av lønn. Så hva var forskjellen? Middelklassen hadde gjerne fastere ansettelse; de fikk månedslønn og andre former for ytelser, som gratialer og tantieme (andel av bedriftens overskudd). Ikke alle kontorister hadde så høy lønn, men den var rimelig sikker. Middelklasselønnstakere hadde gjerne en avtale om pensjon, mens en industriarbeider ofte måtte «gå med kosten», drive med feiing og småjobbing på sine eldre dager.

Middelklassen var også hvitsnipper, de utførte ikke kroppsarbeid, gikk i pentøy og hadde ikke «skitt under neglene». «Det findes enda funktionærer, der selger sin sjæl for den ting at faa gaa med celluloidsnip og blækklatter paa fingrene gjennom livet», skreiv en som forgjeves hadde prøvd å fagorganisere kontoransatte, i 1924.

Hvem tilhørte middelklassen?

Middelstanden var innad en meget sammensatt kategori; det som bandt dem mest sammen, var hva de ikke var – de var verken arbeidere, bønder eller høyere borgere. De var delt i offentlig og privat ansatte. De første ble gjerne kalt bestillingsmenn, som omfattet for eksempel politiet og postfolk, etter hvert ble uttrykket «tjenestemann» vanlig. De privat ansatte – bokholdere, kontorister, betjenter, selgere – kaltes gjerne funksjonærer.

Et annet skille gikk etter kjønn. Middelklassekvinner hadde fra 1800-tallet kunne være guvernante, lærerinne, telegrafistinne – omkring 1900 kom i større omfang yrker som sykegymnast, trikkefører, ekspeditrise og kontordame. Men de fleste ble fortsatt hjemmearbeidende husmødre.

Også rekrutteringen til middelklassen var sammensatt – ovenfra kom for eksempel døtre av embetsmenn som ble lærerinner, fra «sida» kom bondegutter som ble lærere, og nedenfra var det en begynnende bevegelse blant arbeiderbarn for å ta utdanning og slik klatre noe oppover på den sosiale stigen.

Fotografi som viser kontorlandskap: lang rekke av pulter med arbeidere på begge sider, lamper midt på
Kontorlandskap hos Bergens Kreditbank A/S, fotografert i 1920. Foto: Atelier KK/Universitetsbiblioteket i Bergen, Bildesamlingen

Skolegang og arbeidsliv

Skolevesenet ble derfor svært sentralt, dels ved at mennesker med ulik sosial bakgrunn støtte sammen i læreryrket, dels ved at en kortere eller lengre utdanning utover grunnskolen kjennetegnet middelklassene, og dels ved at utdanning åpnet for en sosial mobilitet oppover. «Bokhyllen er den stige hvorved du bliver din overmands lige», lød et visdomsord.

Individuell klatring og karriere ble middelklassens hovedstrategi. I stedet for «skomaker, bli ved din lest», lærte en å «være sin egen lykkes smed». I gode tider lyktes mange med dette. Men etter hvert, ikke minst i mellomkrigstidas kriseår og arbeidsløshet, erfarte mange at dette bare gjaldt et lite stykke på vei. Og middelklasselønnstakere kunne se at arbeiderne med sine fagforeninger, kollektive avtaler og kampvilje kunne tjene bedre enn dem.

Fagorganisering

Derfor ble etter hvert, riktignok sent, også tjenestemenn og funksjonærer innstilt på å danne sine egne sammenslutninger. Noen beveget seg mot Arbeidernes faglige landsorganisasjon (LO). Andre holdt politisk og sosial avstand til fagforeningene, men insisterte like fullt på å hevde sine stands- eller profesjonsinteresser gjennom å danne foreninger.

Året 1892 hadde gitt et gjennombrudd for kategorier som lektorer og lærere. Fram til utgangen av første verdenskrig fulgte maskinister, formenn og verksmestre i industrien og embetsmenn.

Til forskjell fra fagforeninger, var middelklassen særdeles aktiv når det gjaldt andre typer organisasjoner av alle slag.

Middelklassen fortsatt viktig

Den nye middelstanden var i vekst fordi tre samfunnsområder vokste: behandling av informasjon i vid forstand, dernest vareomsetning og endelig private og offentlige tjenester.

Og selv om bondesamfunnet fortsatt var levedyktig og industrisamfunnet ikke skulle kulminere før på 1970-tallet, kan en i ettertid se hvordan den nye middelklassen peker fram mot dagens informasjons- og tjenestesamfunn. Samfunnsklassene er i dag endret i forhold til mellomkrigstida, men de er ikke forsvunnet.

Emneord: Sosiale forhold, Kommunikasjon og kunnskap Av Knut Kjeldstadli
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. jan. 2024 15:45