Den tidligste fasen av kelternes dominans på kontinentet kalles Hallstatt-perioden og varte fra 1100 til 500 f.Kr., altså samtidig med den yngre bronsealderen i Skandinavia. De neste 500 årene fulgte det som kalles La Tène-kulturen.
Den keltiske kulturens opprinnelige kjerneområde lå langs nordsiden av Alpene, men i løpet av 400–300-tallet f.Kr. begynte store grupper av keltere å vandre. På sitt største bredte det keltiske kulturområdet seg fra Svartehavet og Lilleasia i sørøst til De britiske øyer i nordvest.
Variasjoner over samme tema
Kelterne var ikke én folkegruppe og hadde ikke felles styresett. Derimot bestod de av mange små og større stammer organisert i høvdingdømmer. Enkelte områder og folkegrupper ble etter hvert som små kongedømmer å regne.
Det var store variasjoner mellom ulike regioner, men gravskikken, bosetningstradisjonene og kunsthåndverket hadde mange fellestrekk over store deler av det keltiske området. Dessuten snakket de sannsynligvis ulike varianter av det samme språket.
Kelternes framgang var blant annet basert på utvinning av salt fra gruver i områdene nord for Alpene. Salt var ettertraktet og kunne byttes mot ulike ettertraktede varer. Ellers var samfunnet bygd på jordbruk og håndverk.
Befesta bosetninger
Kelterne bygde befesta landsbyer, gjerne på høyder i terrenget. De fungerte som forsvarsverker, men også som sentre for administrasjon, handel og distribusjon av ulike varer.
Ved overgangen til La Tène-tiden ble en lang rekke befesta bosetninger forlatt, og befolkninga ble mer sentralisert i færre, men større bosetninger, gjerne kalt oppida. De hadde solide festningsverker, og noen ble så store at de antakelig kan betegnes som byer.
Her ble det blant annet masseprodusert ulike varer og våpen, og man slo også egne mynter. Noen oppida hadde tempelliknende bygninger som var ment for religiøse ritualer.
Dyre gaver
De keltiske samfunnene var preget av det vi kaller prestisjevareøkonomi. Prestisjevareøkonomi er et sosioøkonomisk system hvor elitens status og posisjon opprettholdes gjennom kontroll over og manipulering av sjeldne og verdifulle prestisjeobjekter som bare er tilgjengelige for eliten.
I slike samfunn står gavebytte sentralt. Likemenn gir hverandre verdifulle gaver for å etablere og bekrefte relasjoner. Hvis en gave ikke gjengjeldes, blir mottakeren stående i takknemlighetsgjeld. Ved å overgå andre med gaver skapes lojalitetsbånd og avhengighet.
Derfor sto eksotiske og spesielt vakre ting høyt i kurs blant kelterne.
Vakre ting og avansert kunsthåndverk
Kelterne er særlig kjent for sitt kunsthåndverk. Inspirert av etruskerne og grekerne utviklet de sin egen karakteristiske stil og lagde fantastiske gjenstander og figurer av tre, jern, bronse og gull, gjerne belagt med sølv og besatt med steiner. Ornamentikken var særegen, med plastiske dyrehoder og elegante slyngende linjer, triskler og spiraler.
Mange av disse gjenstandene ble lagt i graver eller ofra i myr og våtmark.
Et eksempel er Battersea-skjoldet, som ble funnet i Themsen i England. Skjoldet er laget av bronse og innsatt med røde glassbiter. Det har aldri vært ment til å brukes i kamp, men kan ha framhevet status og posisjon, eller blitt laget med det formål å ofres.
Keltere, grekere og romere
Mellom 400 og 300 f.Kr. begynte ulike grupper av keltere å forflytte seg og bre seg utover Europa. Noen vandret østover langs Donau, andre inn i det som i dag er Nord-Italia, Hellas og Lilleasia. I 390 f.Kr. angrep og plyndret keltiske krigere Roma.
Kelterne omtales derfor i en lang rekke greske og romerske skriftlige kilder. De går under ulike navn, som galli, galatae, keltoi og celt.
Både romerne og grekerne oppfattet kelterne som fryktløse krigere og beskrev dem som «modige inntil det irrasjonelle». De ble også ansett for å være uforutsigbare og upålitelige som allierte.
Keltisk innflytelse i Norge
Også i Norge finner vi gjenstander som opprinnelig stammer fra keltiske områder. Flere såkalte La Tène-fibler fant veien til graver på våre breddegrader. Også typiske keltiske halsringer og andre små gjenstander med La Tène-ornamentikk er funnet.
Sannsynligvis kom kunnskapen om jernutvinning fra kelterne. Teknologien og bruken av sjaktovner var den samme. Dessuten er ordet jern mest trolig avledet fra det keltiske isarno.