print logo

Måltider og politiske allianser i bronsealderen

Fra de tidligste tider og helt frem til i dag har det å sette seg ned å spise sammen vært en viktig sosial aktivitet, men kan måltidene også fortelle oss noe om hvordan forhistoriens mennesker drev politisk spill og alliansebygging?

Måltid og makt

Måltidet, og spesielt festmåltidet, spiller en viktig rolle fordi det bringer folk sammen, gir prestisje til verten og skaper et fellesskap blant de som spiser. Men et måltid kan også brukes til å fremvise makt, skape allianser og kan brukes som et forhandlingsmiddel i konflikter.

Politisk organisering i bronsealderen

Disse sidene ved måltidet kan tenkes å ha spilt en økende rolle ved inngangen til bronsealderen. Vi ser tegn på en ny form for politisk organisering, som består av mer hierarkidanning og hyppigere kommunikasjon og handel langs norskekysten.

Dette tolker arkeologene ut fra sporene etter store langhus, oppføringen av monumentale gravhauger og distribusjonen av flotte sten- og bronsegjenstander. For at byggingen av alt dette kunne være mulig, var man avhengig av velorganiserte grupper som kunne samles, men også initiativrike individer som dro på lange reiser for å bytte til seg nye varer.

Spor etter måltid

Et viktig virkemiddel i denne prosessen var sannsynligvis måltidet. Fra det arkeologiske materialet er det få spor som vitner om store fester med mat og drikke. Det organiske materialet har som regel for lengst forvitret i det sure norske jordsmonnet og man sitter ofte igjen med et fragmentarisk puslespill av et utvalg stein og keramikkskår.

Allikevel, når de naturlige forholdene har vært optimale, kan man komme over gjenstandskategorier som vitner om mennesker som la igjen mye tid og krefter for å tilberede det fullkomne måltidet.

Fargefoto. VI ser eit felt med grus og stein. I midten av feltet er eit rundt område med om lag 1 meter i diameter markant mørkare.
Rester etter bronsealderkokegrop fra en boplass i Stadheim i Leikanger, Sogn og Fjordane. Foto: Camilla Zinsli/Universitetsmuseet i Bergen/CC BY-NC-ND 3.0

Kokegrop: bronseralderens stekeovn

Noen av sporene etter disse måltider finner man igjen i større og mindre groper fylt med varmepåvirket stein. Dette er spor etter velfungerende stekeovner, som på fagspråket blir kalt kokegroper. Disse fungerte på den måten at man fyrte opp et bål i gropen sammen med steiner som ville holde på varmen fra bålet. Deretter, etter at bålet hadde brent ut, ble kjøttet lagt nedi, dekket til og gravd over. Etter en stund kunne man igjen grave opp gropen og forsyne seg med et mørt og velsmakende kjøttstykke.

Selv om det finnes spor av slike kokegroper i steinalderen er det ikke først før ved inngangen til bronsealderen at disse tilberedningsmetodene virkelig blir synlige i det arkeologiske materialet. Kan det ha vært nye politiske forutsetninger og handlinger knyttet til måltidet som introduserte denne skikken?

Rester etter festen?

Fra Danmark finnes det utallige spor av større kokegroper inne i selve langhusene. Med unntak av noen få langhus er dette mønsteret ikke å finne i Norge. Her dukker kokegropene som oftest opp utenfor selve husene. At kokegropene finnes i det offentlige rom kan tolkes i flere retninger.

Nettopp fordi de var utendørs er det nærliggende å tenke at måltidene var rettet mot større sammenkomster av mennesker. Hvorfor tilrettela de for store sammenkomster? Én tolkning er at dette gjorde det mulig for enkeltindivider å skape allianser ved å tilby gjester overdådige måltider, som igjen ville skape et gjeldsforhold mellom gjesten og verten.

Husdyr og korn

Hva slags kjøtt man faktisk tilberedte i disse kokegropene er mindre klart. De få fragmentene av brente bein vi finner er vanskelige å identifisere. Fra en bronsealderboplass med kokegroper i Håvoll i Ørsta, fant man bein etter pattedyr. Ett av disse stammet mest sannsynlig fra storfe. At man finner spor etter husdyr tyder på en samfunnsorganisering hvor tamme dyr får en mer sentral rolle i ervervøkonomien til bronsealdermenneskene.

Også kornet blir en viktig del av økonomien i denne perioden. Spor etter forkullet korn finner vi igjen i stolpehull, ildsteder, avfallsgroper og i kultiverte åkerlag. Det er heller ikke uvanlig at man finner hele eller deler av skubbekverner, som var et unnværlig verktøy for å male kornet til mel.

Fargefoto. Vi ser en bålplasss omringet av stein. Ved steinringen ligger en lett buet, flat og rektangulær stein med korn som er klart for maling oppå. En mindre stein med jevn flate blir gnidd mot kornet og og den liggende, flate steinen av to hender.
Rekonstruksjon av en skubbekvern. Foto: Ragne Johnsrud/Arkeologisk museum, UiS/CC BY-NC-ND 3.0

Mat ga muligheter

At menneskene nå kunne lene seg på flere typer erverv må også ha gjort hver enkelt husstand mindre sårbar for potensielle katastrofer. Samtidig har en mer sammensatt økonomi antakelig gjort det mulig for visse husstander å produsere et overskudd som kunne brukes til formål utover det å opprettholde egen husstand. En type formål kan ha vært å styrke sin posisjon i et kontaktnettverk av husstander. Med andre ord kan et økt overskudd av mat være grunnen til at vi ser en utvikling av en større og hyppigere kontaktnettverk langs kysten.

Den enes død, den annens brød

De monumentale gravhaugene som blir reist langs hele den norske kysten i bronsealderen har fra et forskningshistorisk perspektiv ofte blitt brukt som kilde til bronsealdermenneskets kosmologi og religion. Men selv om gravhaugene har hatt en religiøs funksjon må den underliggende politiske funksjonen ha vært rådende blant eliten.

Døden bringer tross alt med seg store omveltinger i et samfunn, ikke minst gjelder dette når en ledende politisk skikkelse går bort. Da må nye velges, og hva var vel en bedre måte å posisjonere seg i hierarkiet enn å arrangere overdådige festmåltid, gjerne i forbindelse med selve gravleggelsen? Her kunne man skape allianser, utvide og konsolidere sin egen makt.

Fest ved graven

Måltider i forbindelse med gravleggelser har vi flere eksempler på. I den velkjente Egtvedgraven i Danmark fant man blant annet et kar laget av never med spor etter en gjæret drikk brygget av hvete, honning og en type bær som kan ha vært enten tyttebær eller tranebær. Selv om vi ikke har like velbevarte graver i Norge fra denne perioden, er det ved et par tilfeller funnet dyrebein i gravkammer med knusespor som kan tolkes som forsøk på å nå den næringsrike beinmargen.

I en slik grav fra Trøndelag viste analyser at over 80 prosent av beinmaterialet stammet fra dyr. Hvorfor har en gravhaug så stor overvekt av dyrebein, som også ser ut til å ha vært spist av? Igjen kommer ideen om måltidet inn, og dets rolle som et virkemiddel for å sikre makten til de etterlatte.

Måltid som maktmiddel

Det er vanskelig å si nøyaktig hvilke prosesser som forårsaket hva. Var det introduksjonen av jordbruket som resulterte i et overskudd av mat, som igjen drev frem en ny politisk organisering? Eller var det et økende fokus på selve måltidet som framkalte et behov for en ny ervervsstrategi? Det vi i det minste kan slå fast er at det arkeologiske materialet viser en ny og mer kompleks form for organisering ved begynnelsen av bronsealderen.

Dette viser seg sammen med et gjennomgående økt fokus på jordbruk og husdyrhold. Samtidig vet vi at det å opprettholde makt krever ikke bare et rikt ervervsgrunnlag. Det krever også allianser. Ut fra dette kan vi anta at måltidet har vært et viktig virkemiddel for ambisiøse individer, som både kan ha hjulpet dem å tilegne seg makt lokalt, skape og opprettholde allianser regionalt, og gi dem tilgang til et europeisk handelsnettverk.

Av Knut Ivar Austvoll
Publisert 8. aug. 2017 15:00 - Sist endret 14. aug. 2017 11:37