LO kjempet mot nazifisering

Landsorganisasjonen (den gang AFL, nå LO) kjempet mot forsøk fra Quislings NS og den tyske okkupanten på å nazifisere fagbevegelsen etter 9. april 1940.

Etter at Tyskland hadde okkupert Norge i 1940, prøvde Landsorganisasjonen først å tilpasse seg okkupantenes betingelser. Da NS overtok LO-ledelsen i september 1941, ble all motstand illegal, og den tok nye former.

Illusjoner om ikke-innblanding

Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, bedyret okkupasjons­myndig­hetene at de ikke ville blande seg inn i indre norske anliggender. Det viste seg etter hvert å være en illusjon, men mange nordmenn ville gjerne tro at det var sant, og forholdt seg deretter.

Også de fleste i fagbevegelsen trodde på okkupasjonsmaktens løfte om ikke å blande seg inn i norske affærer, selv etter at fagbevegelsen ble utsatt for tyske påbud og forbud. Tyskerne presset igjennom flere skifter i ledelsen. Det vakte misnøye, men ble akseptert fordi de nye lederne ikke var nazister.

Sjømannsforbundet i en særstilling

Norsk Sjømannsforbund sto i en særstilling. Med kontorer i Storbritannia og USA og de fleste medlemmene i fart utenfor Norge spilte forbundet en viktig rolle i mobiliseringen av den store norske handelsflåten til fart for de allierte. Det var desidert Norges viktigste bidrag til den allierte kampen mot Nazi-Tyskland.

Fotografi, portrett av Viggo Hansteen
Viggo Hansteen. Foto: Aftenposten/NTB scanpix

LO forsøkte å bevare sin selvstendighet

Det var LOs advokat Viggo Hansteen som var hovedmannen bak tilpasningslinjen som fagbevegelsen i Norge valgte og for alvor la seg på etter den tyske innsettingen av en ny leder 25. september 1940. LO skulle innta en upolitisk, nøytral holdning overfor okkupanten og NS-statsråden i sosialdepartementet for å unngå direkte NS-styre av fagorganisasjonen.

Så seint som i februar 1941 forsvarte Hansteen denne linjen i et brev til eksil-regjeringen i London. Der presiserte han at til tross for innblanding og press «er allikevel fagorganisasjonen vår egen organisasjon, den er ikke et redskap i fremmede hender» ‒ den hadde fortsatt en rolle å spille for medlemmenes interesser.

Melkestreik og tysk unntakstilstand

Våren 1941 oppsto det både grasrotaksjoner mot tyskerne og formelle protester fra LO og andre organisasjoner mot press og trusler fra NS. Det ble stadig vanskeligere å følge tilpasningslinjen. Kon­front­asjonene toppet seg under den såkalte melkestreiken i Oslo i sept­ember 1941. Det var en spontan aksjon der arbeiderne forlot arbeidsplassen og skyldte på uteblitt melk til lunsjen.

Streiken begynte på Akers mek. Verksted, men spredte seg til andre bedrifter og bransjer. Lederne i fagbevegelsen gjorde alt de kunne for å stoppe streiken, men det var for seint. Tyskerne hadde fått det påskuddet de trengte til å knekke fagorganisasjonen og tvinge den under sin kontroll.

Tyskerne erklærte unntakstilstand, gjennomførte en rekke arrestasjoner og dømte flere til døden ved standrett. De fleste fikk dommen omgjort til fengsel, men to av dommene ble umiddelbart satt ut i livet: Viggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm ble henrettet 10. september. Etter denne hendelsen ble ikke streik brukt som metode i motstandskampen i Norge mer.

Foto av minnesmerke i æresgravlunden. Sommer, grønne trær.
Dobbeltgraven til Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen i Æreslunden. 2023 Foto: Sylvi Baardseth Panjwani/Oslo byleksikon. Bildet er publisert med tillatelse fra Oslo byleksikon.

NS overtok ledelsen av fagbevegelsen

Samtidig lot tyskerne NS overta kontrollen over fagbevegelsen. LO, forbundene og samorganisasjonene fikk alle innsatt NS-ledere, og det ble opprettet en samarbeidskomité: LO-NS. Mange medlemmer hadde i praksis meldt seg ut ved å slutte å betale kontingent. Nå ble det imidlertid forbudt å melde seg ut, og samtlige tillitsvalgte og ansatte ble pålagt å fortsette i sine verv og stillinger.

Dette skapte en fagbevegelse der toppstillingene var besatt av NS. Fortsatt fantes det likevel ikke-nazistiske organisasjonsledd under dette toppnivået. Her ble det organisert illegale utvalg som drev motstand.

Forsøk på motstand mot de innsatte NS-lederne

Motstanden foregikk i flere former. Det ble blant annet gjort forsøk på å gjøre NS-innflytelsen minst mulig, hindre at LO og arbeidsgiverne ble slått sammen i et «arbeidssamband» etter nazitysk forbilde, og dessuten spre den illegale avisa Fri Fagbevegelse.

En viktig parole var å boikotte NS-lederne i fagbevegelsen. Boikotten ble etter hvert effektiv, men den var aldri total.

Fagbevegelsen ble aldri «et tomt skall», slik hjemmefronten hevdet, men utvilsomt en organisasjon med tydelig redusert aktivitet og samhandling med topplederne. En utmeldingsaksjon i september 1942 ble stoppet etter tyske trusler om nye represalier, og var aldri så effektiv og omfattende som hjemmefronten og seinere historikere har påstått.

En betinget suksess

Ved frigjøringen sto fortsatt et antall som tilsvarte halvdelen av LOs medlemmer fra før krigen, som betalende medlemmer, til tross for en parole om kontingentstreik. Det var flere årsaker til det: frykt for tyske represalier, behov for økonomisk støtte fra hjelpekassene og mot slutten et ønske om en fortsatt sterk fagbevegelse når krigen var slutt.

Slik sett var den interne motstanden mot NS derfor bare en betinget suksess.

Emneord: Politikk og makt Av Terje Halvorsen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 31. jan. 2024 14:06