De om lag 1100 personene utgjorde 60 prosent av alle norske jøder og andre jøder i Norge ved krigsutbruddet. Godt over 35 prosent (773 personer) ble deportert til Auschwitz – av dem overlevde 38.
Et ukjent antall overlevde i Norge, skjult på sykehus og andre steder. Noen skiftet identitet som de også opprettholdt etter frigjøringen. Ingen jødiske kvinner eller barn som ble sendt til Auschwitz fra Norge, overlevde de første seleksjonene i utryddelsesleiren.
Forskjellige former for flukt
Da situasjonen tilspisset seg høsten 1942, var det i hovedsak fire muligheter for flukt for jødene:
- Flukt uten hjelpere
- Flukt arrangert ad hoc av hjelpere og deres nettverk
- Fluktruter organisert på forhånd
- Fluktruter for å redde spesielle grupper
Flukt uten hjelpere
De fleste jøder i Norge reddet seg over til Sverige med bistand fra en eller flere hjelpere. Men noen flyktet på egen hånd.
Denne typen flukt var ofte utført i desperasjon, fordi de ikke hadde kontakter eller økonomiske midler. Man bare begynte å gå, for så å krysse grensen på et tidspunkt. Flukten foregikk på Østlandet og i Trøndelag.
Flukt arrangert spontant
Spontan flukt kom i stand da naboer, venner eller andre ble bekymret for jøder de kjente. Hjelperen kontaktet noen som igjen kontaktet andre, og så videre. På den måten ble en kjede skapt ad hoc gjennom enkeltpersoners sivile mot. Hjelperne kontaktet venner, familie og slektninger som de kjente godt og stolte på, og dannet slik spontane hjelpenettverk.
I prosessen med å finne skjulested kom hjelperne som regel i kontakt med et motstandsnettverk. For å redde en til to personer regner man med at det var nødvendig med mellom 9 og 25 hjelpere. Alle leddene i kjeden var like viktige for en vellykket flukt. Men kjeden var helt avhengig av at noen satte den i gang.
Forberedt flukt: Carl Fredriksens transport
Etter hvert som situasjonen forverret seg, ble fluktrutene organisert på forhånd. Carl Fredriksens transport er et eksempel. De startet sine transporter til grensen den 28. november 1942 – to dager etter at tre av de fire deportasjonene fra Norge var gjennomført med i alt 577 jøder om bord.
Carl Fredriksens transport var et dekknavn som henviste til kong Haakon VII, som opprinnelig var prins Carl sønn av kong Fredrik VIII av Danmark – mottoet var: Vi kjører for kongen! De mest sentrale aktørene var Alf Tollef Pettersen og hans kone Gerd Julie Bergliot Pettersen, Rolf Syversen og Reidar Larsen.
Carl Fredriksens transport var den største enkelttransport av flyktninger under annen verdenskrig i Norge. De samlet jøder ved gartneriet til Rolf Syversen og fraktet dem i to lastebiler over Orderudseter til grensen. På hver tur kunne det være mellom 8 og 40 personer. De reddet i alt rundt 1000 personer. 358 av dem var jøder. Det hele foregikk i løpet av seks uker, fra slutten av november 1942 til midten av januar 1943, da de ble oppdaget.
Alf og Gerd Pettersen flyktet til Sverige tidlig i 1943. Det samme gjorde Reidar Larsen, mens Rolf Syversen ble igjen i Norge, siden hans kone nettopp hadde født en sønn. Han ble arrestert sommeren 1943 og skutt i Trandumskogen i oktober 1944.
Ulike vilkår for forberedt flukt
Det finnes ingen dokumentasjon av hva jødene måtte betale for den organiserte flukten. Carl Fredriksens transport tok 150 kroner per person, men ingen ble nektet transport om de ikke kunne betale.
Antagelig var beløpets størrelse vanligvis fastsatt ut fra en skjønnsmessig vurdering. Det er eksempler på en velstående familie som betalte kr 6 000 per person for å få hjelp til flukten, mens andre betalte kr 1 000 per person og andre igjen kr 600.
I Skien utnyttet en skipskaptein situasjonen og forlangte 15 000 svenske kroner for å transportere en mor og tre barn til Sverige. Da hun ikke kunne betale, måtte den norske hjelperen true kapteinen med våpen for å få familien fraktet over.
Flukt for spesielle grupper: barnehjemsbarn
Etter Anschluss, Østerrikes tilslutning til Tyskland i 1938, ble den jødiske menighet i Oslo spurt om jødiske barn fra Wien kunne oppholde seg her samme sommer. Det var snakk om 21 barn, som ble invitert til å tilbringe tre måneders sommerferie her. Oppholdet ble senere forlenget, og gruppen ble utvidet med barn fra Tsjekkoslovakia.
Da Norge ble okkupert den 9. april 1940, ble foreldrene spurt om de ønsket at barna skulle sendes tilbake eller bli i Norge. Alle som ble sendt tilbake, ble senere drept. Det samme gjaldt to norske barn som var mer løselig knyttet til barnehjemmet.
Alle de 14 barna på barnehjemmet ble reddet. De kom seg over til Sverige, der de bodde i Alingsås til krigen var slutt. Barnehjemmets bestyrerinne, Nina Hasvold (f. Hackel), husmor Gudrun Fjeld og barnepsykiater Nic Waal var viktige personer i redningen av barnehjemmet. Likeså var Sigrid Helliesen Lund.