Etter langvarige og ytterst hemmelige forberedelser ble Indiafondet, formelt kalt «Fondet for hjelp til underutviklede områder», lansert våren 1952 under slagordet «Hjelp til selvhjelp».
Målsetningen var trefoldig: å bidra til selvhjelp i India, å styrke Vestens posisjon i Asia i den globale maktkampen med kommunismen, og å fremme oppslutningen om norsk utenrikspolitikk ved å gi den en positiv dimensjon. Fondets eneste prosjekt var Det indisk-norske fiskeriprosjektet i delstaten Kerala i India. Fondet ble i 1962 innlemmet i Norsk utviklingshjelp.
Internasjonal utviklingshjelp
Mellomstatlig utviklingshjelp har sin opprinnelse på slutten av 1940-tallet. I 1949 presenterte president Harry S. Truman det amerikanske Point 4-programmet for finansiell og faglig bistand til utviklingsland. Samme år ble FNs Expanded Programme for Technical Assistance (EPTA) lansert, som et multilateralt rammeverk for faglig bistand.
Utviklingshjelp var ikke noe helt nytt fenomen. Både filantropiske stiftelser som Rockefeller Foundation, den katolske kirken, protestantiske kirkesamfunn og de store kolonimaktene, inkludert USA, hadde drevet bistandsarbeid siden begynnelsen av 1900-tallet.
Formalisert bistandssamarbeid mellom uavhengige stater var imidlertid et nytt fenomen i internasjonal politikk. Vi kan vanskelig tenke oss fenomenet uten den globale maktkampen og Marshallhjelpen som inspirasjon.
Første norske reaksjon
Den norske delegasjonen til FN var meget reservert da EPTA ble lansert. For det første fryktet den at programmet ville gjøre store innhugg i Norges livsviktige dollarreserver. For det andre mente den at FN med EPTA kunne gi utviklingslandene falske forhåpninger om omfattende hjelp.
Bare få måneder senere karakteriserte imidlertid utenriksminister Halvard M. Lange EPTA-initiativet som noe av det mest gledelige som hadde skjedd på FNs generalforsamling. I Stortinget poengterte han at bistand ville være et middel til å fremme økonomisk vekst, skape økt velferd og derved forhindre fremtidige internasjonale konflikter.
Det var en utbredt forestilling i samtiden at nød og fattigdom ga grobunn for totalitære og aggressive ideologier og regimer.
Ingen kolonifortid
Siden mellomkrigstiden hadde sentrale norske utenrikspolitikere understreket at Norge som et land uten fortid som kolonimakt, en stat som ingen kunne mistenke for å fremme sterke egeninteresser, hadde en særlig forpliktelse til å fremme internasjonal fred og forsoning. Denne tankegangen stod sentralt da Indiafondet ble lansert.
Erfaringene fra Marshallplanen var også et viktig element. Norge hadde erfart at hjelp nyttet, og gavene landet mottok, hadde skapt en ytterligere moralsk forpliktelse til å hjelpe, også fordi USA hadde påtatt seg langt den største byrden overfor utviklingslandene.
Den globale maktbalansen
I juni 1950 angrep det kommunistiske Nord-Korea – oppmuntret av Sovjetunionen og det nye kommunistiske regimet i Kina – Sør-Korea, som stod under amerikansk beskyttelse.
Fra Høyre til langt ut på venstresiden av Arbeiderpartiet ble Korea-krigen sett som et varsel om at den kalde krigen var global, og at Indias skjebne var avgjørende for den videre utviklingen. Opprustningen som fulgte av Korea-krigen, skapte sterke indrepolitiske spenninger i Norge, særlig i Arbeiderpartiet.
Ved å lansere et prosjekt for bistand til India kunne Arbeiderpartiet bidra til å utvikle India, å styrke Vestens posisjon i den globale maktkampen og å styrke samholdet om utenrikspolitikken både i partiet og i Norge mer allment.
Straks etter lanseringen av prosjektet skrev statssekretær i Utenriksdepartementet Jens Boyesen til sin gode venn, den nylig tiltrådte FN-ambassadør Hans Engen:
Men det hele skal selvfølgelig ikke ha noe partimessig preg, tvert imot vil man prøve å oppnå bredest mulig oppslutning på alle kanter. Det er ikke noe tvil om at et slikt tiltak vil bli meget populært her hjemme. En kan kanskje si at tiltaket på sett og vis ville ha like stor betydning for oss selv som et godt og positivt supplement til det vi ellers driver med i vår utenrikspolitikk, som det vil ha for dem som mottar hjelpen.