I årene etter unionsoppløsningen i 1905 ble norsk utenrikspolitikk hovedsakelig formet av Venstres liberale syn. Fredelig konfliktløsning, frihandel, nedrustning og ikke minst nøytralitet ble ansett som grunnleggende premisser for fred mellom stater.
Med opprettelsen av Folkeforbundet i 1919 fikk Norge en ny arena for å fremme disse idealene.
Omstridt innmelding
Norges innmelding i den nye organisasjonen i 1920 var likevel omstridt. Først og fremst kom kritikken fra det radikaliserte Arbeiderpartiet, som så Folkeforbundet som et skalkeskjul for vestmaktenes interesser.
Men også flere borgerlige politikere mislikte aspekter ved organisasjonen:
- For det første var mange av de sentrale stormaktene ikke medlemmer. Den amerikanske kongressen stemte imot innmelding, og Tyskland og Sovjetunionen ble nektet medlemskap av politiske årsaker.
- For det andre mente noen at bruk av maktmidler hadde en for fremtredende rolle i Folkeforbundets pakt.
- For det tredje innebar organisasjonens system for kollektiv sikkerhet i praksis at Norge måtte oppgi sin nøytralitetspolitikk: Medlemslandene forpliktet seg til å komme hverandre til unnsetning dersom ett land ble angrepet.
Mellom internasjonalisme og isolasjonisme
Medlemskapet i Folkeforbundet ble derfor ansett som en pragmatisk snarere enn en ideell løsning. Samtidig håpet norske politikere at Norge, i samarbeid med andre småstater, etter hvert skulle få bukt med organisasjonens mangler.
Så lenge det ikke eksisterte noen reell risiko for en ny stormaktskrig, klarte Norge å kombinere forpliktelsen til Folkeforbundets kollektive sikkerhet med ønsket om nøytralitet. Da det internasjonale konfliktnivået økte på 1930-tallet, erklærte imidlertid Norge, sammen med seks andre tidligere nøytrale stater, at de ikke lenger anså seg som forpliktet til å delta i det kollektive sikkerhetssystemet.
Nedrustning og internasjonal rett
Støtten til nedrustning og utbygging av en internasjonal rettsorden har i ettertiden vært sett som den mest sentrale delen av Norges engasjement i Folkeforbundet. Men også på disse områdene markerte nordmennene seg som forbeholdne internasjonalister.
Norge skaffet seg blant annet en slags «utenrikspolitisk dobbelsikring» ved å føre en aktiv politikk for fredelig bilateral konfliktløsning – såkalt voldgift. Dersom Folkeforbundet ikke greide å hindre utbruddet av krig, skulle et system av voldgiftsavtaler bidra til landets sikkerhet.
Det norske arbeidet for nedrustning i første del av mellomkrigstiden hadde sammenheng med regjeringens nedrustning av landets militære kapasitet. Regjeringen ønsket en tilsvarende internasjonal utvikling, selv om den norske nedrustningen i stor grad bygget på overbevisningen om at krigsfaren var liten, i tillegg til økonomiske hensyn.
Perspektiver på Norges medlemskap
Ett mulig perspektiv på Folkeforbundets historie er å se organisasjonen som en mislykket konstruksjon som ikke greide å sikre freden etter første verdenskrig. Dette samsvarer på mange måter med flere samtidige nordmenns syn på organisasjonens kollektive sikkerhetssystem som uforenlig med og utilstrekkelig for landets sikkerhetssituasjon.
Et annet perspektiv fremhever Folkeforbundets rolle som normsetter og organisasjonens betydning i utviklingen av globalt samarbeid i det 20. århundret. Fra denne synsvinkelen kan Norges medlemskap ses som en begynnende overgang fra isolasjonismen etter selvstendigheten i 1905 til et mer aktivt og omfattende internasjonalt engasjement etter andre verdenskrig.