print logo

1350–1500: senmiddelalder

I 1349 ble Norge hjemsøkt av pesten. Helt fram til 1660-årene herjet pestepidemier i Norge. Resultatet var et formidabelt fall i folketallet. De bøndene som overlevde pestepidemiene, fikk det likevel på mange måter bedre. Det var nok jord å ta av, og avgiftene de måtte betale til konge, kirke og jordeiere, sank kraftig.

For dem som eide mye jord, var derimot senmiddelalderen en krisetid. Kirken reagerte på krisen med å slå sammen sogn og effektivisere godsforvaltningen sin. Kongens syslemenn ble erstattet av lensherrer, som var færre og mer egenrådige enn syslemennene. Likevel fortsatte mye av samarbeidet mellom kongedømmet og lokalsamfunnet i senmiddelalderen.

Hansaen ble en betydelig aktør i norsk økonomi og skandinavisk politikk i senmiddelalderen, og deres interesser gikk ofte på tvers av hva det norske riksrådet ønsket. I 1397 klarte dronning Margrete å samle de tre skandinaviske rikene i Kalmarunionen.

Spenningsforholdet mellom unionskongene og riksrådene i de tre landene var nærmest konstant. Sverige vokste seg gradvis sterkere, og i 1521 brøt landet ut av unionen. For Norge gikk utviklingen motsatt vei. I 1536/1537 ble Norge et lydrike under Danmark, samtidig som reformasjonen ble innført.

Les mer om denne perioden

Forfattere i denne perioden