1350–1500: senmiddelalder

I 1349 ble Norge hjemsøkt av pesten. Helt fram til 1660-årene herjet pestepidemier i Norge.

Lytt til introduksjon

 

Introduksjon til perioden

Resultatet var et formidabelt fall i folketallet. De bøndene som overlevde pestepidemiene, fikk det likevel på mange måter bedre. Det var nok jord å ta av, og avgiftene de måtte betale til konge, kirke og jordeiere, sank kraftig.

For dem som eide mye jord, var derimot senmiddelalderen en krisetid. Kirken reagerte på krisen med å slå sammen sogn og effektivisere godsforvaltningen sin. Kongens syslemenn ble erstattet av lensherrer, som var færre og mer egenrådige enn syslemennene. Likevel fortsatte mye av samarbeidet mellom kongedømmet og lokalsamfunnet i senmiddelalderen.

Hansaen ble en betydelig aktør i norsk økonomi og skandinavisk politikk i senmiddelalderen, og deres interesser gikk ofte på tvers av hva det norske riksrådet ønsket. I 1397 klarte dronning Margrete å samle de tre skandinaviske rikene i Kalmarunionen.

Spenningsforholdet mellom unionskongene og riksrådene i de tre landene var nærmest konstant. Sverige vokste seg gradvis sterkere, og i 1521 brøt landet ut av unionen. For Norge gikk utviklingen motsatt vei. I 1536/1537 ble Norge et lydrike under Danmark, samtidig som reformasjonen ble innført.

Da den norske kongen Olav 4. Håkonsson døde i 1387, valgte det norske riksrådet hans mor, dronningen av Danmark, som norsk regent. Valget skulle føre hennes slektning Erik av Pommern til makten i alle de tre skandinaviske rikene i 1397. Dette er dronning Margrethes valgbrev fra 1388. Foto: Riksarkivet, Diplomsamlingen, Norske statsdokumenter (D 9 Norge), nr. 16

 

  • Svartedauden

    Høsten 1349 kom pesten til Norge. Pesten skulle komme til å danne et tidsskille, for den førte til at den langvarige veksten det siste tusenåret fikk en brå slutt.

  • Bondekommunalisme

    Mange har ment at senmiddelalderen var en forfallstid da kongedømmet mistet kontroll lokalt og bygdetingene fikk en renessanse. Kongedømmet og kirken hadde til gjen­gjeld alltid samarbeidet med bondesamfunnet ‒ dette fortsatte i senmiddelalderen.

  • Ødegårdene

    De fleste menneskene i Norge bodde på enkeltgårder. Siden folketallet gikk ned, ble mange gårder stående tomme. Rundt 1450 var om lag 60 prosent av alle gårder i landet lagt øde.

  • Endringer i jordbruket etter svartedauden

    Pestepidemiene var en voldsom påkjenning for bonde­sam­funnet. Men de skapte også større armslag for dem som overlevde.

  • Godset

    Norge var ikke noe ensartet rike i senmiddelalderen: Ulike naturvilkår og avstander til maktens sentrum gjorde landet til et lappeteppe av forskjellige regioner, med konkurrerende jordeiende eliter.

  • Selveiende bønder

    Norge regnes ofte som et land av selveiende bønder. Dette er sant – noen steder i landet. Det skapte robuste lokalsamfunn og god produksjon.

  • Fiskeeventyret

    Fredag er Norges viktigste dag: Kirkens forbud mot å spise kjøtt denne dagen, og mange andre helligdager, sikret norske fiskere et umettelig marked i Europa. Men det var også andre som ville tjene på fisket i Norskehavet.

  • Bønder bruker skrift

    Skrift var et uvanlig medium i høymiddelalderen. Det ble brukt av kongemakt og kirke. I senmiddelalderen begynte norske bønder gradvis å lese og skrive.

  • Folkekultur og elitekultur

    I senmiddelalderen forsvinner sagalitteraturen i Norge. Sporene etter eliten er som alltid de tydeligste, spor etter folkekulturen må søkes i langt senere eventyr og folkeviser.

  • Kalmarunionen

    Da senmiddelalderen begynte, var Norge i et tids­av­gren­set kongefellesskap med Sverige. Femti år senere var landet blitt del av en nordisk union. Det skulle landet forbli i over 400 år.

  • Norge blir et lydrike

    1536/1537 er bunnpunktet i norsk historie. Norge ble en del av Danmark og fikk den protestantiske lære trædd nedover ørene.

  • Kirkens utfordringer etter svartedauden

    Ikke bare var mange mennesker døde og en rekke gårder lagt øde etter pesten. For kirken var inntektene i fritt fall, fordi ingen ville betale tiende og landskyld etter gamle satser. Hadde nordmennene mistet troen?

  • Et regime foran undergangen

    Erkebiskopen var ved utgangen av middelalderen Norges religiøse, politiske og økonomiske leder. Det gjorde Norge sårbart.

  • Da Norge ble korrupt

    Vi snakker ofte og gjerne om hvor ukorrupt og tillits­basert den norske kulturen er. Kanskje er dette riktig i dagens samfunn, men det har ikke alltid vært slik.

  • De voldelige telemarksbøndene

    I 1395 skrev biskopen i Oslo et formanende brev til bøndene i Øvre Telemark: De var ukristelige og dessuten de mest voldelige i Norge. Var det hold i biskopens dom?

  • Et lokalt maktspill

    Senmiddelalderens kongedømme lå som en tynn hinne over et mylder av ulike lokalsamfunn med sine sær­egen­heter. Noen steder i Norge var denne hinnen ekstra tynn.

  • Maktbalanse i dansketiden

    Nordisk historie fra de siste 1200 årene – kanskje også lenger tilbake – utspilte seg i spennet mellom dansk dominans og maktbalanse. Slik var det også i sen­middel­alderen.

  • Svartedauden og statens ansvar for folket

    Norge blir en stat 1130–1319, heter en innføringsbok i norsk høymiddelalder. På hvilke måter sørget staten for velferd til folk flest?

Forfattere i denne perioden