Folkekultur og elitekultur

I senmiddelalderen forsvinner sagalitteraturen i Norge. Sporene etter eliten er som alltid de tydeligste, spor etter folkekulturen må søkes i langt senere eventyr og folkeviser.

Eliten hadde i høymiddelalderen fått sin egen kultur: ridderkulturen. Høviske romaner ble oversatt til norrønt, og i Kongespeilet fikk denne overklassekulturen sitt hjemlige uttrykk. Alle andre enn de som hadde de «rette» manerene, var «heimfødinger».

Vi finner ingen tilsvarende litterære uttrykk fra senmiddelalderen i Norge, men det betyr ikke at denne overklassekulturen forsvant. Fra sen­middel­alderens Sverige er det bevart flere rimkrøniker som er sterkt inspirert av ridderkulturen, som Eriks-, Karls- og Sturekrøniken.

Islandske eventyrsagaer

På Island nedtegnet skrivere riddersagaer fra utlandet gjennom hele sen­middel­alderen. Samtidig skapte de en ny genre, en blanding av innenlandsk mytologi og utenlandske ridderhelter.

Disse eventyrsagaene var den reneste kiosklitteratur både når det gjaldt stereotyper og popularitet, og de viser oss adelens selvforståelse ikledd litterære former. Her var ingen kloke bønder som i Njåls saga eller tapre konger som i Heimskringla. Her var hovedpersonene tapre krigere og adelsmenn som nedkjempet jotner og vant seg prinsesser i fremmede land. Overklassen sluttet rekkene.

Erkebiskopens bibliotek

Erkebiskopen var i senmiddelalderen Norges rikeste mann. Noe av rik­dom­men investerte han i biblioteket sitt.

Erkebiskop Aslak Bolt eide en praktfullt utformet bibel fra 1200-tallet. Selv skal han ha skrevet 19 teologiske verker. I biblioteket sitt hadde han antikke forfattere som Cicero, men også den helt moderne Erasmus fra Rotterdam. En erkebiskop måtte også kunne mye juss for å bakse med dagsaktuelle utfordringer.

Folkeviser og eventyr

I Norge er sporene etter folkekulturen svake. Den kan kun etterspores gjen­nom eventyr og folkeviser som først ble skrevet ned på 1800-tallet. Form og motiv i disse fortellingene tyder imidlertid på at de har blitt formidlet muntlig gjennom mange århundrer.

Folkeeventyrene forteller mye om hvordan menneskene overlevde i barske omgivelser. Ikke minst inneholder de mye ønsketenkning om kløktige bøn­der som rundlurte plagsomme kongelige futer. Betegnende nok er kongen alltid god og rettferdig – slik han i klageskrifter ble også ble oppfattet som fullstendig uvitende om maktmisbruket fra hans under­ordnede.

Folkevisene kretser rundt forbudt kjærlighet og andre tabuer. I mange viser ser man etterdønninger etter den uoppnåelige høviske kjærligheten mellom Tristan og Isolde. Slike forgreininger viser hvordan tema kunne vandre «nedover» i hierarkiet fra overklassen til «folket». Bendik og Årolilja viser hvordan temaet gradvis fant rot i folkekulturen.

Draumkvedet

Det mektigste diktet fra norsk middelalder er Draumkvedet ‒ diktet om Olav Åstesson som sovner i kirken på julaften og ikke våkner før trettende dags jul, etter å ha gjennomlevd en lang reise gjennom det hinsidige.

Olavs sjel hadde forlatt legemet hans og reist inn i «annheimen», der han fikk hemmelig kunnskap om de døde. Kampen mellom det gode og det onde foregikk uavbrutt. Draumkvedet er et vitnesbyrd om den sterke folkelige religiøsiteten i senmiddelalderen.

Draumkvedet er et visjonsdikt, innenfor samme genre som Dantes Den guddommelige komedien. Flere tidligere visjonsdikt finnes på norrønt. Draumkvedet skiller seg ut ved å være muntlig overlevert og ha ukjent forfatter. Vi vet derfor ikke når diktet ble skapt.

Håndverk

Det fremste avtrykket av senmiddelalderens kultur finner vi i bygninger og bygningsutsmykning. Om lag 140 kunstverk fra senmiddelalderen er bevart i norske kirker i form av alterskap, helgenskulpturer og helgenbilder. Halvparten er fra Nord-Norge og vitner om denne landsdelens velstand og kontakt med utlandet. Nordtyske kunstnere stod bak de fleste av disse utsmykningene, men nederlandske håndverkere vant gradvis større innpass.

Fotografi av et dekorert alterskap, som viser utskjærte figurer og bildemotiv fra korsfestelsen
Hanseatisk alterskap fra Andenes kirke på Andøya i Nordland. På dørene fortelles lidelseshistorien, mens figurene forestiller en hellig biskop, Gud med Jesus i armene, St. Olav og en ung mann i rustning. Foto: Mari Karlstad/Tromsø Museum – Universitetsmuseet/CC BY-NC-ND 3.0

Mer enn 300 tømmerbygninger er bevart fra middelalderen. Utformingen og utsmykningen av dem vitner om lange linjer bakover i tid – til mønstre vi finner igjen i Oseberggraven, men også om kontakt med omverdenen.

Språk i endring

Fram til slutten av 1300-tallet var det norrøne målet nokså uendret. I de neste 150 årene gjennomgikk språket store forandringer og ble til det «mellomnorske» språket.

Det gamle bøyningssystemet gikk i oppløsning, og påvirkningen fra dansk og tysk ble mye sterkere. Slik sett kan den språklige utviklingen stå som indikasjon på en mer allmenn utvikling og det mange har kalt et forfall – selv om Norge på denne måten kom nærmere Europa enn før.

Emneord: Kultur og religion, Kommunikasjon og kunnskap Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. nov. 2023 13:52