print logo

Økonomisk globalisering i vår tid

Den økonomiske globaliseringen fra 1990-årene og frem til i dag har åpnet verden ytterligere for nordmenn, men også skapt nye bekymringer.

Fra slutten av 1990-årene ble «globalisering» et viktig ord i den offentlige debatten. Det ble oftest brukt med kritisk brodd om prosesser der politikkens og statenes innflytelse over økonomi og marked ble mindre enn tidligere.

To drivkrefter

Disse prosessene var særlig drevet frem av to krefter: For det første en rekke politiske tiltak som ga større frihet i bevegelser av varer, kapital og arbeidskraft. For det andre en kraftig teknologisk utvikling som gjorde betydningen av grenser og avstander mindre enn tidligere.

Begge utviklingstrekkene hadde røtter i vedtak og prosesser som startet i 1970- og 1980-årene, men det var særlig i de etterfølgende tiårene at virkningene ble betydelige.

Globalisering i tidligere tider

Mange historikere har pekt på den klassiske liberalistiske perioden som en første epoke med «globalisering». De har da siste halvdel av 1800-tallet og årene frem til første verdenskrig i tankene. Mange vestlige land – også Norge – praktiserte fri handel av de fleste varer og tjenester.

Arbeidsmarkedene var ikke regulerte. Det skjedde en omfattende utflytting, særlig fra Europa til Amerika. Den klassiske gullstandarden gjorde at valutaene hadde faste verdier og faste kursforhold. Dette forenklet handel og kapitaltransaksjoner, som heller ikke var underlagt regulering.

Økte reguleringer

Mot slutten av 1800-tallet begynte en prosess i retning av noe større reguleringer, særlig av handelen. Med krisene i mellomkrigstiden ble en ny fase med omfattende proteksjonisme og regulering av betalinger og kapitalstrømmer innledet.

Andre verdenskrig og gjenreisningen etter den forsterket en utvikling i retning av mer regulering og statlig inngripen. Dominerende politiske og økonomiske prinsipper trakk også i retning av ønsker om å underlegge markedene større politisk kontroll.

Ny linje på 1970-tallet

I mange land kom en reaksjon i liberaliserende retning på 1970-tallet. Systemet med faste vekslingskurser brøt sammen, og begrensningene på pengeoverføringer mellom land virket ikke lenger. Mange land opplevde økonomiske problemer. De eksisterende styringsverktøyene var ikke tilstrekkelige for å håndtere de nye utfordringene.

Statens evne til å styre den økonomiske utviklingen på mange områder ble sterkt kritisert av flere, og mange steder ble det iverksatt tiltak for å dempe politikkens innflytelse i det økonomiske livet. Ett av målene var å fjerne reguleringer innenfor internasjonal handel, betalinger og kapitalbevegelser.

I Norge ble de fleste reguleringer fjernet i løpet av 1980-årene. Særlig mot slutten av tiåret ble det gamle reguleringssystemet plukket fra hverandre gjennom er serie politiske vedtak.

Norge og Europa

Omkring 1990 hadde Norge også tilpasset seg de aller fleste kravene som gjaldt for EUs indre marked. Kravene gikk i retning av å tillate ikke bare fri handel, men også fri bevegelse av arbeidskraft og kapital, og like økonomiske muligheter for norske og utenlandske bedrifter.

Selv om Norge ikke kom med i EU, la disse tilpasningene til rette for at Norge kunne slutte seg til EØS-avtalen.

Innlemmingen i det stadig tettere økonomisk integrerte Vest-Europa var en viktig del av Norges eksponering for utviklingen i internasjonal økonomi.

Murens fall

Også Berlinmurens fall i 1989 var svært viktig. Den politiske åpningen av Øst-Europa ble fulgt av en økonomisk åpning vestover for mange industriselskaper i de tidligere østblokklandene.

Blant annet ble markedene for viktige norske eksportprodukter som aluminium og gjødsel fullstendig oversvømt av varer fra lavkostnadsprodusenter i Øst-Europa fra tidlig på 1990-tallet.

Teknologiens betydning

De politiske endringene ble forsterket av den teknologiske utviklingen. Særlig den fremvoksende informasjonsteknologien har spilt en rolle som knapt kan overvurderes. Denne teknologien har økt produktiviteten i de aller fleste produksjonsgrener. Ikke minst har den gjort det mulig å flytte eller tilgjengeliggjøre store mengder informasjon uten hensyn til grenser og avstander.

Fotografi av arbeidere langs lange bord, tilvirker arbåndsur
Det amerikanske selskapet Timex Corporation er en stor global industriaktør som produsenter av armbåndsur og har fabrikker i Asia, Nord-Amerika og Europa. Firmaet ble fra 1941 utbygd av nordmannen Joakim Lehmkuhl og er i dag del av Fred. Olsen-konsernet, men kontrolleres fra Liechtenstein. Arbeidsforholdene ved denne fabrikken i Cebu, Fillipinene har blitt sterkt kritisert av Fremtiden i våre hender. Foto: Bernt Eide/Samfoto/NTB scanpix

For privatpersoner innebærer det at vi lettere kan sammenlikne pris- og produktinformasjon på alt fra strøm til mobilnett, feriereiser og kurs- og studietilbud i innland og utland. Bedrifter kan spesifisere produkt- og anbudskrav for produsenter langt utenfor kjente hjemlige sfærer.

De «globale» produksjonsprosessene er uløselig knyttet til bruk av informasjonsteknologi. Produkter kan nå settes sammen av deler som er fremstilt i mange forskjellige land, og underleverandører kan skiftes ut raskt hvis de ikke lenger kan konkurrere.

Høyere produksjon, mindre styring

Slik sett har teknologi, økonomi og politiske vedtak spilt sammen i gjensidig forsterkende prosesser for å skape utviklingen vi gjerne kaller «globalisering». Dette har utvilsomt økt den produktive kapasiteten og inntekter både i Norge og i mange andre land.

Samtidig har den direkte politiske innflytelsen over økonomi og inntektsfordeling blitt begrenset av denne utviklingen.

Av Einar Lie
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 1. feb. 2016 12:18