En ny internasjonal økonomisk orden ble bygd opp under amerikansk ledelse etter krigen. Den kjente britiske reformøkonomen John Maynard Keynes sto sentralt i planleggingen. Representanter for den norske regjeringen deltok også i forhandlingene om det såkalte Bretton Woods-systemet, som ble etablert i 1944 for å unngå gjentakelse av de negative erfaringene fra mellomkrigstiden.
Faste valutakurser, lavere tollsatser og overnasjonale organer som håndhevet liberale spilleregler mellom statene, skulle føre til rask utvikling av verdenshandelen.
Trang fødsel
Systemet fikk en trang fødsel. Det tok tid før sentrale institusjoner som Det internasjonale valutafondet (IMF), Verdensbanken og et avtaleverk for handel kom i virksomhet.
Men Marshallplanen, et omfattende amerikansk hjelpeprogram for Europa, satte fra 1947 fart i utviklingen. Den fikk også stor betydning for Norges innveving i det vestlige økonomiske samarbeidet.
Norsk tvil
Regjeringen sluttet seg tidlig til avtaleverket rundt Bretton Woods-systemet. Likevel ble deltakelsen i vestlig økonomisk integrasjon først preget av tvil og forbehold.
Få tvilte på at norsk produksjonsliv trengte adgang til større markeder. Den viktige skipsfartsnæringen ville dessuten høste store fordeler av vekst i verdenshandelen. Økte eksportinntekter måtte til for å bygge landet.
Men myndighetene ønsket ikke å la det økonomiske samarbeidet gå på bekostning av offentlig styring. Og hjemmenæringenes representanter mente omkring 1950 at det var «meget farlig» å fjerne tollbeskyttelsen fordi det i Norge var «et utpreget snobberi for utenlandske varer».
Rask ekspansjon
Nølingen varte likevel ikke så lenge. Mer enn 80 prosent av norsk utenrikshandel foregikk med de vestlige land, og Marshallplanen ble nøkkelen til rask ekspansjon.
Resultatet var at Norge gikk inn i et mer omfattende internasjonalt økonomisk samarbeid enn noen gang før.
I to etapper ble de stramme begrensningene i varebyttet med utlandet drastisk redusert. Omkring 1950 forsvant det gamle kvotesystemet som satte tak på innførselen av fremmede varer. I 1960-årene ble tollsatsene som skulle beskytte nasjonal produksjon, kraftig redusert.
Enestående resultater
Resultatene lot ikke vente på seg: Allerede i 1950 hadde norsk eksport av varer og tjenester vokst så raskt at den utgjorde nesten 40 prosent av nasjonalproduktet, som også vokste raskere enn før. I siste del av mellomkrigstiden hadde eksportinntekter representert bare 25 prosent av BNP.
Særlig i 1960-årene, da frihandelen fikk fullt gjennomslag, skjøt eksporten ytterligere fart.
Samlet førte dette til en vekst uten sidestykke i Norges utenrikshandel. Fra 1949 til 1973 ble eksporten av industrivarer sjudoblet, samtidig som fraktinntektene fra norske skip i utenriksfart økte med bortimot 200 prosent i faste priser.
Blandingsøkonomi
Gjennom Marshallplanen og det økonomiske samarbeidet som ble bygd opp rundt den, viste det seg også mulig å kombinere åpning mot større markeder ute med en statlig styrt modernisering hjemme.
Samarbeidet om større produksjon, finansiell trygghet og økt handel stilte krav om planlegging som var på linje med hva norske myndigheter på egen hånd hadde lagt opp til. I Marshallplanens samarbeidsorganisasjon OEEC fikk det norske langtidsprogrammet en svært positiv mottagelse.
Det bidro til at Norge ble tilført fire ganger mer i bistand enn opprinnelig tenkt.
Internasjonal påvirkning
Samspillet med Marshallhjelpens representanter bidro også til at hjemlige motforestillinger mot regjeringens økonomiske politikk ble svekket.
Men samarbeidet innebar samtidig sterkere innslag av markedsløsninger enn sentrale planleggere som Erik Brofoss i utgangspunktet hadde tenk seg. Innvevingen i det vestlige samarbeidet påvirket på denne måten utformingen av en norsk blandingsøkonomi.
Norsk medlemskap i et frihandelsforbund av vesteuropeiske stater, EFTA, drev den økonomiske internasjonaliseringen videre i 1960-årene. Det førte med seg en rasjonalisering av næringslivet, hvor bedrifter som ikke tålte konkurransen forsvant, og nye vekstkraftige enheter utviklet seg.
Den samlede økonomiske veksten som fulgte, gjorde gammel frykt for åpne markeder til skamme.
Oppslutning og motsetninger
Rask velstandsøkning skapte bred oppslutning om frihandelen. Etterkrigsgenerasjonen opplevde en forbedring i materielle kår som tidligere generasjoner ikke hadde vært i nærheten av.
Og EFTA-samarbeidet passet godt for norske forhold. Det omfattet ikke de sårbare primærnæringene, sikret tilhørighet til en vestlig gruppe, samtidig som Norge kunne opprettholde sin privilegerte kontakt med Storbritannia og Norden.
Men under overflaten av enighet om frihandel og EFTA-samarbeid fantes det dype motsetninger når det gjaldt holdningen til overnasjonale løsninger. De kom til syne da Norge i 1962 fulgte Storbritannia og Danmark og – uten resultat – søkte medlemskap i EEC.
Et tiår senere skulle motsetningene knyttet til Norges internasjonale økonomiske samarbeid dele befolkningen i to uforsonlige leirer.
