I løpet av 1970-årene kom økonomer, byråkrater og mange politikere frem til at staten ikke hadde mulighet til å styre samfunnsutviklingen på samme direkte måte som i tiårene før. Forandringer i internasjonal økonomi og problemer med å få styringen av norsk økonomi til å fungere etter hensikten, bidro sammen til å presse frem en ny kurs.
Internasjonale forandringer med store følger var sammenbruddet i Bretton Woods-samarbeidet om et stabilt valutasystem, skifter i hvilke land som produserte industrivarer billigst, og et voldsomt oppsving i oljeprisene etter oljekrisen i 1973–1974.
Styring og forvitring
I Norge viste det seg at reguleringen av hvem som fikk låne hvor mye penger til hvilket formål, ikke fungerte etter hensikten. Heller ikke den øvre grensen politikerne satte for samlede utlån i Norge, virket i praksis. Banker og andre långivere fant stadig smutthull som lot dem låne ut mer.
Statens forsøk på å lede økonomien gjennom opp- og nedgangstider, for eksempel ved å bidra med penger i lønnsoppgjørene, var med på å skape uønskede bivirkninger, slik som økende inflasjon.
«Styringssystemet forvitret», har historikeren Einar Lie skrevet.
Forandringer
Sent i 1970-årene varslet Arbeiderparti-regjeringen til Odvar Nordli store forandringer, selv om det handlet mer om varsler enn endringer i første omgang.
Rentene hadde vært fastsatt av staten, men skulle på sikt ligge nærmere det nivået et uregulert marked ville skape.
De delene av industrien som mottok betydelig støtte til bestemte typer produksjon, for eksempel av klær, skulle bli tvunget til å forandre seg dersom de ikke kunne stå på egne bein.
Nyliberale og eliteskeptiske
Fra 1970-årene var nyliberal økonomisk teori, ofte knyttet til økonomen Milton Friedman, i ferd med å bli anerkjent i økonomiske fagmiljøer og i toppsjiktet i byråkratiet.
Ifølge slik teori var økonomien best tjent med at politikerne trådte tilbake og overlot pengestellet til sentralbanken og mer av ressursplasseringen til private aktører som konkurrerte med hverandre.
På samme tid bidro eliteskeptiske, folkelige strømninger til misnøye med offentlig regulering av boligmarkedet og etter hvert også med andre styringssymboler, som NRK-monopolet og reglene som gjorde at butikkene stengte klokken 17.
Mange på høyresiden i politikken forbandt dessuten statlig styring med det de oppfattet som urimelig høy inntektsskatt. Staten skulle ikke bare bestemme mindre, men ha hånd om en mindre andel av pengene.
Willoch og Brundtland
Endringene gikk fortere etter 1981, da Kåre Willoch tiltrådte som statsminister i en ren Høyre-regjering, men de brå reformene lot vente på seg. Boligmarkedet ble deregulert relativt raskt, og i løpet av noen år fikk bankene mer eller mindre frie tøyler til å låne ut penger.
Men renten forble politisk styrt til etter at Gro Harlem Brundtland hadde tatt over i 1986. Da ble den fastsatt av markedskreftene, altså uten at politikerne bestemte hvor høy den skulle være eller når den skulle endres.
Fra slutten av 1980-årene skjøt reformtempoet fart.
Store reformer
Skattesystemet i Norge ble lagt om i flere omganger fra 1987 til 1992. Fradragsmuligheter og ulike satser skulle i mindre grad oppmuntre folk til å plassere penger på den ene eller den andre måten. Markedet og utsiktene til lønnsomhet skulle styre slikt. Dessuten ble de høyeste skattesatsene for høye inntekter satt ned, i bytte mot færre muligheter til å trekke fra ulike utgifter.
I 1990 ble hele systemet for produksjon og salg av elektrisk kraft i Norge endret. Fra det gamle systemet med offentlig eide kraftprodusenter og priser bestemt av politikerne, vedtok Stortinget en rask overgang til et system der private kunne produsere og selge strøm til priser som ble satt etter tilbud og etterspørsel.
Privatisering
Utover 1990-årene fulgte flere store reformer, blant annet av telesektoren. Som i kraftbransjen skulle private selskaper få konkurrere og priser settes i markedet.
I tillegg ble stadig flere statlig eide institusjoner gjort om til enheter som liknet mer på private foretak, slik som aksjeselskaper. En del av dem fikk helt eller delvis private eiere. Både drift og eierskap endret seg.
EØS og verktøykassa
EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994, var den største enkeltendringen i 1990-årene. Tilknytningen til det europeiske indre marked betydde at de norske politikerne overførte store deler av myndigheten til å regulere økonomiske forhold til EU.
EØS-avtalen forutsatte at landene som deltok, tillot konkurranse mellom selskaper uten særordninger av ulike slag, uavhengig av hensikten med særordningene.
Ved utløpet av det 20. århundret var det, som flere påpekte, lite igjen i det norske politikere har kalt sin «verktøykasse». Noen av verktøyene hadde politikerne kvittet seg med fordi de ikke virket, andre hadde de gitt avkall på gjennom EØS-avtalen.
Se NRK-klipp av en klassisk debatt mellom "Gro og Kåre" fra valgduellen i 1985: