print logo

Embetsmannsstatens fall

1884 var det symbolske året for slutten på embetsmanns­­staten, men nedgangen startet før og varte lenger.

Gjennom mesteparten av 1800-tallet utgjorde embetsmennene en elite i det norske samfunnet. Først og fremst i politikk og byråkrati, men også sosialt, kulturelt og delvis økonomisk. Fra om lag 1870 møtte embetsmennene og det regimet de representerte, stadig større motstand, og samfunns­utviklingen gikk dem på mange måter imot.

Dominansen utfordres

Embetsmannsstaten bygget på embetsmennenes dominans i Stortinget så vel som i forvaltningen. Embetsmennene hadde lenge høyere utdannelse enn andre grupper og satt også vanligvis økonomisk godt i det. Fra omtrent 1870 begynte imidlertid inntektene å falle sammenlignet med andre grupper, ikke minst i det ekspanderende næringslivet.

Høyere utdanning ble etter hvert vanligere hos andre grupper, som i mange tilfeller ikke ble embetsmenn, som leger, advokater og sivilingeniører. Andre yrkesgrupper, som lærere, agronomer og økonomer, fikk mer utdanning og trengte også gradvis inn i byråkratiet.

Fotografi som viser immatrikulering av studenter: folkemengde i hestesko foran et podium
Immatrikulering av studenter ved Universitetet i Oslo i 1908. I løpet av 1800-tallet hadde høyere utdanning blitt tilgjengelig for flere enn samfunnets øverste elite. Foto: Herman Neupert/Oslo Museum/CC BY-SA

Mobilisering mot embetsmennene

Med økende skolegang i befolkningen som helhet gjorde mange ulike yrkesgrupper embetsmennene rangen stridig i det blomstrende foreningsliv som oppsto i annen halvdel av 1800-tallet. Foreningslivet ble en konkurrent til staten, som var embetsmennenes fremste arena.

Fra 1870-årene begynte andre grupper, ikke minst bøndene og byenes middelklasse, å mobilisere mot embetsmennene. Grunnlaget var demokratiske krav som utvidet stemmerett, allmenn verneplikt og lekmannsjury i straffesaker.

Dette ble senere utvidet til nasjonale krav, som større selvstendighet overfor Sverige, spesielt i utenrikspolitikken. Etter hvert ble oppløsningen av unionen med Sverige en samlende sak for motstanderne av embetsmannsstaten.

Embetsmannsregimets fall

Regimet svarte med å bli mer konservativt og støtte seg til kongemakten. Mens opposisjonen samlet seg i partiet Venstre (stiftet 1883), ble Høyre (stiftet 1884) regimets parti.

Opposisjonen mobiliserte nok til å skaffe flertall i Stortinget og fikk drevet gjennom sine krav, via en riksrett, om å avsette embetsmanns­regjeringen. Dermed kunne Johan Sverdrup danne en Venstre-regjering i 1884. En regjering måtte etter dette ha Stortingets støtte, en begynnelse på parlamentarismen i Norge.      

Da de stemmekvalifiserte begynte å bruke stemmeretten, og enda mer da stemmeretten ble utvidet i 1884, i 1898 (alle menn) og i 1910 og 1913 (kvinner), kunne embetsmennene ikke lenger dominere politikken.

Embetsmennene forsvinner

Partiet Høyre gikk gradvis over til også å bli de næringsdrivendes parti og et parti med allment konservative holdninger. Embetsstanden var ikke lenger samfunnets dominerende elite.

Selv om embetsmenn (fra 1912 også medregnet noen kvinner) fortsatte å eksistere som yrkesgruppe, gikk de sosialt sett inn i en større gruppe av offentlig ansatte av høyere rang og profesjoner med høyere utdanning.

I 1919 utgav Kristian Elster d.y. romanen Av skyggenes slekt, som beskrev den gamle embetsstandens svanesang. I 1925 ble embetsrangen opphevet, som et symbolsk punktum for embetsmannsstaten.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 28. jan. 2016 13:42