Gjennom mesteparten av 1800-tallet utgjorde embetsmennene en elite i det norske samfunnet. Først og fremst i politikk og byråkrati, men også sosialt, kulturelt og delvis økonomisk. Fra om lag 1870 møtte embetsmennene og det regimet de representerte, stadig større motstand, og samfunnsutviklingen gikk dem på mange måter imot.
Dominansen utfordres
Embetsmannsstaten bygget på embetsmennenes dominans i Stortinget så vel som i forvaltningen. Embetsmennene hadde lenge høyere utdannelse enn andre grupper og satt også vanligvis økonomisk godt i det. Fra omtrent 1870 begynte imidlertid inntektene å falle sammenlignet med andre grupper, ikke minst i det ekspanderende næringslivet.
Høyere utdanning ble etter hvert vanligere hos andre grupper, som i mange tilfeller ikke ble embetsmenn, som leger, advokater og sivilingeniører. Andre yrkesgrupper, som lærere, agronomer og økonomer, fikk mer utdanning og trengte også gradvis inn i byråkratiet.
Mobilisering mot embetsmennene
Med økende skolegang i befolkningen som helhet gjorde mange ulike yrkesgrupper embetsmennene rangen stridig i det blomstrende foreningsliv som oppsto i annen halvdel av 1800-tallet. Foreningslivet ble en konkurrent til staten, som var embetsmennenes fremste arena.
Fra 1870-årene begynte andre grupper, ikke minst bøndene og byenes middelklasse, å mobilisere mot embetsmennene. Grunnlaget var demokratiske krav som utvidet stemmerett, allmenn verneplikt og lekmannsjury i straffesaker.
Dette ble senere utvidet til nasjonale krav, som større selvstendighet overfor Sverige, spesielt i utenrikspolitikken. Etter hvert ble oppløsningen av unionen med Sverige en samlende sak for motstanderne av embetsmannsstaten.
Embetsmannsregimets fall
Regimet svarte med å bli mer konservativt og støtte seg til kongemakten. Mens opposisjonen samlet seg i partiet Venstre (stiftet 1883), ble Høyre (stiftet 1884) regimets parti.
Opposisjonen mobiliserte nok til å skaffe flertall i Stortinget og fikk drevet gjennom sine krav, via en riksrett, om å avsette embetsmannsregjeringen. Dermed kunne Johan Sverdrup danne en Venstre-regjering i 1884. En regjering måtte etter dette ha Stortingets støtte, en begynnelse på parlamentarismen i Norge.
Da de stemmekvalifiserte begynte å bruke stemmeretten, og enda mer da stemmeretten ble utvidet i 1884, i 1898 (alle menn) og i 1910 og 1913 (kvinner), kunne embetsmennene ikke lenger dominere politikken.
Embetsmennene forsvinner
Partiet Høyre gikk gradvis over til også å bli de næringsdrivendes parti og et parti med allment konservative holdninger. Embetsstanden var ikke lenger samfunnets dominerende elite.
Selv om embetsmenn (fra 1912 også medregnet noen kvinner) fortsatte å eksistere som yrkesgruppe, gikk de sosialt sett inn i en større gruppe av offentlig ansatte av høyere rang og profesjoner med høyere utdanning.
I 1919 utgav Kristian Elster d.y. romanen Av skyggenes slekt, som beskrev den gamle embetsstandens svanesang. I 1925 ble embetsrangen opphevet, som et symbolsk punktum for embetsmannsstaten.