I Norge reiste Venstre unionssaken som en del av demokratikampen rundt 1890. Partiet profiterte på unionssaken, samtidig som den stadig mer dominerende unionsstriden etter hvert stod i veien for andre politiske saker og ble en byrde i både Norge og Sverige.
Forlengelse av parlamentarismekampen
Utgangspunktet for unionsstriden frem til 1905 var at svenske konservative i 1885 sørget for endringer i ordningen av den felles norsk-svenske utenrikspolitikken. Det skyldtes at de var skremt over det parlamentariske gjennombruddet i Norge i 1884.
Nå fryktet de svenske konservative at norske radikalere skulle forsøke å ta kontroll over Norges utenrikspolitikk. Utenrikspolitikken var, sammen med kongen, det eneste som bandt Norge og Sverige sammen i unionen. Derfor ble det fra svensk side gjort endringer i ministerielt statsråd, som var der utenrikspolitikken ble behandlet. Endringene gjorde at de svenske statsrådene kom i flertall. Det vakte sterke reaksjoner i Norge.
Krav om eget konsulatvesen
Ved stortingsvalget i 1891 reiste Venstre unionssaken som kampsak. Det konkrete kravet var at Norge måtte få eget konsulatvesen for at norske handelsinteresser i utlandet skulle bli tatt bedre vare på. Mellom linjene lå et krav om at Norge etter hvert også skulle ha egen utenriksminister. Begrunnelsen var behovet for sterkere norsk parlamentarisk kontroll med utenrikspolitikken.
Kravet om egen utenriksminister skremte både kongen, svenske konservative og det norske Høyre. De fryktet at innføring av et eget norsk utenriksstyre ville sprenge unionen.
På randen av krig
Fra 1891 til 1895 ble konsulatsaken en vinnersak for Venstre, som oppnådde gode valgresultater. I 1895 var Stortinget nær ved å sette makt bak kravene ved å presse igjennom et ensidig norsk vedtak som opprettet et eget norsk konsulatvesen. Kongehuset og Sverige valgte å svare med utilslørte trusler om maktbruk.
7. juni 1895 gjorde derfor Stortinget retrett og gikk med på å sette seg ved forhandlingsbordet en gang til. For tredje gang på 1800-tallet ble det opprettet en unionskomité som skulle arbeide for revisjon av unionen. Heller ikke denne gangen lyktes det, men unionskonflikten fikk en tiltrengt nedkjøling mens komiteen arbeidet frem til 1898.
Samtidig fikk erfaringene fra 1895 fredspartiet Venstre til å gå inn for opprustning med tanke på neste unionskonflikt.
I protest mot den norske unionsradikalismen sa Sverige på sin side opp den såkalte mellomriksloven med virkning fra 1897. Det var en lov som siden 1825 hadde bidratt til å lette handelen mellom de to landene, og den hadde vært av stor betydning for Norge.
Håp om løsning
Etter 1900 kom det likevel en ny vind av mulig forsoning. Fra 1902 ble det ført innledende forhandlinger, som munnet ut i det såkalte marskommunikeet i mars 1903. Det virket som det var grunnlag for å finne en forhandlingsløsning på konsulatsaken.
Utsiktene til en forhandlingsløsning innenfor unionen fikk Høyre på banen i valget i 1903. Frem til da hadde det sett ut til at adskilte utenrikstjenester, og kanskje unionsoppløsning, ville være det sannsynlige resultatet av et norsk gjennombrudd i konsulatsaken. I 1895 hadde det nesten kommet til krig. En forhandlingsløsning kunne etter Høyres syn både rydde den plagsomme konsulatsaken av veien og kanskje trygge unionens videre eksistens. Høyre vant valget dette året.
Fra 1903 ble det ført forhandlinger på regjeringsnivå om separate konsulatvesen innenfor unionen.
«Lydrikepunkter»
Optimismen varte til november 1904. Den norske regjeringen hadde i mai samme år lagt frem sitt forslag til likelydende konsulatlover for Norge og Sverige. I november var det den svenske statsministeren Erik Boströms tur til å presentere sitt syn.
Det forslaget Boström presenterte i november 1904, fikk raskt tilnavnet «lydrikepunkter», fordi det inneholdt formuleringer som viste at Boström oppfattet Norge som underordnet Sverige. Dermed ødela han med ett slag alt som var oppnådd i forhandlinger siden 1902. Forhandlingene stod ikke til å redde.
Samtidig knuste Boström mulighetene for å redde unionen.
