print logo

Det politiske spillet om unionsoppløsningen i 1905

I løpet av første halvår 1905 samlet opinionen i Norge seg bak aksjon i unionssaken. Unionsoppløsningen ble drevet frem av regjeringen gjennom aggressivt politisk og juridisk taktikkeri.

Frem til Stortinget erklærte at unionen med Sverige var oppløst 7. juni 1905, ble den norske politikken drevet av målrettet aktivisme. Offervilje og aksjonslyst ble bygget i befolkningen samtidig som høyt politisk spill og oppfinnsom bruk av jus preget forholdet til kongen og Sverige.

Skuffede unionsvenner

I praksis var unionen fortapt da forhandlingene mellom Norge og Sverige om opprettelsen av et eget norsk konsulatvesen havarerte i februar 1905. Konfliktnivået mellom de to landene var allerede høyt etter at Sveriges statsminister Erik Boström hadde fremlagt sine «lydrikepunkter» i november 1904.

Forhandlingsbruddet fikk norske unionsvenner til å føle seg sviktet. Dette la grunnlaget for en nasjonal bølge våren og sommeren 1905. Selv trofaste unionsvenner begynte å lete etter nærmeste utgang fra unionen.

Formelt gjaldt striden fortsatt Norges rett til eget konsulatvesen, men ingen var lenger i tvil om at det var unionen som stod på spill.

Fotografi av protokollside, fra 6. februar 1905, angående konsulatsaken. Det listes opp hvem som var til stede
Konsulatforhandlingene i sammensatt statsråd brøt sammen 7. februar 1905. Den nye utenriksministeren, grev August Gustaf Fersen Gyldenstolpe, hadde anbefalt i sammensatt statråd 6. februar 1905 majesteten å bestemme at det oppdraget den norske og svenske regjeringen hadde fått ved kongelig resolusjon 21. desember 1903, «ikke skal give anledning til nogen videre forføining». I nytt sammensatt statsråd dagen etter ble forhandlingene offisielt erklært avsluttet. Foto: Riksarkivet i Norge, Statrådsekretariatet, Kongelig resolusjon nr. 274a, 6. februar 1905 og nr. 275a, 7. februar 1905

Veivalgene vinteren 1905

Spørsmålet var hvilken vei Norge skulle ta ut av unionen, og hva konsekvensene ville bli.

Valget stod i praksis mellom tre mulige linjer: Det første alternativet var nye forhandlinger for å finne en løsning som innebar unionsoppløsning i forståelse med Sverige. Det andre alternativet var å gjøre et ensidig norsk vedtak i konsulatsaken ved grunnlovsendringer over flere år («den lange lovlinjen»). Det tredje alternativet var å innføre eget konsulatvesen uten å blande inn hverken Grunnloven eller Sverige («den korte lovlinjen»). Den siste av disse tre mulighetene, som også blir kalt «aksjonslinjen», appellerte til den nasjonale æresfølelsen. Ulempen var at en slik fremgangsmåte måtte provosere Sverige.

Aksjonslinje og regjeringsskifte

Stortinget satte ned en spesialkomité da forhandlingene med Sverige brøt sammen i februar. Allerede i begynnelsen av mars la komiteen frem en foreløpig uttalelse, der flertallet gikk inn for den korte lovlinjen.

Da hadde unionskrisen allerede fått konsekvenser for regjeringen. 11. mars ble høyremannen Francis Hagerups regjering erstattet av en nasjonal samlingsregjering under ledelse av Christian Michelsen fra Samlingspartiet. Michelsens regjering hadde ett eneste punkt på sitt program: aksjon i konsulatsaken. I det stille koblet regjeringen konsulatsaken til en sinnrik plan for å sprenge unionen.

Med kurs mot unionsoppløsing

Fra mars til unionsoppløsningen i juni hadde Michelsen og hans regjering et stadig mer aksjonslystent norsk folk i ryggen. Den nasjonale begeistringen ble båret av en samlet norsk presse, som forlangte handling og mot uten hensyn til konsekvensene.

Fotografi av forsiden til skriftet "Puck", som viser to menn i robåt, overlasset med pakker. Kong Oscar prøver å prakke på dem enda en pakke, med påskriften "Sanktionsvägran"
Puck nr. 22, 01.06.1905. 27. mai skulle konsulatloven opp til behandling i norsk statsråd, og de fleste forstod hva som stod på spill. Pucks beskrivelse var ganske presis: Norges statsministre Christian Michelsen og Jørgen Løvland sitter ved årene i en unionsbåt som allerede har overlast av unionelle problempakker. Når handelsbetjenten, kong Oscar, overrekker den største av dem alle – «sanksjonsnektelsen» – må styrmann Løvland advare mot kantring. Trygt på land følger tidligere statsminister Boström ombordlastingen. Foto: Kungliga biblioteket

I mai vedtok Stortinget å opprette et eget norsk konsulatvesen fra 1. april 1906.

Oscar IIs sanksjonsnektelse

Konsulatloven ble lagt frem for kong Oscar II i statsråd 27. mai. Som ventet nektet han å godkjenne loven ved å sanksjonere den. De norske statsrådene svarte på sanksjonsnektelsen med å levere inn sine avskjedssøknader.

Historikere har vært uenige om hvorvidt kongens neste trekk var et bevisst trekk fra en resignert og unionstrøtt konge eller bare et arbeidsuhell. Oscar II nektet å godta avskjedssøknadene og begrunnet det med at situasjonen i Norge var slik at han «nu» ikke kunne få noen ny regjering. Sanksjonsnektelsen kom som bestilt for nordmennene.

Fotografi av avisoppslag: Tekst i tittel: "Extrablad til Aftenposten og Morgenbladet. Konsulatloven hos Kongen"
Dette var fellesoppslaget fra Aftenposten og Morgenbladet om sanksjonsnektelsen 27. mai 1905. Kong Oscar nektet å godta regjeringens avskjed. Dette skapte en konstitusjonell unntakstilstand: Landet var uten regjering. Foto: NBO, Småtrykks. 324. Norsk politikk 1905

7. juni-beslutningen

7. juni møtte regjeringen på Stortinget og erklærte sin avgang. Stortingspresident Carl Berner svarte med å lese opp en erklæring fra Stortinget. Strategien var avtalt i et hemmelig stortingsmøte dagen før.

Stortingspresidentens erklæring slo fast at unionen allerede var oppløst. Argumentet var at kongen hadde erklært seg ute av stand til å oppfylle sin konstitusjonelle plikt, som var å skaffe landet en regjering. Dermed fungerte ikke lenger Oscar II som norsk konge. Det betød, het det, at unionen mellom Norge og Sverige hadde opphørt. Stortinget la kongens makt i regjeringens hender inntil videre.

«Revolution i Norge»

I Sverige ble 7. juni-beslutningen oppfattet som en krigserklæring. Kongen følte seg personlig krenket og protesterte. Folk marsjerte i gatene for å støtte kongen og kreve hevn. Også utenfor Norden ble 7. juni oppfattet som en revolusjon.

Resten av 1905 brukte norske myndigheter til å roe gemyttene på ulike måter.

Avistegning. Fem karikerte menn som forestille høytstående politikere i Sverige og Norge ser christian Michelsen svinge sverdet mot en knute med påskriften "den Nordiske Knude". Alle har på seg kostymer som assosieres med Romerrikets militæruniformer.
Karikatur fra det norske vittighetsbladet Korsaren nr. 24, 15.06.1905. Foto: Nasjonalbiblioteket
Av Bjørn Arne Steine
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. mars 2016 22:11