print logo

Religionstvang, ikke religionsfrihet

Kristendommen var del av statens grunnlag i 1814. I Grunnlovens § 2 ble religionstvangen fra eneveldet videreført.

Den fremtredende plasseringen av § 2 i Grunnloven er viktig: Nå fremstod statens religion som et av de mest sentrale prinsippene, nest etter det som stod om statens uavhengighet og den monarkiske statsformen i § 1.

Paragrafen hadde religiøse grunner, men må først og fremst forstås på bakgrunn av kirkens rolle som statsorgan.

Prester som statsmaktens agenter

I Norge var protestantismen innført utenfra, som tvangstiltak fra de danske kongene. Statskirken ble et viktig redskap for å skaffe lydighet og troskap i den norske delen av riket. Under eneveldet var den lokale presten den myndighetspersonen som folk hadde mest nærkontakt med. Prestene forvaltet den rette troen og kontrollerte dermed mye av dagliglivet som statsmaktens agenter.

Det var derfor naturlig å bruke kirkene da befolkningen skulle sverge å ofre «liv og blod» for fedrelandets selvstendighet i 1814. Også for Riksforsamlingen var det uaktuelt å avskaffe et slikt effektivt system.

Religionsfrihet mot kirkekontroll

Den religiøse lovgivningen fra enevoldstiden fikk også bestå, blant annet måtte en prest godkjenne enhver religiøs forsamling utenfor kirken. Så sent som i desember 1813 hadde lekmannen Hans Nielsen Hauge blitt fengslet for brudd på bestemmelsene.

I mange av grunnlovsutkastene var faktisk religiøs frihet satt på linje med andre menneskeretter, som trykkefrihet, eiendomsrett og rett til å bli dømt etter loven. I Riksforsamlingens vedtak av grunnlag for Grunnloven het det da også at «Religions-Sekter» skulle «tilstedes fri Religionsøvelse», med ett unntak: Jøder skulle fortsatt være utelukket fra riket.

Den manglende religionsfriheten

Da paragraf § 2 ble endelig vedtatt, var imidlertid setningen om religionsfrihet falt bort. Bare unntaket for jøder stod igjen, nå sammen med forbud også mot jesuitter og munkeordener. Hva hadde skjedd?

Det er usikkert hvorfor religionsfriheten ble fjernet. Men de som redigerte paragrafen, kan ha ment at religiøs frihet kunne komme i konflikt med gjeldende begrensinger av religiøs virksomhet i lovverket. Da var det bedre å utsette spørsmålet til revisjon av en fremtidig lovkomité.

Religionstvang til 1840-årene

En gjennomgående revisjon av lovverket kom aldri, og helt frem til 1840-årene hersket det fortsatt full religionstvang i Norge. Fri religionsutøvelse ble først garantert gjennom en rekke enkeltlover. Den viktigste var dissenterloven i 1845. Med denne kunne frie kristne menigheter etablere seg i landet.

Forbudene i § 2 var ekstra vanskelige å fjerne, ettersom det krevdes 2/3 flertall for grunnlovsendringer. Etter at Henrik Wergeland i 1839 fikk reist forslaget om å oppheve forbudet mot jøder, tok det hele fire stortingssesjoner før dette gikk gjennom, i 1851. Bøndene stemte lenge mot.

Forbudet mot munkeordener ble stående helt til 1897, og forbudet mot jesuitter til 1956. Først i 1964 ble det utelatte prinsippet om religionsfrihet ført inn igjen i Grunnloven.

Tegning som viser scene der to angivelig jødiske menn anklages for å ha jukset i kortspill
Politiet ble tilkalt da to menn ble anklaget for å ha jukset i kortspill i en salong på Stortorvet i Christiania i 1844. Harpespilleren skal ha ropt «De ere Jøder», og dermed ble mennene arrestert. I 2012 ble det upubliserte skuespillet «Jøden» oppdaget, og en scene i dette skuespillet er basert på denne hendelsen. Skuespillet var skrevet i samtiden. Denne illustrasjonen er av Adolph Tidemand, og er tilsynelatende tegnet for Henrik Wergeland. Foto: Dag Andre Ivarsøy/Nasjonalmuseet/CC BY-NC

Frykten for jødene

Forbudet mot jøders adgang er kanskje det punktet i Grunnloven som har vakt mest debatt senere. Men de som talte sterkest for et slikt forbud i 1814, gjorde det ikke av uvitenhet:

Med basis i statsteori, religionslære og historiske erfaringer fra Europa betraktet de religiøs enhet som en politisk fordel. De mente at jødene levde i egne samfunn utenfor statens kontroll, og at det ville kunne undergrave den fornuftige sammenvevingen av protestantisme og stat som fantes i Norge.

Liknende frykt lå også bak forbudet mot lukkede fellesskap som jesuitter og munker. Sammen med gamle historiske myter og fordommer om jøders liv og levnet utgjorde dette det ideologiske grunnlaget for å stenge jøder ute.

Malt portrett av Henrik Wergeland
Nicolai Wergeland, Henrik Wergelands far, var blant de som argumenterte mot at jøder skulle få adgang til riket på Eidsvoll i 1814. Foto: Eidsvoll 1814-samlingen/CC PDM

Den «intoleranteste» grunnloven

Grunnloven fra 1814 ble av mange oppfattet som en av de mest tolerante i hele Europa. Henrik Wergeland kalte den likevel «den intoleranteste» når det gjaldt religion.

Mer tolerante tanker slo gjennom i Danmark rett før de norske forbudene ble vedtatt: I mars 1814 ble jødene der tilstått sivile rettigheter. Uten bruddet mellom Danmark og Norge i januar kunne det samme ha skjedd her til lands. Grunnlovsfedrene på Eidsvoll ville det annerledes.

Av Odd Arvid Storsveen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 6. nov. 2017 15:36