Paragraf 2 i 1814-grunnloven bestemte at den evangelisk-lutherske troen skulle være statsreligion, slik den hadde vært det siden 1537. Jøder og katolske munker ble igjen nektet adgang til riket, jesuittene ble nevnt særskilt.
Religionsmonopolet og forbudene ble gradvis avviklet i de følgende 142 åra, med forbudet mot jesuittene som det siste i 1956.
Misjonærer og rådgivere
Jesuittordenen ble stiftet i 1534 for å vinne tilbake frafalne fra den romersk-katolske kirken. Jesuittene stod under pavens myndighet og hadde en verdensomspennende organisasjon. De utmerket seg med et høyt intellektuelt nivå og god arbeidsmoral. Jesuittene satte seg grundig inn i ulike kulturer og ble foregangsmenn i å forklare ukjente kulturformer, mest modig i forsvaret av indianerne i Amerika. De gjorde en pionerinnsats som pedagoger og inspirerte elevene både faglig og menneskelig.
Jesuittene var framgangsrike misjonærer over hele kloden. I Europa kombinerte de dette med rådgivning til katolske fyrster i konflikter med protestanter. Dermed ble jesuittene protestantenes hatobjekt nummer én. Men jesuittene lot seg ikke dirigere av noen, og på 1700-tallet satte flere katolske fyrster i gang en kampanje mot dem. I 1773 tvang de paven til å oppløse ordenen. Da fikk jesuittene fristeder i Russland og Preussen, og blant forfatterne av den norske Grunnloven ble dette framstilt som en trussel mot Norge.
Jesuittordenen i Danmark-Norge
Hatet mot jesuittene hentet næring fra dansk-norsk historie. Folk ble ikke lutheranere med et trylleslag i 1537, og da ryet til de gode jesuittiske skolene spredte seg, drog unge menn dit og utdannet seg til katolske prester. Den fremste av disse var Laurentius Norvegus fra Tønsberg. Etter endt utdanning i Nederlandene i 1560-åra ble han en ledende kraft i motreformasjonen i Nord-Europa fra 1570-åra til han døde 84 år gammel i Vilnius i 1622.
Flere unge menn kom tilbake fra jesuittskolene og ble sokneprester. Noen ble avslørt som hemmelige katolikker, og i 1613 ble fire sokneprester på Østlandet avsatt, mens andre prester enten flyktet fra landet eller holdt seg utenlands. Kristian 4. la ned forbud mot å oppsøke jesuittiske skoler, og i 1624 nektet han katolske prester og munker adgang til Danmark-Norge under trussel om dødsstraff for dem som trosset forbudet. Dette ble gjentatt i Kristian 5.s Norske Lov i 1687.
To ganger dispenserte kongen fra disse bestemmelsene. Festningsbyggeren Johan Caspar de Cicignon fikk fra 1675 til 1691 lov til å ha en eller to jesuitter som huskapellaner på Trosvik ved Fredrikstad. Og i 1768 fikk jesuitten Maximilian Hell, som var keiserinne Maria Theresas hoffastronom, utføre viktige observasjoner i Vardø. Underveis holdt Hell messe i Erkebispegården i Trondheim.
Jesuitter i nyere tid
De to episodene hindret ikke at jesuittene til stadighet ble fordømt og demonisert som listige og svikefulle personer som lot hensikten hellige middelet i en nådeløs kamp mot protestantismen.
Paven gjenopprettet jesuittordenen i august 1814. Den har alltid siden vært en viktig munkeorden, med forgreininger til over hundre land og med forskning og utdanning som satsingsområder. Stortinget avviste likevel å fjerne jesuittforbudet i 1897 og i 1925.
Da forbudet endelig falt i 1956, ble jesuittene lite flatterende omtalt. Odelstingspresident C. J. Hambro uttalte at hverken fascismen eller nazismen «hadde vært mulige uten jesuittenes støtte og aktive medarbeiderskap». Ingen uttrykte noe ønske om å få jesuittdrevne skoler.
Det har da heller ikke blitt opprettet noen jesuittkommunitet i Norge, selv om jesuitter som enkeltpersoner har oppholdt seg her kortere eller lengre tid. I 2013 ble den første jesuitt valgt til pave, og han tok navnet Frans.