Etter at Norge hadde vært styrt fra København frem til freden i Kiel 14. januar 1814, var stormaktene i Europa, Sverige og Danmark enige om at landet skulle overdras fra den danske til den svenske kongen.
Dette reagerte flere på i Norge, og prins Christian Frederik satte i gang et politisk prosjekt for å etablere Norge som selvstendig stat. Prosjektet fikk tilslutning av en stormannsforsamling 16. februar der det ble bestemt at Christian Fredrik skulle innkalle til en riksforsamling og la seg velge til konge.
Valgene til riksforsamlingen
Valgene av representanter til riksforsamlingen ble igangsatt med en offisiell bededag 25. februar, hvor alle som ville delta, måtte avlegge ed i kirkerommet. På grunn av kommunikasjonsutfordringene i Norge i 1814 var det bare de mest sentrale regionene som fikk avholdt valget på selve bededagene. Nord for Trøndelag fikk de ikke valgt i tide. Valgprosessene var mye styrt av Christian Frederiks lojale medhjelpere – prester, embetsmenn og offiserer – og der det var kamp om plassene, stod prinsens menn sterkest.
Men det var også motstand mot selvstendighetsprosjektet. I byer langs kysten, som Stavanger, Mandal og Kristiansand, var det liten støtte til Christian Frederiks prosjekt. Det ble også valgt egne representanter fra militære avdelinger. Dette skapte kritikk. De militære representantene ble ansett som stemmekveg for Christian Frederiks politikk.
Et annet spesielt trekk ved forsamlingen var at alle amt (fylker) måtte ha med minst én representant fra bondestanden. Dette ga riksforsamlingen et radikalt særpreg med betydelig deltakelse fra bredere lag i folket.
Organisering av grunnlovsarbeidet
En egen konstitusjonskomité på femten personer, ledet av Christian Magnus Falsen, ble valgt til å forberede grunnlovsprosessen og gå igjennom alle innsendte grunnlovsutkast på forhånd. 10. april kom forsamlingen sammen. Første oppdrag var å komme frem til grunnlovens grunnsetninger.
Følgende saker ble gjenstand for debatt: 1) prinsipper om Norge som uavhengig og udelelig rike, 2) folkemakt med egen nasjonalforsamling, 3) selvstendig beskatningsrett, 4) kongens krigs- og benådningsrett, 5) domstolenes frihet, 6) lutherdommen som statsreligion, 7) trykkefrihet, 8) næringsfrihet og 9) avskaffelse av privilegier og verneplikt.
Prinsippene splittet forsamlingen. Det viste seg likevel tidlig at selvstendighetspartiet ville få et betydelig flertall. Dette flertallet ble opprettholdt gjennom hele riksforsamlingen, selv om flere saker samlet sosiale grupper på tvers av «partigrensene».
Talegaver og politisk spill
Riksforsamlingen var en arena for god talekunst. Mest kjent er kanskje bergenspresten Jonas Reins tale 13. mai om at Norge kunne stå på egne ben. Han benyttet omfattende skremselspropaganda for å overbevise forsamlingen:
«Da man skrev Aar efter Christi Byrd 1814, da solgte Norges Mænd Deres Nations gamle Hæder, Deres Frihed og Uafhengighed, Deres Børns Odel for en Sum hvor med hver Mand kunde kjøbe en Tønde Korn. Da ville De forbande vort Minde og bittert spitte vor Usselhed.»
Tøff ordbruk, hersketeknikker og tilløp til skittent spill la grunnlag for livslange fiendskap. De mest forhatte var unionspartiets grev Herman Wedel Jarlsberg, Severin Løvenskiold og Nicolai Wergeland, Henriks far.
Grunnloven
Den 17. mai vedtok forsamlingen en av verdens mest radikale, liberale og demokratiske konstitusjoner. Den var tuftet på prinsipper om maktfordeling og folkesuverenitet, med en bred stemmerettsbestemmelse, en ettkammermodell for den lovgivende makten og sterk myndighet knyttet til den utøvende makten.
Den var kort, bare 110 paragrafer i sin endelige, signerte versjon, men ble også utmeislet i løpet av bare seks uker.
Grunnloven som styrende
Grunnloven tok over for Kieltraktaten som førende i den politiske utviklingen i Norge i 1814. Etter stormaktsforhandlinger, krig og våpenhvile ble Eidsvoll-grunnloven stående i det som skulle være førende for det politiske spillet om Norge om høsten, med Mossekonvensjonen.
Etter nye forhandlinger og behandling i et ekstraordinært storting ble det meste av grunnloven bevart i novembergrunnloven, som måtte tilpasses Norges union med Sverige. Grunnloven ble nå den viktigste norske garanti for vedvarende fred og stabilitet i Norden og for frihet og demokratisk fremgang i Norge.