print logo

Carl Johan og Norge

Den svenske kronprins Carl Johans politikk var en viktig årsak til at Norge fikk en grunnlov i 1814 og deretter både havnet i union med Sverige og fikk beholde Grunnloven.

Carl Johan ble valgt til svensk kronprins i 1810. Han het egentlig Jean-Baptiste Bernadotte og hadde vært en av Napoleons generaler.

Mange svensker håpet Carl Johan ville bruke sine militære egenskaper til å gjenerobre Finland, som hadde gått tapt i 1809. Carl Johan hadde imidlertid andre planer og ville i stedet ha Norge.

Carl Johans 1812-politikk

Sentralt i Carl Johans norgespolitikk står det som i Sverige kalles «1812 års politik». Den innebar at Carl Johan i 1812 allierte seg med Sveriges tradisjonelle fiende Russland og gikk med i krigen mot Napoleon. Dermed ble det klart at han ikke aktet å gjenerobre Finland. Som belønning for sin innsats, ble han lovet Norge av Russland.

«1812 års politik» bidro til at Carl Johan sto på seierherrenes side i krigen mot Napoleon og kunne se frem til Norge som belønning. Problemet var at nordmennene erklærte seg selvstendige, slik at Carl Johan måtte bruke makt for å realisere unionsplanen.

Portrett av Carl Johan, staselig kledd, autoritær positur nær en brukken fane og en haubitzerkanon
Før Carl Johan ble svensk kronprins i 1810 hadde han navnet Jean Baptiste Bernadotte, og ble av Napoleon også gitt tittelen prins av Pontecorvo. Maleri av Joseph Nicolas Jouy (1809–1880). Foto: Gérard Blot/Falt i det fri

Carl Johans norgespolitikk

Selv om Carl Johan var kronprins, fungerte han i praksis som Sveriges øverste leder, siden kongen var gammel og syk. Han var imidlertid ikke eneveldig, for den svenske revolusjonen i 1809 hadde gjort slutt på eneveldet.

Carl Johans norgespolitikk tok gradvis form fra 1811: Dels ville han skaffe støtte fra stormaktene til å ta Norge, for eksempel gjennom en byttehandel der Danmark fikk andre landområder i stedet. Dels ville han gjennom propaganda overbevise nordmennene om å forene seg frivillig med Sverige.

Unionsplanene

Hvordan en svensk-norsk union skulle se ut, var ikke alltid klart. Carl Johan synes å ville gi Norge en viss selvstendighet, men neppe så mye som utfallet ble i 1814. Sterke krefter i Sverige ville imidlertid gjøre Norge til en svensk provins og nordmennene til svensker.

Storbritannia, Preussen og Østerrike sluttet seg etter hvert til den russiske garantien om å gi Norge til Sverige. Det stilte den dansk-norske kongen i en vanskelig posisjon da han i 1813 forsøkte å bytte side i krigen og samtidig beholde Norge.

Mye av Carl Johans norgespolitikk var blitt forsøkt tidligere. Det nye med Carl Johan var at han til slutt lyktes.

Tilnærminger til Norge

Nordmennene var ikke spesielt lydhøre for svenskenes propaganda. Få ville ha union, både fordi de var bitre på svenskene som følge av krigen, og fordi de fryktet at Sverige ville undertrykke Norge. Carl Johan håpet likevel at en egen konstitusjon og relativt vidtrekkende selvstendighet ville lokke nordmennene. Dette kan ha gjort unionen mer spiselig for det såkalte unionspartiet på Eidsvoll.

Carl Johan var forarget over den norske selvstendighetspolitikken i 1814. Selv om han brukte makt, ville han likevel egentlig ikke ha krig i Norge: Dels fryktet han at stormaktene ville ombestemme seg, dels at nordmennene ville kjempe en desperat geriljakrig som det ville ta lang tid og koste mye å overvinne.

Portrett av Carl Johan, halvfigur
Carl Johan (1763–1844). Maleri av François Gérard, ca. 1811. Foto: Falt i det fri

Carl Johan og 1814

På grunn av hastverk og vilje til å gi nordmennene nokså vid selvstendighet aksepterte Carl Johan først at nordmennene beholdt 1814-grunnloven, selv i unionen med Sverige. Samtidig tyder mye på at han regnet med at unionen ville kunne gjøres tettere senere, om mulig med en ny grunnlov.

Carl Johan forsøkte ved flere anledninger å vingeklippe den norske grunnloven og gjøre unionen tettere, men Stortinget sto imot disse forsøkene. Til slutt ga han opp, men meddelte sønnen Oscar at sammensmelting av Norge og Sverige måtte være målet for hans unionspolitikk.

Av Morten Nordhagen Ottosen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 4. okt. 2017 13:35