print logo

Et militarisert samfunn

Frem til 1814 var Norge blant de landene i Europa som skrev ut flest soldater og matroser i forhold til folketallet.

Norge var et militarisert samfunn før 1814. For det første var de militære utskrivningene blant de mest omfattende i Europa i forhold til innbyggertallet. For det andre fikk samfunnet ellers føling med militærapparatet gjennom forskjellige plikter knyttet til det, som anskaffelse og vedlikehold av militært utstyr.

Militære plikter preget livet til svært mange, og skillet mellom militært og sivilt var langt mindre tydelig enn i moderne tid. Selv om Norge var et militarisert samfunn, betyr det likevel ikke at det var en militærstat hvor militæret kontrollerte alt, eller at hele samfunnet var innrettet etter et militært formål.

fargelagt illustrasjon av tre menn; to på ski, en på truger, gjennom skogslandskap. Den fremste har full uniform, mens de to andre har hverdagslige klær; alle har gevær
Soldater fra den norske hæren og bønder i bondemilitsen under napoleonskrigene. Merk at bøndene ikke bærer militæruniform. Illustrasjon: Andreas Bloch/CC PDM

Hæren og marinen

Militæret før 1814 besto av hæren til lands og marinen til sjøs. Marinen var felles for Danmark og Norge, her tjente dansker og nordmenn sammen. Hærene var derimot atskilte. I den norske tjente det nesten bare nordmenn, selv om noen av offiserene var født i Danmark eller utlandet.

Innenfor både hæren og marinen fantes det flere forskjellige avdelinger. Hæren besto for eksempel av linjetropper, som var de yngste og beste troppene, samt landvernet, en reservestyrke bestående av tidligere linjesoldater.

Militser

Dessuten fantes det såkalte militser både i innlandet og langs kysten, selv om disse ikke egentlig var en del av den vanlige hæren.

Militsene ble kalt «mannhusingen» og var en ordning som stammet fra middelalderen. Alle våpenføre menn skulle i krigstid gå «mann av huse».

Militær rekruttering og plikter

Etter loven skulle enhver frisk voksen norsk mann være soldat i hæren eller militsen i krigstid. Derfor måtte alle ha våpen parat, minimum et spyd. Dette skulle inspiseres hvert år på «våpenting» i bygdene. I praksis ble imidlertid dette sjelden gjort i fredstid, noe som skapte kaos ved krigsutbruddet i 1807–1808.

Normalt ble 15‒25 % av mennene mellom 18 og 25 år i et område utskrevet til selve hæren. Dette var mange i europeisk målestokk. Utskrivningene var størst i strategisk viktige områder som Østfold og Hedmark. I tillegg kom utskrivninger til marinen.

Legdesystem og utskrivninger

Fra 1799 var utskrivningen av mannskap og vedlikehold av militært utstyr basert på såkalte legder, en samorganisering av flere gårder, med ansvar for ulike samfunnsoppgaver. Mange fikk dermed å gjøre med det militære.

Utskrivningene var nødvendigvis størst i krigstid. I 1814 besto stridskreftene til lands av så mange som 115 000 norske menn mellom 18 til 50 år (marinen kom i tillegg). Dette var ca. 13 % av hele befolkningen og halvparten av den voksne mannlige befolkningen. Det var dobbelt så mange som i Preussen, som regnes som Europas mest militariserte stat på den tiden.

Allmenn verneplikt ble debattert av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, men man ble enige om å utsette saken. Under krigen I 1814 gjaldt derfor de gamle utskrivningsreglene og lovene.

Militæret: populært og upopulært

På den ene siden kan det se ut som om deler av befolkningen i Norge hadde et nokså positivt forhold til militæret. I 1801-folketellingen lot mange seg oppføre som soldat i tillegg til et sivilt yrke. Det kan vitne om at de var stolte av tjenesten. Norske soldater var også kjent for at de sjelden deserterte. Under napoleonskrigene ble det dessuten gitt omfattende bidrag av mat og klær fra sivilbefolkningen til hæren.

På den andre siden kunne militæret også være upopulært, spesielt i krigstider. I krigen 1807–1814 fant det sted flere betydelige opprør mot utskrivningene, for eksempel i Kristiansand i 1810. I 1808–1809 nektet mange i bondemilitsen å møte opp.

I 1814 deserterte tusenvis av norske soldater under og etter felttoget i august. Det var også motstand fra sivile mot militære byrder som transport. I årene etter 1814 ble da også den norske hæren nesten halvert i antall, både av økonomiske og av unionspolitiske årsaker.

Av Morten Nordhagen Ottosen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 9. nov. 2017 11:14